Kronikk

Blir en av disse to Frankrikes neste president? | Kjerstin Aukrust

  • Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap, UiO

Mens Sarkozy (t.v.) er som en Duracell-kanin som går over lik for å få det han vil, og skjeller ut politiske motstandere, er Juppé mer konsensusorientert og stoisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: JACKY NAEGELEN / Reuters/NTB Scanpix

Det franske presidentvalget til neste år kan være avgjort allerede om noen dager.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse dager spilles første akt i det franske presidentvalget, når høyresiden avholder primærvalg den 20. og 27. november for å peke ut sin presidentkandidat til valget i 2017.

Donald Trumps seier i USA viser at man skal være varsom i sine spådommer, men mye tyder på at kandidaten som vinner dette primærvalget, blir Frankrikes neste president.

«La primaire ouverte de la droite et du centre», kalles det. Det åpne primærvalget for høyre og sentrum. Og visst er det åpent.

Kjerstin Aukrust. Foto: Privat

Hvem som helst kan stemme ved et av de 10.228 valglokalene, så lenge man har 2 euro til overs og skriver under på at man deler «de republikanske verdiene til høyre og sentrum».

Dette betyr at ikke bare høyresidens kjernevelgere kan delta, men at sympatisører både til høyre og til venstre for det konservative partiet, Les Républicains, og deres sentrumsallierte kan påvirke hvem som blir vinneren.

Det kan avgjøre selve presidentvalget.

Målingene har lenge vist at uansett hvem som fronter høyresiden, vil det i siste valgomgang stå mellom denne kandidaten og Marine Le Pen, det høyrepopulistiske partiet Nasjonalt Fronts leder.

Venstresiden stamper i motvind

Hva med venstresiden? Den stamper i motvind.

President François Hollande sliter med stor arbeidsledighet, terrorangrep og flyktningkrise.

François Hollande. Foto: Craig Ruttle / TT / NTB Scanpix

Nå synes kun 4 prosent av franskmenn at han gjør en god jobb – et historisk lavmål.

Mange, både i og utenfor Sosialistpartiet, mener at han ikke bør stille som kandidat til en ny periode.

Uansett hvem venstresiden til slutt velger som kandidat, er det lite som tyder på at vedkommende vil komme til andre valgomgang – til det er skuffelsen over regjeringen for stor.

På enkelte målinger ligger til og med den uavhengige presidentkandidaten på ytre venstre, Jean-Luc Mélenchon, an til å slå sosialistenes kandidat.

Det gjør også fransk politikks wonderboy, Hollandes tidligere økonomiminister Emmanuel Macron, som denne uken offentliggjorde sitt kandidatur.

Mer åpent enn noensinne

Timingen er ikke tilfeldig for Macron, som har startet sitt eget parti – En marche!. Han er svært populær, representerer med sine 38 år et friskt pust og utgjør en trussel både for venstre- og høyresiden.

Ved å kalle inn pressen kun dager før første valgomgang for høyresiden, tar han mye av oppmerksomheten bort fra toppkandidatene, tidligere president Nicolas Sarkozy og tidligere statsminister og nåværende borgermester i Bordeaux, Alain Juppé.

Disse to har lenge hatt en solid ledelse foran de andre fem kandidatene, med Juppé helt i tet.

På tredjeplass ligger François Fillon, som var Sarkozys statsminister i hele hans femårsperiode.

François Fillon. Foto: CHARLES PLATIAU / X00217

Oppsiktsvekkende nok har Fillon denne siste uken før primærvalget gjort et kraftig byks på meningsmålingene og tatt innpå Sarkozy, som han nå ligger hakk i hæl med.

Juppés ledelse er ikke lenger like sikker, og resultatet synes derfor mer åpent enn noensinne: Ettersom det er første gang høyresiden arrangerer et primærvalg, er det svært vanskelig å anslå hvem og, ikke minst, hvor mange som faktisk kommer til å stemme.

Macrons utspill kan også påvirke antall oppmøtte: Mange vil kunne bli fristet til å bli hjemme og heller stemme på den nye, spennende kandidaten til våren, enn på en 71 år gammel eks-statsminister nå på søndag.

Må mobilisere utenfor partiet

Favoritten Juppé kan dermed risikere å være ute av presidentkampen allerede før den har begynt.

