Kronikk

Kronikk: Brevet til bestemor som aldri ble sendt | Linda Lund Nilsson

  • Linda Lund Nilsson, journalist
Linda Lund Nilsson i barndommens hage hjemme hos bestemor Sigrid Lund på Høn.

Bestemor var ikke på Facebook, men hun leste Aftenposten. Så bestemor, dette er til deg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bestemor var heller ikke på Instagram. Hun hadde ikke lappen, og kunne ikke engelsk. Hun gikk med papirsko under krigen og spiste sild som smakte tran fra tønne.

Den dagen freden kom til landet, skrev de en lapp som de klistret på kolonialdøren der hun jobbet i Thereses gate. «Stengt på grunn av glede», sto det. Og så gikk de ut og danset i Oslos gater.

Jeg elsker å se bestemor for meg, der hun danser rundt med drømmene i behold.

Trygghet og havregrøt

Ingenting er så trygt som havregrøt på bestemors kjøkken på Høn i Asker, med sukker og lunken melkerand. Nyheter på radioen. Kjøttmeis, spurv og dompap på fuglebrettet. Lukten i vaskekjelleren, av solvarmt gress i hagen. Flekken med tusenfryd hun sier kan være min. Fuglene kvitrer, jeg har gress mot knærne, kjølig morgenluft mot bare armer. Bestemors vafler! Med sødmefylt plommesyltetøy, laget av Victoria-plommer fra hagen. Det finnes ikke bedre plommesyltetøy i hele verden. Bestemor er verdensmester i plommesyltetøy.

Antagelig syntes hun ikke det var kjempegøy å spille yatzy og vri åtter to hundre ganger på en helg. Men jeg tror hun ville gjort mye for et slag yatzy på sine eldre dager.

Bestemor, hva drømte du om?

«Én dag kommer vi til å bli gamle, og så kommer dere ikke til å ha tid til å besøke oss mer», sa bestemor. Jeg hadde ikke hørt noe mer usannsynlig i hele mitt kanskje 8 år gamle liv.

På jobben kalte de henne «Ugla». Det var aldri vanskelig å kjøpe gave til bestemor, hun hadde etter hvert flere hundre. Hun snakket alltid med dem, uglene sine, da hun tørket støv.

Hver jul tok jeg bilder av den stadig spinklere nakken, i skjul, og med verkende bryst. Fordi jeg ante at tiden var i ferd med å innhente gamle ugler. Fordi jeg tror livet hennes kanskje ikke ble helt som hun håpet da hun danset rundt i gatene. Bestemor, hva drømte du om, egentlig?

Da Sigrid Lund kom hjem fra en bursdag 20. mai for to år siden, snublet hun i gåstolen som sto permanent parkert i gangen. Til da hadde bestemor syklet på ergometersykkelen hver dag. Jaget paraplytyver gjennom regnet i Bogstadveien. Klippet vaffelhjerter med hovne giktfingre.

Smellet fra lårhalsen

I mitt indre lyder smellet fra lårhalsen som et kanondrønn.

Etter den dagen kom hun aldri hjem igjen.

Det var da jeg begynte på dette brevet:

«Bestemor, du er ikke på Facebook, men du leser fortsatt Aftenposten. Så bestemor, dette er til deg: Jeg skulle ønske du aldri hadde fått rett i det du sa den gangen. Bestemor, er du egentlig ganske lei av ugler? Jeg vet ikke hvor lenge du har planer om å være blant oss, men jeg ville så gjerne fortelle deg dette svart på hvitt, i din kanal, Aftenposten, mens du fortsatt lever. Jeg er så glad i deg!

Og takk. Takk for plommesyltetøyet, for at du ble så glad den gangen jeg viste deg hemmeligheten min, en død sommerfugl i en fyrstikkeske. Takk for Alf Prøysen, takk for alt. En skulle vøri fire år i bessmors hage. En skulle vøri åtte år på bessmors fang.

Bestemor, skal jeg komme en dag, så kan vi spille yatzy?

Linda,

8 år i hjertet»

Da pleierne ringte

17. april ringte telefonen. Pleierne følte det var riktig å ringe nå. For å fortelle at bestemor hadde sluttet å spise. De syntes hun hadde begynt å få en annen farge.

En annen farge, tenkte jeg.

Er det sånn de ser det, sier det.

Jeg snublet rundt, samlet sammen noen ting jeg tenkte hun kanskje ville ha glede av. Hvis hun fortsatt var våken. Hvis hun fortsatt levde da jeg kom frem! Noen blå blomster fra hagen, sånne som bredte seg i gresset i hagen på Høn hver vår. Noen hvite perleblomster, jeg elsker hvite perleblomster. To snøklokker.

