Alle må med | Seres og Sørlie

Diagnosen er satt: Halvparten av dagens jobber forsvinner innen ti år. Fagorganisasjonene kan lede an på hvordan Norge skal aktivt forme fremtiden i riktig retning.

Norge kan være stolte av sitt treparts arbeidsliv og dets stabiliserende og utviklende kraft. Det var og er med på å skape historiske kompromiss som var drivende for utvikling og nødvendige for Norges nåværende ledende internasjonale posisjon på mange områder.
Det er en av hovedgrunnene til at Norge scorer høyt på IMD World Competitiveness Index. Vi stoler på hverandre, og ser at det vi kan skape sammen er større enn hva vi får til hver for oss. I det ligger også en grunnleggende respekt for at alle partene må få sitt og med konkurransekraft som forutsetning for utbytte, god lønn og sikre arbeidsplasser.

Trepartssamarbeidet hviler på de historiske arbeidsgiver/arbeidstagerrelasjonene i privat sektor. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen beskrev solidaritetsalternativet som den kollektive fornuft, der lønnsmoderasjon bidro til å skape rom for økt utbytte men samtidig økte investeringer i arbeidsplasser. På mikronivå er samarbeidet mellom ledelse og fagorganisasjonene på Aass eller Mac som har overlevd som selvstendige bryggerier, gode eksempler.

Les kommentaren om hvordan det norske arbeidslivet utfordres av globaliseringen:

Ny kompetanse

Fagorganisasjonene har vært helt avgjørende for samfunnsutviklingen. Nå ser vi konturene av et nytt arbeidsliv der arbeidstagernes tilknytning til en arbeidsgiver blir løsere, og behovet for stadig ny kompetanse øker.

Skal fagorganisasjonene være med videre, bør vi være en sentral kraft i å definere og skape de nye jobbene og sørge for at medlemmene blir best egnet til å besitte dem.

Et godt eksempel på deres skaperkraft er Borregaard. Trevirkebransjen som selskapet hører til er utfordret på flere områder, og likevel blomstrer selskapet. Nesten en femtedel av resultatet stammer fra nye produkter, ting som ikke de kunne lage for fem år siden. Ingen er blitt sagt opp i denne offensive innovasjonsprosessen. Alle skulle med, med en ambisiøs arbeidsgiver og en like ambisiøs fagorganisasjon.

Solidaritet får en utvidet mening

Regjeringen må ikke ta dette for gitt, men bidra til at alle fagorganisasjoner aktivt er med på å forme de nye arbeidsstrukturene og godene som tvinger seg gjennom internasjonale krefter og teknologiens endringskraft.
De nye strukturene og godene må gjenspeile den endrede naturen til arbeid og arbeidernes identitet.

Solidaritet får en utvidet mening når brorparten av arbeidet utføres tverrfaglig, globalt og brorparten av kolleger står utenfor organisasjonens rekkevidde.

Skal vi komme ut på plussiden i denne omkalfatringen må både nye og gamle gode hoder brukes. Det styrende tankesettet hos ledere i dag ser ut til å være noe fatalistisk, der man passivt aksepterer at de gamle hodene må ut, og de nye inn, for å skape rom for nødvendig vekst. Men det finnes ikke nok slike nye hoder og det er sløsing med ressurser å skyve erfarne og kvalifiserte arbeidstagere ut.

Sats på den menneskelige ressurs

Arbeidsgivere og regjering må skape incentiver for livslang læring, som blir en nødvendig del av vår alles jobb fremover, ikke i en særavtale eller som et privilegium. I dag gir lovverket en mulighet, men den er ikke reell nok. Den møter ikke behovet for omstilling i næringslivet.

Nylig ble flere av Norges mest respekterte toppledere intervjuet om slike endringsprosesser, og svarte unisont at dagens utvikling gir ingen rom for sentimentalitet.

Man undres hvor det ble av «mennesker er vår viktigste ressurs», og hvorfor man utvikler denne sentrale ressursen så lite ambisiøst.

Da er det ikke overraskende at forsvarsinstinktet slår til hos fagorganisasjonene. En «bruk-og-kast ledelse» er ikke bærekraftig i lengden. Hvis vi baserer all vår innovasjon på innhentet istedenfor egenutviklet kunnskap, blir også de nye hodene utdaterte om kun få år.

Mange motsetninger

Det er lov å tenke kritisk om fremtiden og samtidig fryde seg over de nye mulighetene. Det er ikke lurt å avlyse fremtiden på grunn av dens skyggesider.

Vi må utvikle nye globale vinnerindustrier, og vi må hjelpe flest mulig til å være med på denne reisen. Vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen. Vår beste ressurs og eksportvare gjennom all historie er hverken fossil olje eller systemisk oljefond, og heller ikke digitale verktøy eller digitale markedsplattformer. Det er ansattes kompetanse, det er fleksibel, fornybar og hel-analog smartonium, med stadig bedre halveringstid og historisk mye mot. Det er klart fagorganisasjonene må være ambisiøse og sultne på fremtiden.
Det er mange skarpe motsetninger som den altomfattende omveltningen tvinger frem:

Livslang tverrfaglig læring versus spesialisering. Inklusjon versus eksklusjon. Utfordring versus overbeskyttelse. Historisk selvbevissthet og stolthet som kilde til ny vekst versus historieløs frykt for Silicon Valley. Mulighetsskapende, fremoverlent og entusiastisk kroppsspråk versus tilslørt fremtidsskepsis.
Frihet er ikke det samme som fravær av grenser. Sikkerhet er ikke det samme som fravær av utfordringer.

Det er disse nye, voldsomme utfordringene som skaper et fornyet behov for fellesskap og fagorganisasjonene våre.