Kronikk: Dommerne må melde fra om barnemishandling

OPT_sx8a282f_doc6oaxoa1i98h1e34zkle6-_hInGRTa7y.jpg

Et betydelig antall barn kunne trolig vært reddet fra vold og mishandling hvis norske dommere hadde tenkt gjennom sin rolle og sitt ansvar.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Foreldres vold mot barn er vanskelig å avsløre. Kanskje mest fordi det er vanskelig å tro at det skjer. Men også fordi man i noen historier om vold mot barn tror at varsleren har en skjult agenda. Dette landskapet er komplisert og sammensatt. Så komplisert at de som skal håndtere det bør ha en særskilt kompetanse. Hvordan står det til med domstolene våre? Hvor befinner de seg i dette området?

Trude Trønnes-Christensen, advokat

En av yrkesgruppene med best tilgang til opplysninger som kan gi grunnlag for mistanke, er dommere. I barnefordelingssaker kommer det ofte frem forhold som gir grunnlag for mistanke om at barn er utsatt for vold og overgrep. Men dommerne melder ikke fra, for de hevder seg unntatt meldeplikten etter barnevernloven, som gjelder offentlig ansatte som er i kontakt med barn.

Thea W. Totland, advokat

Rettens håndhevere velger dermed å unndra seg sin plikt til å beskytte barn. FNs barnekonvensjon Art 19, som er vedtatt som norsk lov, pålegger enhver norsk myndighet, også domstolene, å forhindre vold mot barn. Et betydelig antall barn kunne sannsynligvis vært reddet fra vold og mishandling hvis norske dommere hadde tenkt gjennom sin rolle og sitt ansvar.

Dømmes til å bo hos overgriperen

Bedre blir det ikke av at konkrete mistanker om vold ikke trekkes inn i avgjørelsesgrunnlaget i barnefordelingssaker.

Fridtjof Piene Gundersen, advokat

En typisk situasjon er at en av foreldrene mistenker den andre for å utsette barnet for vold eller seksuelle overgrep. På politiets initiativ blir det foretatt et tilrettelagt avhør av barnet, som forteller om vold og seksuelle overgrep.

Dommeren i barnefordelingssaken kjenner til at avhøret er foretatt, men unnlater å innhente det. Forelderen som har meldt mistanken, oppfattes som pågående, støyende og konfliktskapende, og dermed lite troverdig. Derfor unnlater den sakkyndige psykologen å snakke med barnet om at det blir utsatt for vold og misbrukt seksuelt.

Når dommeren og den sakkyndige unnlater å skaffe seg kunnskap om mistanken, er det selvsagt vanskelig å handle på bakgrunn den. Resultatet av at retten ikke kjenner til barnets forklaring, kan være at barnet blir dømt til å bo hos overgriperen.

Noen ganger må han sitte innelåst i et mørkt rom, forteller han til pappa

Ofte hjelper det heller ikke at dommeren kjenner grunnlaget for mistanken om vold og seksuelle overgrep, for det barnet forteller kan være så fryktelig at man allikevel ikke orker å forholde seg til det. Da er det enkleste å tolke barnets utsagn som utslag av en foreldrekonflikt.

Ingen tror på pappa

Vi kan kalle ham Morten – en gutt som i mange år har tryglet pappaen sin om å få bo hos ham. Han har noen temmelig vonde opplevelser med mammaen sin. Hun skriker til ham, tvinger i ham mat når han ikke spiser fort nok og holder så hardt i ham at han får blåmerker. Noen ganger må han sitte innelåst i et mørkt rom, forteller han til pappa.

Pappa har i mange år forsøkt å hjelpe Morten, men ingen tror ham. Barnevernet har en god tone med mor som har et barnefagsyrke, mens far på sin side virker intens og krevende. Samtidig er han redd, for han har også opplevd mors sinne og vold, selv om han som voksen mann ikke tok skade av det.

Alle forsøk på å få fast bosted for Morten hos far har mislykkes. Retten har trodd at sønnen var påvirket av far. Til slutt trodde sakkyndige på Morten, men lagmannsretten var immun mot tanken på at mors vold kunne være virkelig, og dømte (igjen) Morten til å bo hos mor. Etter lagmannsrettens dom våknet barneverntjenesten og akuttplasserte gutten vekk fra mor.

Men henleggelsen leder så altfor ofte sakkyndige og dommere til å gjøre det mest bekvemmelige – å se bort fra hva barnet forteller.