Juppés trumfkort har lenge vært sentrumsvelgerne: Blant dem er han den klart sterkeste kandidaten med 70 prosent mot Sarkozys tre prosents lave oppslutning.

Alain Juppé. Foto: PHILIPPE WOJAZER / X00303

Sistnevnte, som heller frir til Nasjonal Fronts velgere, står til gjengjeld sterkt innad i partiet han selv leder – han vil dermed kunne tjene på en lav valgoppslutning, der kun høyres kjernevelgere deltar.

Ideologisk representerer disse to altså to retninger, et skille som går langt tilbake:
De sto på hver sin side i slaget om høyresidens presidentkandidat i 1995, da Juppé støttet Jacques Chirac, mens Sarkozy gikk over til daværende statsminister Édouard Balladurs lag i en svært opprivende kamp.

Som tidligere president Chiracs yndling, var det for mange selvskrevent at nettopp Juppé skulle bli den neste gaullistiske presidenten. Slik ble det ikke; som vi vet, var det Sarkozy som flyttet inn i Elyséepalasset i 2007.

Tiden var ikke inne for Juppé til å bli statsoverhode, det var for kort tid siden han hadde vært i politisk karantene etter å ha blitt dømt for fiktive ansettelser. Dette synes nå å være glemt av det franske folk, som ikke er ukjent med politiske skandaler. Sarkozy er selv involvert i flere slike, blant annet for å ha finansiert sin forrige valgkamp på ulovlig vis.

To svært forskjellige typer

Utover noen svin på skogen har de to kandidatene lite felles.

Nicolas Sarkozy (t.v.) og Alain Juppé. Foto: Christophe Archambault / TT / NTB Scanpix

Der Sarkozy flittig låner Nasjonal Fronts retorikk om assimilering og franskmenn først, velger Juppé å snakke om «identité heureuse», en lykkelig fransk nasjonalidentitet for alle.

Begrepet er blitt latterliggjort av hans motkandidat, som selv er tilhenger av forbud mot så vel burkini på stranden som halalmat i skolekantinene.

Som typer er de også svært forskjellige: Mens Sarkozy er som en Duracell-kanin som går over lik for å få det han vil, og skjeller ut politiske motstandere, er Juppé mer konsensusorientert og stoisk: Han nekter å gå til personangrep og synes ikke å la seg affisere av noe.

Denne egenskapen er både en styrke og svakhet: Mange karakteriserer ham som følelseskald og lite folkelig. Samtidig oppfattes han som et langt større landsfaderemne enn rivalen, som ikke maner til forening, men snarere synes å nøre opp under splittelse mellom ulike folkegrupper, slik Marine Le Pen har gjort lenge. Juppé kan altså vinne på at «Sarko-hatet» fortsatt sitter igjen i store deler av befolkningen.

Første kvinnelige president?

Hva så med Marine Le Pen? Kan hun dra nytte av Trumps overraskende seier og bli Frankrikes første kvinnelige president?

Marine Le Pen. Foto: JEAN-PAUL PELISSIER / X00211

I disse dager skal man være forsiktig med å si noe sikkert, men det skal mye til før hun går av med seieren.

Flertallet oppfatter fortsatt Marine Le Pen som en polariserende leder som ikke har løsningene for å få Frankrike ut av den økonomiske krisen.

Hvis man vil unngå at hun blir president, synes Juppé fortsatt å være det sikreste kortet.

Så gjenstår det å se om den typen strategiske hensyn blir avgjørende nå på søndag.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer om valget i Frankrike? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. Frankrike
  2. Politikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Sarkozys drøm om ny presidentperiode knust

  2. VERDEN

    Han kom fra intet og slo knockout på alle. Nå er han favoritt til å bli ny fransk president.

  3. VERDEN

    Dette er Frankrikes minst populære politiker: Bare 4 prosent synes Hollande gjør en god jobb

  4. KOMMENTAR

    Åpenheten slo tilbake for franske storpartier | Frank Rossavik

  5. VERDEN

    En av disse kan bli Frankrikes neste president. Bare én er ikke involvert i skandaler.

  6. VERDEN

    I dag velges sosialistenes presidentkandidat: Disse to kjemper om et politisk konkursbo i Frankrike