Kronikk

Religion er steining av fornuften | Zahid Ali

  • Zahid Ali, komiker

Foto: Dan P. Neergaard

Førtidsmisjonering er en uting. Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er siste kronikk i serien Komikerkronikkene. Hver uke i sommer har norske standupkomikere gått fra scene til kronikkplass, med skarp samfunnskritikk og flere overraskende tema. Kronikkene og videoene er sett og lest mer enn fire millioner ganger!

Først ut: Dag Sørås. Uke 2: Christer Torjussen. Uke 3: Sofie Frøysaa. Uke 4: Jonis Josef. Uke 5: Halvor Johansson. Uke 6: Bjørn-Henning Ødegaard. Uke 7: Trine Lise Olsen. Siste: Zahid Ali.


Klokken 2130 den 28. juni i år landet flyet mitt i Alanya, Tyrkia. Samtidig, på den internasjonale flyplassen i Istanbul, foregikk et terrorangrep.

Jeg hadde ingen anelse om dette, fordi jeg hadde brukt opp dataroamingen da jeg skrudde på telefonen.

Det tikket inn SMS-er fra venner og familie, der de spurte om det gikk bra med meg. Jeg svarte at jeg hadde fløyet mange ganger før, så det var ingen grunn til bekymring!

Det var først da en melding fra en komikerkollega lød «Hvorfor lar du sinne over Norwegian gå utover tyrkere?» at jeg skjønte at jeg måtte akseptere de hårreisende prisene til telefonselskapet, for å sjekke om livet mitt sto i fare.

Jeg skumleste overskriftene: «Terror!» «Det kan være IS som står bak!» «Dette har ingenting med religion å gjøre!» En opprørt nordmann jeg kom i kontakt med sa at «De gærningene er jo bare ungdommer. De må ha blitt hjernevasket av foreldrene sine!»

Ikke nødvendigvis, svarte jeg.

Barn og religion er en dårlig blanding

Det første jeg tenkte da jeg leste avisoverskriftene, var at terroren selvfølgelig har med religion å gjøre, når terroristene selv sier det har det.

Jo større ideer, jo bedre «unnskyldning». Religion og fornuft går dårlig sammen.

Det er mange problemer knyttet til barn og religion – og det gjelder uansett hvor velmenende eller forståelig det er fra foreldrenes side å dytte troen sin over på dem. Men terror er det ekstreme unntaket. Andre problemer er mye mer utbredt – og mye mindre snakket om.

Religiøse tekster får skrekkfilmer til å fremstå som Sesam Stasjon

Jeg vokste opp med å måtte lese Koranen. Jeg måtte gjerne kunne vers utenat på arabisk også. Det jeg leste, skjønte jeg ikke stort av – det hadde jeg ingen forutsetninger for å gjøre i så ung alder.

Religion og religiøse skrifter er vanskelig for barn å forstå. Og de er skremmende.

Dersom du er ulydig, og ikke følger det profeten eller Gud sier at du skal, kan du nesten regne med å brenne i helvete til evig tid. Dette får skrekkfilmer til å fremstå som Sesam Stasjon.

Fordelen med skrekkfilmer er at de er helt tydelige på at de er fiksjon, ikke Den Absolutte Sannhet.

Filmer har aldersgrenser av en grunn. Rett og slett fordi de som er under grensen, sannsynligvis kommer til å ha problemer med å forstå hva filmen dreier seg om, eller at den er for skremmende.

Velmenende, religiøs indoktrinering

Jeg kjenner mange mennesker som er veldig opptatt av å bruke mye av sine barns fritid på religionspugging. Taxisjåfører viser meg videoer av barn som har lært seg lange vers utenat. Det er status!

I Norge i dag er den religiøse lavalderen 15 år. Det vil si at foreldrene har rett til å bestemme hvilken religion barnet skal tilhøre fra starten av. Man har som forelder en plikt til å veilede barnet i religiøse spørsmål.

Men det er etter min mening ganske usannsynlig at foreldre som mener de har «den eneste rette troen», bare kommer til å opptre som veiledere for barna sine.

De vil jo selvfølgelig bare det beste for barna sine, og når oppfatningen deres er at en gud straffer dem som ikke tror, så er det forståelig at de vil ha med seg barna inn i det evige, lykkelige liv.

Religionsfrihet i praksis

Sønnen min har alltid sagt at han er muslim – noe han trolig har plukket opp etter å ha vært på besøk hos besteforeldrene sine. Det har jeg ikke lagt meg borti. Han velger selv.

