Kronikk

Hvorfor så lav kvinneandel i kunsten? Her knuser vi de vanligste mytene.

Et viktig spørsmål er hvem som bestemmer hva kunsten er verdt.

Det er ikke bare historiske samlinger som er skjevfordelte. Ekebergparken, opprettet i 2013, har 29 prosent kvinnerepresentasjon, skriver kronikkforfatterne. I samlingen finner man «The Couple» (bildet) av Louise Bourgeois. Foto: Stein Bjørge

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I forrige uke lanserte Equality Check og Henie Onstad Kunstsenter kampanjen «Likestilling i kunst». Vi har undersøkt kvinneandelen på museer, i private samlinger, stiftelser, bedrifter og hos privatpersoner – tilsammen 130.000 verker. Kun 10 prosent av disse er skapt av kvinnelige kunstnere.

Vi har oppfordret de samme samlerne til å underskrive et opprop som sikrer likestilling i kunst i fremtiden. Så langt har Henie Onstad, Astrup Fearnley Museet og Formuesforvaltning signert.

Men hvorfor skal vi ha likestilling i kunst? Og hva skyldes den lave kvinneandelen? Her er de vanligste mytene vi møter:

1. «Kjønnsubalansen i kunst skyldes kun historien. Den vil rettes opp av seg selv med tiden.»

Det er riktig at kvinnelige kunstnere historisk har fått liten plass og ingen tilgang til utdanning. Et eksempel er den prominente landskapsmaleren Kitty Kielland (1893 – 1914), som måtte ta privattimer for å bli kunstner. Det betyr at historien alltid kommer til å ha en overvekt av mannlige kunstnere.

I vår undersøkelse ser vi at innkjøpsraten i de store, offentlige museene ligger på 40 prosent kvinner de siste fem årene. Det er en positiv utvikling. Men museene har ikke kapital til å endre systemfeilen alene. Og det er ikke bare historiske samlinger som er skjevfordelte.

• Ekebergparken, opprettet i 2013, har 29 prosent kvinnerepresentasjon.

• Sparebankstiftelsen DNB, opprettet i 2002, har i underkant av 10 prosent.

• Henie Onstad, opprettet i 1968, har 14 prosent.

Kjønnsubalansen vil med andre ord ikke rettes av seg selv med mindre flere aktører har et mer bevisst forhold til problemstillingen.

2. «Mannlige kunstnere har høyere verdi. Det beviser høyere kvalitet.»

Det er riktig at mannlige kunstnere har høyere verdi. Ifølge Kunst i tall (Kulturrådet 2018) var gjennomsnittprisen ved andrehåndssalg av verker av kvinner 13.249 kroner, mot 23.823 kroner for verker av menn. Videre er inntektsgapet mellom kvinner og menn i det visuelle kunstfeltet langt høyere enn i resten av samfunnet (Telemarksforskning 2015).

Det betyr ikke nødvendigvis at kvaliteten på de mannlige verkene er bedre. Et viktig spørsmål er hvem som bestemmer hva kunsten er verdt. Ifølge Kapital er tommelfingerregelen at så mye som 95 prosent av all kunst kjøpt på gallerier, faller i verdi idet kunstverket blir båret ut av galleriet. Dette er med på å holde kjøpere unna førstehåndsmarkedet (galleriene og direkte fra kunstnerne).

Marie Louise Sunde (t.v.) og Tone Hansen. Foto: Signe Dons og Vidar Ruud/NTB

Valideringen av kunstinvesteringen foregår i annenhåndsmarkedet, som er svært mannsdominert. I 2018 var 89 prosent av kunst som ble solgt på annenhåndsmarkedet i Norge, skapt av mannlige kunstnere. Mer enn 196,6 milliarder dollar er brukt på kunst på auksjoner (annenhåndsmarkedet) i USA mellom 2008 til 2019. Av dette utgjør arbeid laget av kvinner rundt 2 prosent.

Den store majoriteten av kunstkjøpere i dag er menn. Akkurat slik Helene Uri har vist at menn leser mannlige forfattere, viser annenhåndsmarkedet at menn kjøper mannlige kunstnere.

De kvinnelige kunstnerne finnes i førstehåndsmarkedet, hvor prisene er betydelig lavere. Prisforskjellene skaper ulike konkurransevilkår. Konsekvensen blir at kvinnelige kunstnere har færre midler til å videreutvikle sitt kunstnerskap.

