Kronikk

Nicaragua har på skremmende vis fått alle trekk av en politistat

  • Stein Lillevolden
    Sosialarbeider i København
Nicaraguas president Daniel Ortega vinker fra bilen, på vei for å markere at det var 43 år siden Anastasio Somoza ble styrtet. Bildet er tatt 19. juli i år, i Nicaraguas hovedstad Managua.

Nylig måtte journalistene i avisen La Prensa flykte fra landet. I praksis finnes det ikke lenger papiraviser eller uavhengige medier i Nicaragua.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Daniel Ortegas regime i Nicaragua har gjennom flere år forfulgt og lagt hindre i veien for den nå 95 år gamle opposisjonsavisen La Prensa. Det har hindret leveranse av papir, fotoutstyr og trykkeutstyr. Beslaglagt deres lokaler. Fengslet redaktører, journalister, styremedlemmer og nå nyligst to av deres sjåfører. Nylig måtte de siste journalistene i redaksjonen flykte fra landet.

Avisen fortsetter på internett sammen med andre eksilorganer, som Carlos F. Chamorros Confidencial. I praksis finnes det ikke lenger papiraviser i Nicaragua og heller ingen andre uavhengige medier.

Av landets nåværende 200 politiske fanger utgjør mediefolk «kun» ti. Det er fordi de har så mange samfunnskontakter at de har rukket å flykte før de ble arrestert.

Politiet har beslaglagt La Prensas redaksjonslokaler og trykkeri. Tidligere har regimet stjålet lokalene til blant andre TV-kanalen 100% Noticias og produksjonslokalene til multimediene Confidencial, Esta Semana og Esta Noche.

En journalist i La Prensa studerer den dagens utgave, sittende i redaksjonslokalene i februar 2020.

Valgseier gjennom fengslinger

Et femtitall opposisjonspolitikere og de mest kjente motkandidatene ved fjorårets presidentvalg har sittet fengslet og isolert i over 400 dager, sammen med 150 aktivister.

På løpende bånd idømmes de straff på mellom 8 og 15 år ved bisarre skueprosesser.

Studenter og ungdomsledere er fengslet, men også menneskerettighetsaktivister og organisasjonsfolk fra sivilsamfunnet.

Siden de store demonstrasjonene i 2018 er til nå 1106 organisasjoner oppløst og forbudt av Ortega-regimet. Flere sivilorganisasjoner er på vei til å bli eliminert.

Denne mellomamerikanske putinismen rammer også internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og hjelpeorganisasjoner.

Gamle geriljaledere fra sandinistrevolusjonen i 1979 sitter nå på lange dommer fordi de har gått mot utviklingen av et nytt diktatur i landet. Mest kjent er historikeren Dora Maria Téllez, som var «Comandante dos» og strateg for frigjøringen av Nicaraguas nest største by León, noe som igjen ga støtet til frigjøring av hovedstaden Managua under revolusjonen mot det USA-støttede Somoza-diktaturet.

Preget av sviktende helse soner Téllez en dom på 15 år i det forferdelige El Chipote-fengselet.

Hugo Torres Jiménez er en annen av gerilja-kommandantene. Han ledet aksjonen som i 1974 fikk befridd Daniel Ortega fra Somozas torturfengsel. Jiménez døde 11. februar i år.

Ortega fremhever Torres’ innsats for revolusjonen, men nevner ikke at han selv fengslet ham under så helsefarlige forhold at presidentens redningsmann døde av det.

Krigsøkonomi

I 1986 og 1987 deltok jeg i en solidaritetsbrigade i Nicaragua. Vi bygget en skole i den fattige landsbyen Las Cidras, tre timers gange opp de bratte Matagalpa-fjellene.

Nicaragua var den gang sterkt militarisert på grunn av forsvaret mot den USA-utstyrte Contras-hæren.

Krig og økonomisk blokade er den verste giften for en demokratisk utvikling. Det er ikke tvil om at det skjedde overgrep i kampens hete som jeg nok følte ubehag ved, men bortforklarte med krigen.

Krigsøkonomien favoriserte sandinisthæren, sandinistpolitiet og sandinistpartiet, og krigen utsatte også sivilbefolkningen for store tap og materielle ofre.

