Kronikk

Ryktene om kronprinsessen og presidenten var del av en svertekampanje

  • Trond Norén Isaksen
    Trond Norén Isaksen
    Historiker og forfatter
Sofia Helin som kronprinsesse Märtha og Kyle MacLachlan som Franklin D. Roosevelt i «Atlantic Crossing».

Det fiktive trekantdramaet mellom kronprinsparet og presidenten er et godt eksempel på hvor levedyktige fake news kan være.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I søndagens episode av TV-serien Atlantic Crossing ble seerne vitne til at kronprins Olav i et anfall av sjalusi i desember 1941 kaster seg på et fly til Washington. Under julefeiringen i Det hvite hus blir han overbevist om at kronprinsesse Märtha har en affære med president Franklin D. Roosevelt. Olav vender iskaldt Märtha ryggen og reiser tilbake til Storbritannia, mens hun ligger gråtende i fosterstilling på sengen.

Serieskaperne har fortalt at de har «diktet historien ut ifra hva de mener er sannsynlige scenarioer – tro mot de historiske rammene». Men denne dype ekteskapskrise er fri fantasi.

Ifølge en av manusforfatterne er det «et eksempel på hvordan vi innenfor fiksjonens rammer stiller spørsmål om det som skjedde bak fasaden».

Dette fiktive trekantdramaet er også et godt eksempel på hvor levedyktige fake news kan være.

Serien viser at Olav iskaldt vender Märtha ryggen og reiser tilbake til Storbritannia.

En mildt flørtende tone

Noen av dem som så kronprinsesse Märtha og president Roosevelt sammen, har fortalt om en mildt flørtende tone. Det er godt mulig at Roosevelt var litt betatt av Märtha, slik mange menn har vært av sjarmerende yngre kvinner. Men det er ingenting som tyder på at de to hadde en affære, eller at presidenten i det hele tatt var seksuelt aktiv etter at han i 1921 ble lam fra livet og ned.

Researchen jeg gjorde i forbindelse med boken Kronprinsessens krig – Den sanne historien om kronprinsesse Märtha og Franklin D. Roosevelt, viser at ryktene om at kronprinsessen og presidenten hadde en affære ble satt ut av Roosevelts motstandere som et ledd i en svertekampanje som inngikk i en omfattende konspirasjonsteori.

Det er ingenting som tyder på at de to hadde en affære, eller at presidenten i det hele tatt var seksuelt aktiv etter at han i 1921 ble lam fra livet og ned

Fire ganger sendte folket Roosevelt til Det hvite hus, men i valget i 1940 var 77 prosent av avisene imot ham. Ingen hatet Roosevelt mer enn Chicago Tribune, som var USAs nest største avis.

I en undersøkelse blant Washington-korrespondenter i 1937 ble den rangert nest sist når det gjaldt etterrettelighet og pålitelighet. Chicago Tribune var også opphavet til ryktene om Märtha og Roosevelt.

Les også

NRK svarer på «Atlantic Crossing»-kritikken: En dramaserie vil alltid være fiksjon

Liste over hatobjekter

Avisens utgiver, oberst Robert McCormick, var skolekamerat, men ikke venn av Roosevelt. På oberstens liste over hatobjekter sto også – blant mye annet – østkysten, det demokratiske partiet, liberale republikanere, Roosevelts «New Deal», Europa, sosialisme, kommunisme, imperialisme og monarkier.

«Som en gjenspeiling av obersten var det en avis med mye hat», skrev historikeren Jerome E. Edwards.

Av europeiske land var Storbritannia det verste. Da han besøkte øyriket i 1937, konkluderte McCormick med at landet ble styrt av en nazistisk regjering som hadde avsatt kong Edward VIII. Årsaken til andre verdenskrig var ikke tysk aggresjon, men at Storbritannia og Frankrike hadde nektet å gi tilbake land de hadde tatt fra Tyskland.

Kronprinsparet på besøk hos president Franklin D. Roosevelt i 1939.

Litt som Trumps Twitter-feed

Å lese Chicago Tribune fra McCormicks dager kan føles litt som å lese avtroppende president Donald Trumps Twitter-feed mens man ser på Fox News.

Konspirasjonene, beskyldningene, antydningene og personkarakteristikkene florerte.

Roosevelt var både nazist, kommunist og fascist på én gang.

Innenriksminister Harold Ickes, «that nasty old man», ble sammenlignet med Goebbels og presidentens nære rådgiver Harry Hopkins med Rasputin.

Ikke engang Roosevelts forfedre ble spart. Han tilhørte en slekt av forrædere, het det på lederplass.

Konspirasjonene, beskyldningene, antydningene og personkarakteristikkene florerte

Roosevelts mål var ifølge Chicago Tribune å trekke USA inn i krigen for å gjøre seg selv til diktator.

