Kronikk

Forsøk på klargjøring

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>forfatter<p
  • <forf>jostein Gaarder <

GAARDER-DEBATTEN. Jeg er åpenbart blitt misforstått av mange på grunn av det litterære grepet jeg benyttet da jeg skrev kronikken om "Guds utvalgte folk" og mener derfor det er nødvendig å vende tilbake til Aftenpostens kronikkplass med et forsøk på en klargjøring.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

VI TRENGER DISKUSJON. Genren ble krevende, og jeg beklager hvis jeg har såret noen — skjønt jeg mente og mener fortsatt å være krass i min kritikk av staten Israel. Men vi trenger den offentlige samtalens diskusjon og meningsutveksling. Da mener jeg reale diskusjoner og meningsutvekslinger - og ikke uartikulert utskjelling.

Drømmen om dialog.

Jeg takker for all saklig kritikk - og selvfølgelig for alle støtteerklæringer. Jeg noterte meg også en klok og sindig kommentarartikkel av formannen i Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender. Vi har vært heftige meningsmotstandere i denne saken, men jeg deler med henne "drømmen om dialog". I Aftenpostens kronikk lørdag 5. august skrev jeg blant annet: "Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem". Det er på denne bakgrunn og ut fra denne fundamentale forutsetning - altså anerkjennelsen av staten Israel - at jeg kommer med skarp kritikk av staten Israels krigspolitikk.

Hva "anerkjenne" betyr.

Kronikken åpner med det retoriske anslaget: "Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. . ." Det har sikkert bidratt til mye forvirring at jeg her bevisst har spilt på flere betydninger av ordet "anerkjenne". Jeg sikter ett sted til den folkerettslige anerkjennelsen av en stat, men jeg benytter ordet også om å bli anerkjent for en praksis, vinne anerkjennelse, nyte anerkjennelse etc. Eller som i min kronikk: "Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral ... etc." Og mot slutten: "Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time." (kursivert her) Kronikken ble skrevet samme dag som bildene fra Qana nådde oss.

1948 versus 1967.

Hva det folkerettslige angår, presiserer jeg i tråd med hva jeg også har forsøkt å understreke i alle intervjuer: "Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948".Jeg bestrider altså ikke staten Israels rett til å eksistere innenfor grensene av 1948, men grenseutvidelsen av 1967 ved bruk av militærmakt er folkerettsstridig. I dette har jeg både FN og det meste av verdensopinionen med meg.

Intet gudegitt mandat.

Mange har gitt uttrykk for at jeg blander religion og politikk. Jeg prøvde å gjøre det stikk motsatte. Når jeg har gitt kronikken tittelen "Guds utvalgte folk", er det for å understreke at vi aldri må akseptere at noen part i en konflikt kan gjøre krav på noe gudegitt mandat.Her er det i første rekke det vi kan kalle "kristensionistiske" forestillinger jeg har hatt i tankene, altså forestillinger om at Gud fortsatt har en plan for jødene, og at det som skjer i Midtøsten i dag er et varsel om endetid og Jesu komme etc.

Tilbake til Israel.

Et eksempel på hva jeg advarer mot er ferske uttalelser fra en representant for pinsebevegelsens arbeid i Israel. Han peker på at Jesu komme og frelse for de troende er knyttet til at jødene får vende tilbake til Israel. Med Israel mener han "Landet fra ødemarken og Libanon til Storelven, Eufrat, hele hetittlandet til Storhavet i vest" (Josva 1,4).Ifølge en fersk dagsavis sier han: "Hvordan kan vi stole på Gud hvis han ikke innfrir disse løftene? Dette er kjernen for mange evangeliske kristne, blant annet 70 millioner i USA". Og han fortsetter: "Hverken Judea eller Samaria har vært noen del av det arabiske riket. Hvorfor bruker man begrepet okkupert land?" Også blant ortodokse jøder er tilsvarende oppfatninger representert, spesielt blant en del bosettere på de okkuperte områdene.

Rikere på humanisme.

Jeg mener ikke at jødisk tenkning og praksis har vært noe mindre humanistisk enn den vi finner i kristen eller muslimsk historie. Kanskje tvert imot, jeg tror at et sammenlignende studium kunne komme til å måtte konkludere med at jøders kultur og praksis i det store og hele har vært rikere på humanisme og friere for religiøs fanatisme enn hva den kristne kulturkrets kan vise til (med sine korstog, conquistadorer, inkvisisjoner, jødeforfølgelser og Holocaust etc.).

Ulike tolkninger.

Men det var ikke det som var poenget. Bare når det gjelder selve forestillingen om "Guds rike" mener jeg at Jesu forkynnelse og det jeg oppfatter som kristendom har hatt en mer humanistisk fortolkning enn den senjødiske og nå kristensionistiske forestillingen om en politisk gjenopprettelse av Davidsriket som et "Guds rike" for Israel-folket. Jeg snakker her om ulike tolkninger av det religiøse budskapet - enten det er kristent eller jødisk - og om de problemer vi alle møter når ekstreme tolkninger settes ut i livet.

Et symbol på uforsonlighet.

"Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende", skriver jeg. Jeg håper altså på at diplomati og intellektuell kraft skal være nok til å overbevise Israel om at den folkerettsstridige muren på okkuperte områder må rives, ikke minst fordi den ellers vil bli stående som et monumentalt symbol på uforsonlighet. Muren er ikke bare til daglig irritasjon og skade for det palestinske folket, men kan i noe lengre perspektiv være en større fare for Israel enn landet ville vært foruten.Jeg er altså redd for at Israels uforsonlige politikk i forhold til sine naboer på lang sikt kan utgjøre en fare for Israel selv.

Vold mot sivilbefolkning

. Jeg tar selvsagt ikke til orde for at noen av Israels statsborgere noensinne skal måtte forlate landet sitt. Jeg ser det ikke engang for meg som noen mulighet. Når jeg mante fram et bilde av israelsk sivilbefolkning på flukt fra "okkuperte områder" (som Jerusalem og Vestbredden), skjønner jeg at dette kan vekke sterke følelser. Men budskapet er krystallklart: Uansett bakgrunn og kontekst - og uansett hva vi måtte ha av religiøse eller eskatologiske forestillinger - kan vi aldri tolerere vold mot sivilbefolkning.

Utløse antisemittisme.

Og så til sist: Det kan være direkte ansvarsløst å være for raskt ute med å anklage en debattant for antisemittisme - simpelthen fordi det kan være med på å legitimere og utløse antisemittisme. (Når han eller hun er antisemitt, da er det kanskje ikke så gærent, da. . .) Da et av fylkestingene i Norge gikk inn for boikott av israelske varer, ble det fra enkelte jødiske hold sagt å være "i samme ånd som nazistene", og de konkluderte med at "dette er uten tvil uttrykk for antisemittisme".Vel, slike karakteristikker er etter min mening ikke bare sterkt usaklige. På lang sikt kan de være skjebnesvangre. For hva skal vi da kalle nazisme og antisemittisme?

Raketter og bomber.

Jeg håper med dette innlegget å ha avklart noen misforståelser. Og imens regner rakettene og bombene, sivile dør, veier, vannforsyning og helsevesen settes tiår tilbake. Alle skylder vi krigens ofre et nødskrik.La oss nå konsentrere oss om det saken gjelder.

Les også

  1. Gaarder-debatten

Les mer om

  1. Kronikk