Så har vi politiet. Vårt kontor får flere henvendelser fra fortvilte foreldre som opplever at barn forteller om vold og overgrep, men at politiet ikke tar saken alvorlig nok. Etterforskningen blir deretter. Grunnene kan være utenforliggende, som ressursmangel. Manglende innsikt i barnepsykologi kan også føre til svikt i forståelsen av det barnet formidler om vold eller overgrep.

Og selv om politiet gjør sitt beste, er ofte bevisene ikke sterke nok til å ta ut tiltale. Det betyr ikke nødvendigvis at bevisene er dårlige eller kan ses bort fra. I barnesaker er det ikke samme beviskrav som i andre straffesaker. Dermed kan mindre enn 50 prosent sannsynlighet for at barnet har vært utsatt for overgrep, være nok til å gripe inn. Men henleggelsen leder så altfor ofte sakkyndige og dommere til å gjøre det mest bekvemmelige – å se bort fra hva barnet forteller.

Barnevernet ikke helt med

Barna våre har en egen etat som skal passe på at omsorgen de blir gitt er god nok. I flere av våre saker ser vi et barnevern som ikke helt klarer å håndtere slike saker på klokt vis. Ikke sjelden velger barnevernet å alliere seg med én forelder og tenke at den andre har manipulert barnet til å fortelle om vold og overgrep.

Vi har et tospors system i Norge. Vi har lovgivning som regulerer forholdet barn og foreldre, og vi har en egen barnevernlovgivning. Dette gjør det vanskelig i historier som denne:

En mor melder mistanke om at barnet utsettes for overgrep hos far. Hun kan da få beskjed om at barnevernet vil ta omsorgen fra begge foreldrene dersom hun ikke starter en barnefordelingssak for å ta omsorgen fra far. Slik skyves barnevernets ansvar over på foreldrene. Og dette svekker barnas beskyttelse mot vold og overgrep.

Vi ser flere tilfeller hvor barnet ender med å bli dømt til å bo hos den mulige overgriperen

For i barnefordelingssaken blir mor kanskje ikke trodd. Hun vil mistenkes for å ville ramme far og blir betraktet som konfliktskapende og manipulerende.

Egen barne— og ungdomsdomstol

Vi ser flere tilfeller hvor barnet ender med å bli dømt til å bo hos den mulige overgriperen. Og vi ser også saker hvor barnevernet ikke tror på melderen, men forholder seg til den andre forelderen som den gode omsorgsgiver – uten å gjøre de nødvendige undersøkelser.

Når det svikter her, så hjelper det mindre om alle andre, herunder helsepersonell, blir flinkere til å melde fra om blå merker og seksualisert adferd. De som tar imot meldingene må ha kompetansen til å håndtere dem klokt og riktig.

I en sak hvor vi konfronterte saksbehandler med nettopp dette, sukket hun og sa at slike saker er så vanskelige, vi vet ikke nok. I en så oppgitt situasjon kan en god begynnelse være å ta barnet på alvor og legge til side så vel positive som negative fordommer om foreldrene.

Barna er det kjæreste vi har. De trenger de klokeste hodene til å fatte avgjørelser

Hva kan gjøres? Etter vårt syn vil det å opprette en barne- og ungdomsdomstol hjelpe et godt stykke på vei. En slik særdomstol kan behandle alle saker som gjelder barn, og hvor beskyttelsen av barnet mot vold og seksuelle overgrep er et offentlig ansvar.

Det kan skje uavhengig av om saken kommer inn som en barnefordelingssak eller en barnevernssak. Dommere i en slik domstol bør ha tilleggsutdannelse innen barnefag, og se på det som sin oppgave å gjøre seg kjent med mistanker om vold og overgrep mot barn.

For barna er det kjæreste vi har. De trenger de klokeste hodene til å fatte avgjørelser, og vi må gi dem mye tid og rause budsjetter.

Vi vet at Regjeringen Solberg har nedsatt et offentlig utvalg med mandat til å vurdere innføring av en barne- og ungdomsdomstol. Vi håper utvalget arbeider raskt. Barna fortjener det.


Barnevernet går i krigen for barna:

Les også

«Når du lirer av deg hvor kyniske og kunnskapsløse barnevernet er, tråkker du på tusenvis av barn»

Helsesøstre må si ifra:

Les også

Kripos-etterforsker: – Ser du blåmerker på rare steder, må det ringe en bjelle

Helsesøster Solveig Ude:

Les også

«Derfor spør jeg foreldrene om de slår»

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.