Kronikk

Hvilket grunnlag har vi for #StopAsianHate i Norge?

  • Marta Bivand Erdal
    Marta Bivand Erdal
    Forsker, Institutt for fredsforskning
Bildet viser en #StopAsianHate-demonstrasjon i New York i april.

Uansett definisjoner og intensjoner - som samfunn bør vi stille oss ett sentralt spørsmål.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hendelser i USA og rapporter i korona-året om hets av personer som antas å ha tilknytning til Kina, har brakt #StopAsianHate-temaet på dagsordenen i Norge.

Sommeren 2020 kom det frem utallige personlige erfaringer med diskriminering og rasisme. Mange vil huske at det også var personer adoptert fra Sør-Korea som sto frem.

Vi vet at drapet på Johanne Zhangija Ilhe Hansen var motivert av hat på grunn av hennes fødested og utseende. Dette er også blitt nevnt av norske ungdommer som deler sine erfaringer med å vokse opp i Norge med et «asiatisk utseende».

Debatten kjøres fast

Debattene om rasisme kjøres ofte fast i spørsmål om hva som skal «telle» som rasisme og ikke, eller om hvorvidt en hendelse eller et utsagn er rasistisk. Dette basert på intensjonen hos den som gjør eller sier noe.

Imens hører vi altså stadig flere unge fortelle om både uhørte rasistiske opplevelser og forskjellsbehandling, der andre mennesker gjør antagelser om dem basert på utseende.

Vi vet at dette ikke er isolerte hendelser som noen kun unntaksvis opplever. Og vi vet også at ikke alle opplever diskriminering og rasisme hele tiden. Tvert imot, egentlig.

Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse blant innvandrere (2016) spurte om erfart forskjellsbehandling, på ulike arenaer, og om hvorvidt de spurte knyttet den erfarte forskjellsbehandlingen til sin innvandrerbakgrunn. Undersøkelsen ble besvart av personer som er født i et annet land enn Norge, altså som selv har innvandret hit.

Hver tiende person

Undersøkelsen inkluderte 12 landbakgrunngrupper, men den eneste fra Øst-Asia, var Vietnam. Dermed forteller funnene oss kun noe om erfaringene til vietnamesiske innvandrere, men dette kan kanskje sees på som et relevant mål i denne sammenhengen.

17 prosent av de spurte med bakgrunn fra Vietnam oppga at de hadde opplevd forskjellsbehandling fra sjefer, kolleger eller kunder på arbeidsplassen det siste året. 14 prosent hadde erfart denne forskjellsbehandling som knyttet til sin innvandrerbakgrunn.

Er dette høyt eller lavt? Det er i hvert fall et veldig reelt problem når mer enn hver tiende person med vietnamesisk bakgrunn har en slik erfaring i løpet av et gitt år.

Sammenligner vi for eksempel med personer med innvandrerbakgrunn fra Pakistan, var det 25 prosent som rapporterte om erfart forskjellsbehandling. 22 prosent av de spurte knyttet dette til sin innvandrerbakgrunn. For Somalia er tallene henholdsvis 20 og 18 prosent, for Tyrkia 21 og 18, for Polen 21 og 15.

Tre ting

Tre ting bør kunne sies basert på dette:

  1. Forskjellsbehandling av innvandrere på arbeidsplassen er et reelt erfart problem.
  2. Det er langt fra alle som opplever dette i et gitt år.
  3. Det er nokså små forskjeller mellom innvandrergrupper hva gjelder erfart forskjellsbehandling. Dette gjelder også når folk blir spurt om hvorvidt de tror at forskjellsbehandlingen er knyttet til innvandrerbakgrunnen deres.

Dette er altså erfaringer som innvandrere rapporterer, altså personer som er født i et annet land og kan ha flyttet til Norge når som helst i livet – også som 30-, 40-, eller 50-åringer.

Hvordan er det dersom man ser på erfaringene til unge mennesker som er barn av innvandrere, men selv er født og oppvokst i Norge?