En dag gikk vi forbi en moské, og sønnen min sa vi burde gå inn. Det synes jeg var hyggelig. Det er mange flotte moskeer. Det er lenge siden jeg har vært i nærheten av en moské. Det er først i det siste, i en alder av 40 år, men det er bare fordi jeg oppdaget Pokéstops utenfor.

Foto: Dan P. Neergaard

Etter en liten stund i moskeen sa junior at han ville ut, og han ikke ville være muslim lenger. Jeg spurte hvorfor, og han svarte: «Det lukter for mye tåfis der inne!» OK, sa jeg – gjør som du vil.

Hadde jeg sagt det samme til familien min etter et besøk i moskeen da jeg var liten, hadde jeg fått juling.

Fornuften får juling

Da jeg var liten, var jeg på middag hos noen indiske, kristne venner.

Det var god stemning, og faren dro en spøk om at de måtte skaffe seg hund for å gli inn i det norske samfunnet. Navneforslag ble kastet ut i luften. «Ola!», «Nei, Kari!». Vi lo – helt til den ene sønnen foreslo å kalle hunden Jesus. Det ble stille.

Guttungen fikk bank. Det var stille under julingen også.

Barn er nysgjerrige av natur, og har mange spørsmål knyttet til alt fra hvorfor fugler flyr til hvem som fant opp dobørsten og hageslangen.

Men ofte er det ikke et alternativ å stille spørsmål til det som står skrevet, fordi foreldrene ikke forstår det selv, og svarer med kjeft eller bank om man våger seg på å sette et lite spørsmålstegn ved det som står skrevet i den o'hellige boken.

Det er som jeg skulle banket ungene mine hvis de spør hvorfor ingen kjenner igjen Supermann når han har briller på.

Jeg vil gjerne at sønnen min skal lære seg å spille piano. Men da får han ikke bare noen gamle noter og et pipeorgel kastet etter seg. Jeg vil at han skal bli interessert og få lyst. Kanskje tar det lengre tid for ham å bli god om han ikke blir tvunget og truet med bank dersom han ikke øver hver dag, men da har han det i alle fall bra.

Burka-syndromet

Det verste jeg ser, er unge jenter som har fått indoktrinert fantasiforestillingen om at burka må til for å please Gud. Det er som om de har fått det jeg kaller Burka-syndromet. Litt som Stockholm-syndromet, der offeret forsvarer overgriperen.

Burkabrukerne forsvarer det som holder dem innestengt, og som ikke lar dem uttrykke seg.

Hva med heller å lære barnet noe nyttig, som et nytt språk?

Å være tospråklig har mange kognitive fordeler. Man lærer seg å sjonglere uanstrengt mellom to språk, og får en bedre kognitiv kontroll. Så i stedet for å bedøve hjernen med religion og skremselspropaganda, kan man bruke tiden med å lære seg et språk, noe som faktisk hever intelligensen.

Arabisk, for eksempel. Kanskje dét kan føre dem til religion når de blir voksne(!).

Religiøst motiverte tvangstanker

I min oppvekst var det en del religion hjemme, og nesten ingenting ute.

Hjemme ble man informert om at Gud skapte verden, og sånn er det. På skolen lærte vi om Darwin. Ute blant venner lærte vi at det var Skeletor, den lilla muskuløse skurken med skjeletthode og hette fra He-Man-serien, som skapte verden.

Dette skjæringspunktet gjorde meg usikker på hva jeg egentlig skulle gå for, og det ble vanskelig å vite hva jeg egentlig skulle lytte til. Men som barn har man ikke noe reelt valg, for foreldrene bestemmer. Og de bestemte at Gud hadde rett i denne saken. Så da gikk jeg for Gud.

Etter hvert utviklet jeg en trang til å tilfredsstille Gud, fordi jeg følte jeg gjorde mye galt.

Som å snike på trikken. Slippe en rotte løs i klasserommet. Stjele brukte lodd fra søppelbøtten på Norway Cup og lime dem sammen til vinnertallene.

Trangen førte til masse tvangstanker og -handlinger. Jeg tenkte ting som: «Hvis jeg jukser på prøven, blir Gud sint.» Når jeg likevel jukset på prøven, følte jeg at jeg måtte gjøre opp for meg. Jeg gjorde mye rart. Jeg spiste for eksempel masse oliven, bare fordi jeg tenkte at Gud er en voksen mann som sikkert spiser oliven.

Folk begynte å referere til meg som «han gale». Da ble jeg enda galere. Alt handlet om å straffe meg selv og å glede Gud med ting jeg trodde han ville like.