Da leie- og låneavtalen, som skulle stille krigsmateriell til rådighet for demokratiene som kjempet mot Hitler, ble lagt frem i 1941, kalte Tribune den konsekvent «diktatorloven». Det dreide seg ifølge avisen om en «sammensvergelse mot USA og dets folk».

Løpende oversikt over møter

Roosevelt omga seg gjerne med de mange kongelige som kom til USA i krigsårene. Det falt i dårlig jord hos Chicago Tribune, som mente at monarki og demokrati var uforenlige størrelser.

Avisen førte løpende oversikt over presidentens møter med kongelige under overskrifter av typen «FDRs kongelige grille knuser tradisjonen fra 1776».

De fleste av Europas kongelige kunne ikke fått jobb som nattevakt i en lagerbygning, het det. Da landene deres ble angrepet, stakk de av med gullet og overlot til undersåttene å ta kampen. Avisen håpet at verdenskrigen skulle gjøre ende på monarkier én gang for alle.

Avisen håpet at verdenskrigen skulle gjøre ende på monarkier én gang for alle

Tribune ble talerør for America First-bevegelsen, som ville holde USA utenfor krigen og håpet krigen ville ende med en forhandlet fred. Senator Burton K. Wheeler, som sammen med den berømte flyveren Charles Lindbergh var America Firsts fremste talsperson, angrep i tale etter tale «de kongelige flyktningenes utrøttelige arbeid for å kaste oss inn i krigen».

Det var en liten gruppe Roosevelt-rådgivere, Churchill og de kongelige flyktningene som bestemte USAs utenrikspolitikk, hevdet han.

Roosevelt fremstilt som forræder

Chicago Tribune støttet opp med å fremstille Roosevelt som en forræder som satte sine kongelige venners interesser foran USAs.

Han ønsket ikke krig mot Japan fordi det ville skade dronning Wilhelmina av Nederlands aksjeportefølje, het det i en artikkel.

Derimot ønsket han krig mot Tyskland for å hjelpe sine kongelige venner.

Han forsømte å forsvare Filippinene, som fortsatt var amerikansk territorium, for heller å redde de europeiske monarkiene, påsto avisens korrespondent i Det hvite hus, Walter Trohan. I samme artikkel kalte han kronprinsesse Märtha «Storbritannias agent nr. 1».

Avisen hadde egentlig ikke noen god forklaring på hvorfor Roosevelt gikk de europeiske kongeliges ærend, annet enn at han likte å sole seg i glansen. Men sommeren 1941, da striden om amerikansk krigsdeltagelse var på sitt mest polariserte, begynte Chicago Tribune å insinuere at presidenten hadde en affære med kronprinsesse Märtha.

Svertekampanje mot Märtha

Walter Trohan fortalte senere om hvordan han utformet overskrifter og ingresser som telte hvor ofte Märtha var med på helgeturer til landstedet Hyde Park, suggestivt skildret de svarte skoene og strømpene hennes og passet på å få med at Eleanor Roosevelt var bortreist.

Trohan vedgikk at han ikke hadde noen anelse om hva Roosevelt egentlig holdt på med, «men jeg moret meg».

Svertekampanjen fortsatte etter at USA kom med i krigen gjennom angrepet på Pearl Harbor.

«Reservert Martha lever i luksus, nyter fester og er ute sent» lød for eksempel tittelen på en kritisk profil som sto på trykk på Chicago Tribunes førsteside nyttårsaften 1943.

I Nordmandsforbundets avdeling i Chicago fortvilte de over «den lumske propagandaen skandaleavisen vår, ‘The Chicago Tribune’, så ondskapsfullt fører mot henne».

«Det er kun Roosevelt og Märtha som vet den hele sannheten om hva som foregikk mellom dem i det private rom», har én av Atlantic Crossings manusforfattere sagt til NRK. Av de to er det bare én som har uttalt seg om saken.

På direkte spørsmål fra en nær venn om ryktene om at han var «keen» på Märtha, svarte Roosevelt at det var vrøvl.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Flere meninger om Atlantic Crossing:

Les også

  1. Tom Kristiansen og Tore Rem: NRK gir seerne en grunnleggende usann fortelling om krigen

  2. Serieskapernes svar: «Atlantic Crossing» har sitt på det tørre

  3. Kristiansen og Rem: Serieskapernes svar er et lærestykke i dobbeltkommunikasjon

  4. Jan Arild Snoen: Falsk historiefortelling forkledd som drama

  5. Einar Lie: Dag Solstads metode fungerer ikke for «Atlantic Crossing»

  6. Mari Jonassen: Man trenger ikke dikte for å fortelle spennende historier om kvinners innsats