I 2018 gjennomførte SSB en spørreundersøkelse for et forskningsprosjekt om statsborgerskap og tilhørighet. Der ble unge voksne spurt om erfaringer med diskriminering. Vi tok med seks landgrupper som også var med i Levekårsundersøkelsen, blant annet Vietnam, som igjen her kanskje kan benyttes som en kilde til bredere innsikt.

Svært få sa «aldri»

Blant unge voksne som er barn av innvandrere, finner vi ulike grader av erfart diskriminering. Vi spurte om hva slags inntrykk respondentene hadde av hvor vanlig diskriminering knyttet til religion og etnisitet var for personer med deres bakgrunn. Da svarte én av tre med bakgrunn fra Vietnam at de mener dette forekommer «av og til». Nesten halvparten sa «sjelden», svært få svarte «aldri».

Dersom vi ser på hva personer med somalisk bakgrunn sier, ser vi en sterkere grad av samme fenomen: Én av tre svarte «veldig ofte», mens nesten 40 prosent svarte «ganske ofte». Inntrykket blant de somaliske respondentene er altså at somaliere i Norge ganske ofte eller veldig ofte diskrimineres. Å kjenne til at dette inntrykket finnes er viktig i seg selv.

Tallene viser at de unge voksne respondentene erfarte at diskriminering var et problem. Et lite mindretall, under 10 prosent i alle de seks landbakgrunnene vi spurte, svarte «aldri». I noen grupper var «aldri»-andelen veldig liten.

Ulike arenaer

Vi spurte videre om hvilke arenaer de kunne ha erfart diskriminering på. Som i Levekårsundersøkelsen blant innvandrere spurte vi om erfaringer på skolen og på jobb.

Omkring 20 prosent svarte at de har erfart diskriminering her. Unge voksne med foreldre som har innvandret fra Vietnam, skilte seg ikke vesentlig ut fra de andre gruppene.

Vi ønsket også å se mer på andre arenaer. Mellom 25 og 30 prosent av alle de spurte hadde erfaringer med diskriminering ute på gaten. Personer med foreldre født i Vietnam svarte nokså tilsvarende de andre gruppene.

Da vi spurte om erfaringer på kafé, svarte mer enn 10 prosent at de hadde erfart diskriminering her. Og da vi spurte om erfaringer på offentlig transport, lå svarene for de seks etterkommergruppene mellom 10 og 25 prosent. Noen hadde erfart diskriminering på mange arenaer, andre kanskje kun på én.

Erfaringene varierer. Men gitt at målet burde være at ingen erfarer slikt, er andelen som har disse erfaringene, altfor høye.

Enkel forklaring

Faren for å kjøre seg fast i hva slags definisjon av rasisme slike erfaringer med diskriminering passer inn i eller ei, er dessverre stor. I stedet er det viktig å anerkjenne at barn av innvandrere opplever det mange selv beskriver som «hverdagsrasisme», annerledes enn innvandrerforeldrene.

Forklaringen er enkel: De er ikke innvandrere. Norge er deres fødeland. Det er ikke noe annet land som er mer deres hjemland, de er norske. Da oppleves naturlig nok forskjellsbehandling som veldig urimelig og urettferdig. Det samme gjelder adopterte.

Kanskje er det rimelig at den som opplever forskjellsbehandling på grunn av sitt utseende og sin bakgrunn, skal få avgjøre om dette oppleves som «rasisme» eller noe annet.

Samtidig bør det være en lydhørhet for at vi vet at slike hverdagserfaringer kan oppstå i situasjoner der fokus på intensjon ofte gir få svar. Andre ganger er det slik at spørsmål om intensjon slett ikke kan forbigås i stillhet.

Som samfunn bør kanskje det sentrale spørsmålet være: På hvem sine skuldre hviler ansvaret for å bedre situasjonen?


Tre unge med asiatisk bakgrunn forteller:

Les også

  1. Ensom var eldre enn meg på SFO, skrek «ching chong kinamann!» hver gang jeg gikk forbi. Jeg var seks år.

  2. Rasisme mot asiatiske gutter blir sett på som en spøk

  3. I så altfor mange år hatet jeg hvert eneste aspekt ved det kinesiske i meg. Det knuser meg.

Les mer om

  1. Rasisme