Kronikk

Jeg ble beskutt av høyreekstreme på 90-tallet. Vi må slutte å overse vår egen nære historie.

  • Marte Rua
    Sosiolog, tobarnsmor og antifascist
Rasistiske og høyreekstreme bevegelser tar nå andre former enn de gjorde i gågaten i Hønefoss i mine tenår, da jeg levde med drapstrusler, skriver Marte Rua.

Ellers er ikke Norge rustet til å bekjempe trusselen fra ytre høyre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg var 16 år gammel da en nazist skjøt mot meg med pistol første gang. Jeg har aldri skrevet om det før nå, ti år etter at vi ble vekket av de uvirkelige dødstallene fra massakren på Utøya.

Det er viktig å støtte dem som fortsatt er i live, og hedre dem som skulle vært det. Det er dem dette gjelder. Men først et personlig og historisk perspektiv til ettertanke etter 22. juli-markeringene.

Vi hadde ikke noe valg

17 år gammel fant jeg mitt eget navn og bilde på nazistgruppen «Combat 18» sin «dødsliste» over 16 antirasister i Norge de ønsket tatt av dage, og som VG usigelig naivt videreformidlet i et usladdet opptrykk.

Der havnet jeg fordi en nynazist ga gruppen opplysninger om meg etter at jeg var blitt et synlig medlem av et stort, flerkulturelt ungdomsmiljø på Ringerike.

Vi hadde mobilisert lokalsamfunnet til å stå opp mot en voksende høyreekstrem bevegelse tidlig på 1990-tallet.

Noen lokale ungdommer uniformert med boots og bomberjakker påsydd hakekors hadde begynt å plage, jage og banke opp de av oss med flyktningbakgrunn. De hadde støtte fra ressurssterke, eldre personer som organiserte bevegelsen. Det ble stadig farligere for stadig flere å bevege seg alene i byen.

Jeg husker det som at vi ikke hadde noe valg. Vi måtte organisere oss og få så mange som mulig med på å stå opp mot truslene.

Vi ble overlatt til oss selv

Vennegjengen min og jeg, som stort sett var 15–16 år, ble på tre måneder til 300 medlemmer av Ringerike Antirasistisk Ungdom. Det var et fantastisk fellesskap, men vi følte oss etter hvert overlatt til oss selv, med noen få, hederlige unntak.

Jeg oppdaget med forferdelse at lokale myndigheter oppfattet oss som en trussel mot den gode ro og orden – som et problem – på linje med det vi advarte mot.

I flere år strevde vi med neddyssing og diskreditering fra en kommuneledelse, lokalavis og lokalpoliti rådgitt av forskere, før vi etter tre år vant frem og i stor grad ble hørt og anerkjent.

Som voksen og mor til to barn har jeg tenkt mye på hvor unge vi var. Vi fikk et altfor stort ansvar for å håndtere drapstruslene, volden og risikoen vi, våre familier og lokalsamfunnet vårt var blitt gjenstand for.

Det var selvsagt ingenting sammenlignet med terroren barn og voksne ble ofre for 22. juli 2011. Men jeg tror jeg deler noe av deres opplevelse av å leve i en slags alternativ virkelighet. Å ha stått i noe andre ikke vet om eller forstår, noe jeg ikke kan fortelle om, uten å gjøre meg til en fremmed for utilpasse og målløse tilhørere.

Da lar jeg heller være.

AUF har stått alene

Jeg har hatt så vondt av AUF-ungdommen. Med erfaringene fra min egen ungdomstid, har jeg spurt meg selv og andre om de ikke må ha følt seg så forlatte, overlatt til seg selv, av storsamfunnet?

Forvist til et hjørne av vår bevissthet, plassert i et bitte lite rom i vår offentlighet, bak en dør vi kun åpner hvis det skjer i en bestemt, dressert form de som føler seg kritisert, har satt rammene for?

Den siste tidens utgivelser, innlegg, artikler og taler gir imidlertid grunn til en slags lettelse.