Som høytlesning av Fantomet. Rare ofringer, som ikke å gå av trikken. Og, ikke minst: Masse tallgreier jeg ikke gidder å gå inn i. Alt på grunn av religiøst motiverte tvangstanker.

Alle religioner har sine tullinger

Det finnes tullinger innen alle religioner, som lider av vrangforestillinger og som har vansker med å skille virkelighet fra fantasi.

Jeg var med på et konfirmasjonsmøte på skolen den gangen noen kristne venner var «på vei inn i de voksnes rekker,» som man liker å kalle det. Presten fortalte historien om Abraham, som hadde fått beskjed av Gud om å ofre sin eneste sønn, Isak. Abraham var jo en gudfryktig fyr, så han bestemte seg for å gå for det. Heldigvis sa Gud til slutt at han bare køddet.

Foto: Dan P. Neergaard

Jeg kjente meg igjen i historien. Den var morsom. Presten lurte på om det var noen spørsmål. Jeg var nysgjerrig, og stilte spørsmålet:

«Hvis Gud hadde sagt til deg at du måtte drepe kona di – hadde du gjort det?» Presten svarte: «Ja, det hadde jeg.» Foran en gjeng lettpåvirkelige 14–15 åringer…!

Parallellsamfunn og holdinger til annerledestenkende

Religiøse barn som i tillegg har utenlandsk opphav, opplever gjerne et større skille mellom «oss» og «dem». Det skaper parallellsamfunn med andre normer og regler. Dette skillet blir ikke mindre med alderen, hvis man konstant holder seg til «oss».

Det kan utvikle seg til hat, fordi skillet ofte er «vi,» som de suverene og rettroende, og «dem» som hedninger.

Å bli en del av «dem» blir et vanskeligere valg jo lenger man har vært en del av «oss». Med andre ord: Integreringen blir vanskelig, fordi man er nødt til å gi slipp på litt «oss,» noe som ikke nødvendigvis er et fristende alternativ etter mange år med oppfatningen om at «de» er en gruppe med idioter.

Jeg ser bare problemer ved at foreldre prakker religion på barna sine. - Zahid Ali

Forskning publisert i tidsskriftet Cognitive Science har avdekket at barn som vokser opp med religiøs oppdragelse, blir dårligere til å avsløre fantasiforestillinger enn andre barn.

Forskning som ble utført av forskere ved universitetet i Chicago, og publisert i Current Biology, har funnet ut at barn med religiøs oppdragelse blir mindre altruistiske – altså stikk motsatt av det religion preker om.

Barna blir også mer opptatt av å dømme og straffe andre hvis de ikke er snille. Og de som er snille, er vel dem som i egne øyne følger religionen slik de har lært at den skal være.

Da kan det plutselig bli riktig å straffe folk for at de har en annen tro – slik kjente terrororganisasjoner gjør.

Gi barna sjansen til å kaste tilbake

Jeg ser bare problemer ved at foreldre prakker religion på barna sine. Jeg mener førtidsmisjonering er en uting, og at det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine.

Hadde barn sluppet å bli prakket på en religion, hadde de ikke opplevd dette, som forvirrer og gjør en usikker. Hadde de blitt skånet for alle de fanatiske oppfatningene foreldrene har, kunne vi vært mange færre gærninger i verden.

Foto: Dan P. Neergaard

Hadde det vært en aldersgrense på religion, og forbudt for foreldre å tvinge barn til å «lære» seg religionen og boken som kommer med på kjøpet, kunne barna bruke tiden på ting som er mer fordelaktig for utviklingen deres. Og vi ville få flere smarte, voksne mennesker. Det blir det aldri nok av.

Religion steiner fornuften – det mener jeg. Vent med å servere religionen til barna er større. Da kaster de stein tilbake!

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Komikerkronikk
  2. Kronikk
  3. Zahid Ali
  4. Religion
  5. Religionsfrihet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Ikke stein religionsfriheten, Zahid Ali! | Espen Ottosen

  2. KRONIKK

    Mobbing, sosial ekskludering og press dytter våre ungdommer mot religiøsitet

  3. DEBATT

    Det er en revolusjon på gang blant de unge, og den kan ikke stoppes

  4. DEBATT

    Kort sagt 25. august

  5. A-MAGASINET

    «Om det var hjertefeilen eller Downs syndrom jeg var mest redd for, vet jeg ikke»

  6. A-MAGASINET

    «Jeg må bidra til å endre det bildet verden har av islam»