Kronikk

Gi Lorentzen selskap!

  • Forfatter
  • Sosiol
  • Kjetil Rolness

Kjetil Rolness pekte ut Harriet Bjerrum Nielsen som bjellekua blant kjønnsforskerne. Hun svarte på kritikken.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NETTDEBATT! Harriet Bjerrum Nielsen og Kjetil Rolness deltok i nettdebatt i kommentarfeltet under!

Les også

Bjerrum Nielsen og Rolness

Kjønnsforskning. Ordet begynner å bli en stående vits blant TV-seere og avislesere etter Harald Eias Hjernevask. Ideen om kjønn som «sosial konstruksjon» ligner et revet korthus, og byggmesterne er avslørt som enøyde ønsketenkere. Navnet «Jørgen Lorentzen» betegner ikke lenger en smilende, selvfornøyd rikssyner, men et selverklært mobbeoffer, fratatt både ære og nattesøvn: «Omdømmet mitt er litt ute og sklir, jeg ser jo det.»

Omdømmetapet rammer også Lorentzens arbeidsplass, Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Senterets leder i 16 år (inntil 1. januar 2010), professor Harriet Bjerrum Nielsen, har så langt gått fri for kritikken, fordi hun er mindre i kjeften, tenker før hun snakker, og ikke deltok i TV-serien. Spørsmålet er om fredningen er fortjent. Og om hennes mannlige kollega fortjener å stå alene i stormen.

Endelig Jørgen — et vettugt svar på stormløpet! Hvorfor har du ikke sitert deg selv før?:-) Rolness enig med Lorentzen i nettdebatten

Vendetta mot forskning

Helt siden første runde av Hjernevask-debatten i fjor sommer har kjønnsprofessoren bidratt med to temaer:

  1. Klaging over mediene: Debatten er så polarisert, emosjonell og forenklet at vi forskere ikke kan delta.
  2. Rituelle forsikringer om at kjønnstypisk adferd kan bunne i biologi, men at det mangler relevans for vår forskning. Etter at kjønnsforskernes TV-opptreden fremsto mer polarisert, emosjonell og forenklet enn noen journalistikk, har hun skjerper tonen: Harald Eia driver en «vendetta mot forskning» og sprer «grov desinformasjon» (Aftenposten 19. mars).

Elefanten i rommet

At Eia spisser, vinkler og ypper har alle våkne TV-seere skjønt. Det vi ikke skjønner, er hvorfor vi skal betvile omfattende empiriske studier gjort av internasjonalt ledende naturvitere og psykologer, til fordel for velmente teorivedtak gjort av hjemlige human- og samfunnsvitere som flirer, stotrer og rører straks de blir konfrontert med motstridende biologiske funn.

Men det tier Bjerrum Nielsen om. Budbringeren refses fordi budskapet er ubehagelig. Elefanten i rommet blir stående. Og Lorentzen nevnes ikke med et ord.

Harriet + Jørgen = sant

Hva mener egentlig bjellekua i norsk kjønnsforskning om de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner? Slutter de ved hodet? Legger de ingen føringer på evner, interesser og disposisjoner, slik stadig mer forskning påstår? La oss gå til litteraturen, slik hun selv anbefaler, til en dansk artikkel signert henne selv og – the one and only – Jørgen Lorentzen. Under tittelen «Integrerede perspektiver på køn» (Ugeskrift for Læger, 18. juni 2007 ), viser paret at det de kaller integrering av bio- og sosioperspektiver, egentlig er assimilasjon på kjønnsforskningens premisser. Biologien legger ikke grunnlaget for kultur. Det er omvendt: «Biologi har ingen mening før den fortolkes sosialt og kulturelt.»