Endelig får de plass i offentligheten, klart og tydelig: oppgjør med og innrømmelser av at ungdommene i AUF har stått nesten helt alene. Ikke bare med sine traumer, men også ved å få ansvaret for å forvalte vår felles nære historie.

Det er livsfarlig

Det er så ufattelig urettferdig og feil, men stopper ikke engang der: Først måtte de løpe og svømme for livet, mens kameratene deres ble slaktet ned én etter én. Så lappe sammen kroppsdeler og alt annet som ble ødelagt – livsglede, fremtidsdrømmer, trygghet, hverdagen og nettene.

For deretter å bli pålagt oppgaven om «å ta ansvar» for debatten, besinne seg, ikke rase i rettferdig harme.

Og attpåtil oppleve trusler, rent Arbeiderparti-hat, anklager om egoisme for å ha reddet livet og mistenkeliggjøring om å bruke erfaringene sine, i sin angst for at det kan skje igjen, som et slags «skittent triks» i debatten. Nøye må overlevende og etterlatte veie om de kan nevne 22. juli i det hele tatt.

Nå forteller de oss at de har latt være i frykt for å bli anklaget for å bryte «avtalen» om hvordan debatten skal føres, «melke kua», «søke politisk gevinst», «spille ofre» og dra «Utøya-kortet».

Det er ikke til å tro at vi har satt dem og oss i en slik situasjon. Og det er livsfarlig. For er det noe vi som samfunn bør ha lært nå, så er det at vi trenger advarslene vi kan få om vi skal forhindre rasistisk motivert vold og terror.

Alle kan bli rammet

Velutdannede, ressurssterke personer i høyreekstreme miljøer sprer systematisk rasistiske begreper og konspirasjonsteorier. De fisker etter nye tilhengere blant personer som føler seg utenfor og tror på dem.

Rasistiske og høyreekstreme bevegelser tar nå andre former enn de gjorde i gågaten i Hønefoss i mine tenår, da jeg levde med drapstrusler og ble beskutt av nynazister flere ganger.

Andre ble truffet, aldri jeg. Nå vet jeg at det var ganske tilfeldig hvem som ble ofre for deres svært vide fiendebilde. Det er nemlig så utrolig mange av oss som ikke har en plass i den fascistiske drømmen om et samfunn renset for menneskelig mangfold.

Vi kan, som AUF og Arbeiderpartiet, lett bli deres fiender, om de oppfatter at vi står i veien for dem.

Kan ikke svikte ungdommen

Det går en rød tråd gjennom Norges nære historie: Antirasisme og høyreekstremisme reduseres til et ungdomsopprør, ideologisk kamp fremstilles som «gjengkrig», og trusler fra ytre høyre bagatelliseres og undervurderes.

Aftenposten intervjuet meg og tre venninner i et oppslag om systematisk terror mot antirasister på Hønefoss. Bekymrede foreldre fortalte samtidig om drapstrusler og drapsforsøk som ikke ble tatt på alvor.

Avisen insisterte likevel på å trykke mitt fulle navn. De ga seg ikke før min fortvilte mor ringte redaktøren og sa at han satte hennes 17 år gamle datter i ytterligere livsfare.

Det må bli bedre kjent hvor stor risikoen er når rasistisk retorikk og fascistiske samfunnssyn vinner frem med handlingene slike ideologier legger til rette for. Et land som ikke kjenner sin egen historie, er ikke rustet til å bekjempe høyreekstremismen. Vi kan ikke forlate ungdommen – svikte, tie og glemme.

Det normale må bli at vi, flertallet, ser oss selv som antifascister og handler deretter.

For vi er vel det?


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Lenge var vi stille. Vi har ikke lenger råd til stillhet.

  2. Det var AUF som ble kneblet etter 22. juli

  3. Vi prøvde å si fra i 2011. Det var mildt sagt ikke velkomment.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Terror
  3. AUF
  4. Barn
  5. Vold
  6. Hønefoss