Vi bygde skolen under bevæpnet vakthold, men kunne merke at tilliten til sandinistene i vår sterkt religiøse og konservative landsby var tynnslitt. Da landsbyen markerte avslutningen på vår byggeperiode, heiste vi FSLNs røde og svarte fane på skolen. Noen tok det ille opp, mens den svært gode og inspirerende Cuba-utdannede læreren nikket mer tilfreds. Det var og er en splittet befolkning.

Det ga håp om en demokratisk utvikling i landet etter krigens avslutning da FSLN ga fra seg makten etter å ha tapt valget i 1990. Men de seirende neoliberalistene og konservative kreftene gjennomførte Det internasjonale pengefondets (IMF) og Verdensbankens beinharde krav. Det medførte at vår skole og mange andre offentlige skoler ble stengt, og den gode læreren fikk sparken.

For tre år siden var jeg tilbake i Las Cidras og kunne med glede se at Ortega-regimet hadde gjenåpnet skolen vår og andre offentlige utdannelsessteder. Landsbyen hadde fått elektrisitet, en hardt tiltrengt bilvei og et helsetilbud.

Men samtidig med den materielle utviklingen har Nicaragua på skremmende vis fått alle trekk av en politistat.

Forsterket diktatoriske trekk

Verdensbanken og de beinharde kravene fra pengefondet IMF var med på å forsterke de allerede diktatoriske trekkene også etter folkeoppstanden i 2018, uten at dette skal brukes som unnskyldning for en politistat.

Ortega-regjeringen hadde fulgt långivernes krav om sosiale nedskjæringer og reduksjon i pensjonene for fattigfolk. Det kom til store demonstrasjoner, uten at det var i nærheten av en trussel mot regjeringen.

Men et allerede korrupt og korrumpert Ortega-regime reagerte slik totalitære regimer alltid reagerer: med drap og grov politivold. Paramilitære, partitilknyttede grupper og sandinistpartiets ungdomsbevegelse ble bevæpnet. Disse utførte de fleste overgrepene og drapene, mens politiet beskyttet dem.

Minst 355 personer ble drept i løpet av få uker i et land med bare 6 millioner innbyggere. Rettsvesenet og straffesystemet er fullstendig underlagt regimet. Selv en FSLN-tilknyttet dommer og rådgiver for Ortega har flyktet til nabolandet Costa Rica, sammen med journalister, opposisjonspolitikere, aktivister og ikke minst titusener av vanlige mennesker. Over 100.000 nicaer flyktet i 2021. Bare mellom januar og april måned i år er over 50.000 nicaer blitt registrert ved USAs grense.

Påfallende redusert forestilling

Årets offisielle markering av 43-årsdagen for seieren over Somoza-diktaturet var en påfallende redusert forestilling, selv om presidentfamiliens egne medier forsøkte å gi det hele en glitrende innpakning med elektronisk stjernestøv.

Daniel Ortega og Rosario Murillo, Ortegas ektefelle og landets visepresident, så sammen med resten av diktatorfamiliebedriften litt pjuskete ut på podiet på Revolusjonsplassen. De var omkranset av politisjefen, generaler og representantene for de fem faste «vennligsinnede» statene Russland, Iran, Cuba, Venezuela og Kina.

Selv ikke Ortega/Murillo-parets datter som leder for de innkalte sandinistungdommene klarte å få dem opp av stolen i «hyllest» til FSLN-regimet. Det var bare litt applaus i utakt.

Ortega gikk tidlig ut med full støtte til Russlands overfall på Ukraina og hadde nok håpet på gjenytelse for dette. Men Russlands økonomi tillater ikke lenger dette sponsoratet.

De gode støtter i Venezuela og Cuba er også konkurs. Og Iran og Kina var der for utenrikspolitisk spill overfor USA og deler heller ikke ut pengegaver til diktatorer på sotteseng.

Les også

  1. I Nicaragua havner stadig flere av president Daniel Ortegas rivaler og kritikere i fengsel.

  2. Opposisjonen fengsles. Hevder Ortega oppretter nytt diktatur.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nicaragua