3. «Vi ser ikke på kjønn. Vi ser kun på kvaliteten på kunsten.»

Underforstått i denne påstanden er at kvinnelige kunstnere ikke holder god nok kvalitet og derfor er underrepresentert. En annen forklaring på underrepresentasjon ville vært manglende utdannelse av kvinnelige kunstnere. Men det vet vi også at ikke stemmer: Antallet kvinnelige kunststudenter i 2016 utgjorde 72 prosent.

Fra andre bransjer vet vi imidlertid at ubevisste fordommer i stor grad påvirker våre tilsynelatende «objektive» vurderinger. Hans og Hanna-studien, utført av Agenda og Markedshøyskolen i 2015, viser hvordan samme toppleder vurderes som signifikant dyktigere når studentene tror lederen er en mann, sammenlignet med en kvinne. Det er naivt å tro at denne type mekanismer ikke skjer i kunstverdenen også.

Det er sannsynlig at kvinnelige kunstnere har vært nødt til å kjempe hardere for sin posisjon enn hva mannlige kunstnere har. Et interessant spørsmål er om kunstkvalitet kan være et fleksibelt begrep som samtiden til enhver tid kan definere. I så fall er det spennende å se hvordan annenhåndsmarkedet griper an problemstillingen. Kvinnelige kunstnere utgjør en uutnyttet investeringsmulighet.

4. «Stiftelser og private samlere bør kunne gjøre hva de vil.»

Mange private samlere og stiftelser hevder at de kan kjøpe akkurat den kunsten de vil, uten å forholde seg til eksterne faktorer.

Private samlere og stiftelser utøver også skjønn og makt gjennom de prioriteringene de gjør. De er på denne måten med på å definere hva som er god kunst. Oftest handler de på annenhåndsmarkedet og bidrar indirekte til å opprettholde strukturforskjellen.

Videre donerer mange private samlere og stiftelser store samlinger til offentlige museer. Vi heier på det! Vi trenger mer privat engasjement! Samtidig skal vi ha øynene åpne for at de da får innflytelse over et museums program og profil. Vi mener derfor at det er viktig å utfordre flere enn museene til å tenke gjennom sin påvirkning på vår fremtids representativitet.

Henie Onstad, opprettet i 1968, har 14 prosent kvinneandel, skriver kronikkforfatterne. Deriblant «Hymn of Life» (bildet) av Yayoi Kusama. Foto: Vidar Ruud / NTB

Skjer ikke av seg selv

Oppropet forplikter ikke til å skape kjønnsbalanse i eksisterende samlinger eller permanente utstillinger. Til det er ubalansen i dag for stor. Oppropet forplikter imidlertid til å jobbe for likestilling i innkjøp og temporære separatutstillinger fremover. Dette er viktig fordi kunst og kultur skaper vår fremtids identitet.

Det er i samfunnets interesse at alle kunstnere får like muligheter til å lykkes. Vi vet at endring ikke vil skje av seg selv. Og det vil ikke skje uten ambisiøse mål. Derfor er det viktig at de nasjonalt finansierte museene bidrar med å signere.

Like viktig er det at stiftelser og store private samlere viser at de ønsker seg et fremtidig samfunn som er mer likestilt enn det vi ser dag. På sikt vil det kunne vise seg å være en fornuftig investering.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Starter kampanje for flere kvinner i kunsten, får nei av Nasjonalmuseet

  2. Les også

    Likestilling i kunsten? Ja, takk!

  3. Les også

    Harriet Backer får eget rom i det nye Nasjonalmuseet

Les mer om

  1. Likestilling
  2. Kunst
  3. Kjønn
  4. Astrup Fearnley Museet
  5. Sparebankstiftelsen DNB

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Få vil signere opprop for likestilling i kunsten: – Kvalitet viktigere enn kjønn

  2. KULTUR

    Starter kampanje for flere kvinner i kunsten, får nei av landets største museum: – Kan ikke binde oss til dette

  3. DEBATT

    Likestilling i kunsten: Misvisende å telle en liten tegning på samme måte som en betydelig skulptur

  4. DEBATT

    Likestilling i kunsten? Ja, takk!

  5. DEBATT

    Likestilling i kunsten: Ikke signér oppropet

  6. DEBATT

    Nasjonalmuseets åpningsutstilling ønsker å utfordre