Hva er det vi holder på med? Terroren ga Norge et arr. Vi må ikke, kan ikke, skal ikke gjemme det bort | Per Anders Langerød
Irritasjonen brenner i tinningen. Tiden er overmoden for et minnesmerke over 22. juli. Kjære politikere: Nå må det handles.
Omringet av ansikter som vrir seg i frykt, prøver jeg å finne retningen på lyden av skudd. Rommet er fullt av ungdommer fra 14 til 30 år som skriker så høyt de kan i full frykt. Desperat prøver flere å komme seg bort fra lyden av skuddene, men få vet hvilken retning vi bør løpe.
Det er første gang jeg har sett det, men noen bare frøs. De sto der med tomme blikk, livredde, men stillestående. Fra teltplassen kommer lyden av hundrevis med skudd nærmere.
Skudd som jeg i ettertid har forstått var lyden av uskyldig ungdom, som mistet livene sine. Noen av dem skutt helt i stykker. I flukten fra dette, har noen sagt de så døde ungdommer med mobiltelefonen ved siden av seg som ringte med «mamma» på displayet.
Er du klar over hvor mange skudd som ble skutt for å skade og ta livet av så mange det til slutt ble? Timevis med skudd. Noen øyeblikk senere brakte det også timevis med foreldrepar som ankom Sundvollen hotell.
Selv om jeg satt for meg selv med en dyne rundt livet, kald og full av adrenalin og spiste suppe i et hjørne, var hele lobbyen opplyst av blålys.
De lyste opp ambulansepersonell som ytte førstehjelp og ansiktene til foreldrepar som lette etter barna sine. Foreldrene som kom inn ble henvist i to retninger. Én for dem som hadde overlevende barn, og én for de savnede.
Svært sterk digital beretning fra A-magasinet: Meldingene fra Utøya
Seks år etter er spørsmålene fortsatt mange. På selve dagen bruker følelsene å rase gjennom hodet som en berg-og-dal-bane og så kommer power point fremvisningen av bildene fra dem som ikke er her lenger og bilder fra før angrepet hvor flere gikk rundt som om ingenting var galt.
Mye av det må man leve med. Andre ting kan gjøres noe med.
Må bæres med stolthet
Hvorfor har ikke disse hendelsene et minnesmerke i hovedstaden? Irritasjonen brenner i tinningen når tennene bites sammen. Hvorfor er planene for minnesmerke i regjeringskvartalet avlyst og planlagt nedskalert til det noen har omtalt som en ensom benk?
Hva i alle verdens land er det vi holder på med? Norge har fått et arr, og vi simpelthen må ikke, kan ikke og skal ikke gjemme det bort under en skjortekrave. Vi må gjøre som vi har gjort i vanskelige tider før. Vi må bære det med stolthet til minne om de som gikk med.
Og om noen spør, så skal vi fortelle dem historien om hvem de fantastiske menneskene som ikke er her lenger var, hvor modige så mange var, hvor mange som hjalp hverandre i tiden etterpå, som bar hverandre gjennom harde tider.
Vi skal fortelle om rosetogene og om «en himmel full av stjerner» og vi skal fortelle om hvor trist det er at så flinke, snille, varme og gode mennesker ikke lenger er her. Men det forutsetter at vi tar minnesmerket på alvor. Vi må ikke gjemme det bort.
Vi må som et land risse det inn med stål og bor i sement og fjell. Midt i hovedstaden blant maktens mennesker og alle som bor og besøker byen.
Her er vårt felles minne. Fordi det er sånn det Norge jeg kjenner markerer de store sorgene og gledene. Vi gjør det sammen og vi gjør det selv om det gjør vondt. Vi gjemmer det hvert fall ikke bort.
Ikke mye å be om
For sånn føles det faktisk når regjeringen nok en gang forsinker minnesmerke i regjeringskvartalet. Kjære Erna, Jan Tore, regjeringen og Stortingets flertall.
Vi trenger et kunstnerisk uttrykk som kan la oss minne. Som kan løfte oss ut av hverdagen og hedre ideene, menneskene og viktigheten av demokratiet vårt. Det er så mye å ta inn over seg at vi må ha et slikt sted for å klare det. Det er jo ikke mye å be om.
Det er seks år siden 22. juli til lørdag.
Seks år med savn. Seks år med smerter og angst.
Jeg vet om mange som fortsatt tørker tårer og lover seg selv å være tøffe før de går inn på skolen eller i en jobb. Mange har fortsatt bakgrunnsbilde av barna sine som omkom på mobilen. Og enda flere skriver minneord når de som ikke er her lenger markerer bursdag på Facebook. Vi glemmer aldri.
Kjære politikere: La meg bo i et land hvor vi etter slike feige angrep rydder plass til minner i fellesskap.
Hvor saker som har betydning langt utover regjeringers farge eller samarbeidsmønster bare gjennomføres.
Et land hvor vi ikke krysser veien når noe blir vanskelig. Men tør å løfte tøffe ting frem i hverdagen. Etter seks år med venting blir jeg stadig mer usikker på hva som skjer, og hva våre ansvarlige egentlig tenker.
På tide å reise et byggverk
Det er blitt reist dusinvis med gravsteiner i Norge på grunn av 22. juli 2011. Disse besøkes, blomstene vannes og ord hviskes.
Nå er det på tide at vi reiser et felles byggverk i hovedstaden, og et fyrtårn som utover vår egen livstid og forventet levealder til de som omkom kan stå og lyse i hjel hatet og lære ettertiden om farene og grusomhetene, om samholdet.
Et minne vi kan rømme til når hverdagen er vanskelig. Hvor man kan kjefte og gråte. Et sted man kjapt kan stikke innom for å huske, la seg prege.
Jeg vil ha ro og konsensus om vårt minne av og kampen for å unngå fremtidige 22. juli. Men etter seks år føler jeg behov for å gi en kraftig påminner til de ansvarlige om hva dette handler om.
Debatten om 22. juli-minnesmerket: Unnvikelse i kunsten er ikke likegyldighet
La seksårsdagen for 22. juli være dagen hvor vi bestemte oss for å reise minnesmerket som skal gi oss minner vi liker, minner vi hater, minner vi gråter over og minner vi mildt smiler av, minner om mennesker vi savner og husker.
Om ikke er jeg redd vi etterlater oss et mørke og en usikkerhet om vi faktisk står sammen når det teller. Tiden er overmoden for et slikt minnesmerke. Nå må det handles.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