Jørgen Lorentzen utsettes for en hatkampanje som er helt hinsides, mener Harriet Bjerrum Nielsen i nettdebatten

Stråmenn

I artikkelen finner vi alle de velkjente stråmannsargumentene mot «biologismen»: at genene ses som altbestemmende, at kompleks menneskeadferd reduseres til biologi, at gradsforskjeller tolkes som absolutte kjønnsskiller, at biologien rettferdiggjør kvinneundertrykkelse. Men ingen seriøse biologer i dag står for noe av dette. Tvert imot. Og mange av dem er kvinner. Hvordan kan så Bjerrum Nielsen og Lorentzen påstå at biologer «overdriver kjønn» på grunn av sine «ureflekterte kjønnsbriller»? Fordi de har funnet en kilde. Fra 1992.

Queer-biologen

«Den amerikanske biologen Anne Fausto-Sterling har gjennomgått store deler av den nevrobiologiske, hormonelle og evolusjonsbiologiske forskningen om kjønnsforskjeller i perioden 1970–1992. I de aller fleste tilfeller er det snakk om motstridende funn og dessuten om oppsiktsvekkende metodisk svak forskning.» Dette fagfeltet har gjennomgått enorm utvikling siden 1992, og selv da var en så bastant diskreditering av hele den darwinistiske forskningstradisjonen drøy. Men kilden, Myths of Gender, er ingen nøytral «gjennomgang» av forskning, men et stridsskrift skrevet av en meget kontroversielle biologiprofessor.

Anne Fausto-Sterling har erklært at det ikke finnes to, men fem kjønn. I boken Sexing The Body (2000) ser hun kvinne og mann som ytterpunkter på en ubrudt biologisk linje. Personer født med både penis og vagina er hverken misdannede eller unaturlige, men «heldige». De kan jo «tilfredsstille sine partnere på varierte måter.» Med kreativ bruk av definisjoner fastsetter hun prosenten av biologisk tvekjønnede til 1,7, når det reelle tallet er 0,02. Årsak: Hun (eller hæn?) har en personlig og politisk agenda. Fausto-Sterling er radikal feminist, gift med en kvinne og ser ut som en mann. En heltinne for queer-bevegelsen og en biolog som Bjerrum Nielsen, Lorentzen, Wencke Mühleisen, Agnes Bolsø og mange andre kjønnsforskere kan like.

Vulgærbiologi blir opphøyet til sannhet, skriver en leser i nettdebatten

Spill for galleriet

De likte også utstillingen om homoseksualitet i dyreriket på Naturhistorisk Museum i 2006. Lesbiske albatrosser og biseksuelle aper viser «det kjønnsforskning har forfektet i lengre tid: nemlig at kjønnsdikotomien skjuler mangfoldigheten», skriver Bjerrum Nielsen/Lorentzen. Og konkluderer: «I den grad vi skal bruke biologien som referansepunkt, er konsekvensen at vi bør arbeide for en større aksept av det flertydige og det differensierte.»

Tar vi dette på alvor, er det ikke bare en hån mot spebarn med uklart kjønn, deres foreldre og leger, men også mot sunn fornuft og sann vitenskap. Ledende norske kjønnsforskeres åpenhet mot biologi er et spill for galleriet. Alle har sort belte i teknikken de kritiserer Eia for – å håndplukke kilder som bekrefter ens eget menneskebilde.

Lære av biologi?

Det finnes bra norsk kjønnsforskning. Men den greier seg med to kjønn. Det finnes også fornuftige kjønnsforskere med biointeresse. Men de får ikke forskningsmidler. Kjønnsforskning oppsto ved å skille gender (det sosiale, kulturelle, psykologiske kjønn) fra sex (det biologisk kjønn), og skillet fastholdes med nebb og klør, tross alt vi nå vet om samspillet arv-miljø. Etter et seminar om biologi i senterets regi ble Harriet Bjerrum Nielsen intervjuet av Forskning.no: «Kan ikke kjønnsforskningen også ha noe å lære av biologien når det handler om «gender»?» «Hva skulle det være?» spurte senterlederen sint.

Les også

  1. Umulige påstander om human genetikk

  2. Harald Eias vendetta mot forskning

  3. Biologi som hindring

  4. Eias tydelige agenda

Les mer om

  1. Kronikk