Jeg trakk pusten, satte meg inn i bilen, og så tenkte jeg på dette brevet. Som jeg egentlig hadde håpet hun en dag skulle få lese i avisen: Overraskelse, bestemor! Jeg har skrevet kjærlighetsbrev til deg, i avisen! Fordi du fortjener det!

Bestemor har alltid lest Aftenposten. Men hun har aldri bedt om oppmerksomhet. Jeg ble usikker på om hun ville lese om seg i avisen. Hun ville sikkert bare ha mer besøk.

Og så gikk dagene, de jeg egentlig visste var noen av de viktigste.

Postkortet til deg ble med hjem

«Så lenge man har helsa.»

Jeg forsto aldri helt hva det betydde. Så lenge en har bestemor, skjønte jeg, da bestemor mistet helsa.

Men ennå skjønte jeg det ikke helt.

Bestemor, tenk om du hadde vært på Instagram! Da ville du sett at jeg hadde tærne i sanda i går. At jeg hadde en fantastisk langhelg i Barcelona. Postkortet ditt hadde jeg med meg hjem. Det er her ennå.

Det er 17. april. Ute skinner sola. Kvitrer fuglene. Bestemor er nesten borte, som stemmen hennes. Men mimikken har hun fortsatt, og hun er hjerteskjærende glad for å se meg.

På veggen henger en liste over når hun skal snus.

Hvorfor snur ingen senga hennes mot skogen, så hun kan se trærne, fuglene? tenker jeg.

Jeg klemmer henne, begynner å gråte.

Hun vinker når jeg går

Bestemor er fortsatt våken. Har varme tær, kraft i klypa. Smil i øynene.

Jeg tenker at hun fortsatt er her, det går fortsatt an å spørre. Nå teller alt. Jeg finner frem et bilde av søskenflokken på elleve.

«Hvor er han på bildet, og hva het han egentlig, bestemor, broren din, han du fortalte om en gang, som du var så veldig glad i?»

«Lars», hvisker hun, peker.

Han het Lars.

Hun vinker når jeg går.

Neste dag har hun roser i kinnene, jeg sier: «Skulle ikke forundre meg om hun planlegger en ny vår!»

Det er nå eller aldri

Jeg tar frem denne teksten. Hvorfor er den så vanskelig? Jeg skriver på noe annet. Fortsetter hverdagen. Drar i bryllupsfest.

Fjorten dager etter at pleierne ringte, er jeg tilbake. Nå skal bestemor dø. Jeg ser det. Men hun kan fortsatt se meg, og klemme hånden min, så vidt.

Jeg vet ikke hvem jeg skal takke for det.

Men jeg tenker at det er nå eller aldri. Jeg spiller Alf Prøysen.

Barna mine ler fordi jeg alltid gråter når jeg synger Alf Prøysen.

Åh, den som var en løvetann.

Jeg stryker henne over det pjuskete håret. Bestemorshuden, skjelettet under. Hun kjennes ut som hun skal gå i stykker. Hun skal gå i stykker. Nydelige bestemor! Om jeg ikke alltid har vært der før, skal jeg være der når du kanskje trenger meg mest.

Du må slippe taket nå, bestemor

Så kommer øyeblikket. Det jeg har fryktet mest. Jeg er egentlig dødsredd for døden. Men ikke nå. Jeg tar hånden hennes, holder blikket, stryker henne over pannen. Sier bestemor, du må slippe taket nå, det går bra, bestemor. Nå skal du dra, dra til Lars, Anna, alle som er glade i deg. Det går bra, bestemor, vi ses igjen, og det gleder jeg meg til, smiler jeg. Er plutselig helt sikker på det der jeg står over henne.

2. mai 2016 trekker bestemor sine siste åndedrag, mens hun ser meg i øynene. Jeg vet ikke om hun ser meg. Men jeg holder henne i hånden da hun slipper taket, i kroppen sin. Jeg er så heldig å få være der da bestemors sterke, varme hjerte stilner. Og ute kvitrer fuglene.

Takk for alt, bestemor.

Sigrid Lund ble bisatt fra Ullern kapell 12. mai.

Vil du lese mer, anbefaler vi disse sakene:

  • Langlesing: 14. desember 1912 fødes to jentebarn på hver sin side av jordkloden. 101 år og 11 måneder senere slutter hjertene deres å slå - med to timers mellomrom, på Lillestrøm: To Liv - den fantastiske historien som har nådd helt til Kina.
  • Han døde av sorg etter 67 års lykkelig ekteskap med sin Ingebjørg, sto det i annonsen. To mennesker var gått bort. Hva skjer når man dør av sorg?
  • Boktips: En bestefar som vil leve ut malerdrømmen sin og en bestemor som ikke tåler grusomme TV-nyheter: Gaute Heivoll skriver nært fra hjemtraktene.

Lyst til å skrive ? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter