USAs høyesterett: Er de politikere i kapper?
Domstolen kan ha et alvorlig og langsiktig problem.
Når juni kommer, vil ni mennesker i Washington D.C. bestemme over to politiske felt som har umiddelbar og dyptgripende betydning for mange: kontrollen over egen graviditet og retten til å kunne leve og virke uten frykt for å bli skutt.
Bakteppet er dystert. En rekke delstater står klare til å legge store begrensninger på kvinners mulighet til selv å velge abort. Noen stater vil kanskje i praksis nedlegge forbud. Og skoleskytingen i Texas fremstår dessverre bare som en makaber topp av et isfjell av dødsfall og skader etter voldsutøvelse med skytevåpen.
Motsatt retning av folkeflertallet
Meningsmålinger viser at flertallet av amerikanere ikke ønsker sterke restriksjoner på retten til selvbestemt abort. Derimot ønsker de flere restriksjoner på retten til å bære våpen. Men de ni i U.S. Supreme Court vil mest sannsynlig føre politikken i motsatt retning av folkeflertallet i begge saker.
Om abortsaken ikke var profilert nok fra før, har lekkasjen av domsutkastet gjort bakgrunnen for saken og betydningen av den allment kjent, også her til lands.
Den pågående saken om våpenkontroll har vært mindre omtalt. Den gjelder spørsmålet om New York kan opprettholde betydningsfulle begrensninger på retten til å bære våpen ute i det offentlige rom.
Her skal dommerne avgjøre om grunnlovens andre tillegg, «the second amendment», gjør at New York må tillate at adskillig flere bærer våpen enn det som har vært praksis til nå.
Våpenretten som en kollektiv rett
«The second amendment» omtaler retten til å ha og bære våpen og at den retten ikke må krenkes. Men våpenretten knyttes i bestemmelsen til å beskytte statens sikkerhet med militærmakt. Den var i lang tid oppfattet som en kollektiv rett, ikke som en rettighet for den enkelte.
Dette endret seg i 2008 da høyesterett med dommer Antonin Scalia i spissen fortolket bestemmelsen som en individuell rettighetsbestemmelse. Den saken gjaldt retten til å ha våpen hjemme, for selvforsvar. Men den åpnet i prinsippet for at en slik rett også gjelder ute i det offentlige rom. Nå ble det nevnt noen eksempler på restriksjoner som likevel kunne legges på våpenretten, men mange spørsmål er fortsatt uavklarte.
Ser bakover, ikke fremover
Tragedien i Texas gir grunn til å nevne særlig én avgjørelse, fra ankedomstolen i California. Den kom så sent som nå i mai. Flertallet av dommerne mente at en aldersgrense på 21 år for å kunne kjøpe halvautomatiske angrepsvåpen stred mot «the second amendment»: Aldersgrensen ble tilbakeført til 18 år.
Kommentatorer som fulgte saken fra New York da den ble muntlig behandlet i høst, merket seg at dommerne var bemerkelsesverdig lite opptatt av konsekvensene av våpenrestriksjoner – de samfunnsmessige positive virkningene. Det var lagt frem forskningsdokumentasjon om dette som ikke ble nærmere kommentert.
Interessant nok pekte The New York Times i forrige uke på blant andre Norge (sammen med Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand) som et samfunn som i likhet med USA har en langvarig og omfattende våpenkultur i befolkningen, men som lever godt med streng våpenkontroll – og har en voldsstatistikk som avviker sterkt fra den amerikanske.
Men dommerne i saken – og da særlig det konservative flertallet – var mer opptatt av å fortolke ordlyden i konstitusjonen og historisk dokumentasjon om hvordan «the second amendment» var oppfattet i riktig gamle dager, da bestemmelsen ble vedtatt.
En høyesterettsdommer som særlig var opptatt av denne metoden, var nettopp Antonin Scalia. Dommerne står over politikken, og en rettssak må derfor aldri avgjøres på basis av hvilke samfunnsmessige konsekvenser – og hvilken demokratisk legitimitet – et domsresultat vil ha, sa han: Dommerne må skue bakover, ikke fremover.
Denne tenkningen har hatt stor innflytelse på flere av dommerne som nå skal bestemme utfallet av både abort- og våpenspørsmålet. Den dommeren som overtok Scalias dommersete, beskrev ham i sin nominasjonstale som intet mindre enn en «rettens løve».
Vil fremstå som et politisk grep
Ett grunnproblem med å se bakover, ikke fremover, er særlig fremtredende i grunnlovsspørsmål, som vi her står overfor.
Konstitusjoner er ment å skulle ha en stabiliserende samfunnsvirkning og er derfor vanskelige å endre. På tilsvarende måte skal dommer fra høyesterett ha en stabiliserende samfunnsfunksjon: Det er en grunnleggende juridisk lære i USA – og i Norge – at det skal svært mye til før den høyeste domstolen endrer kurs.
I abortspørsmålet har dommen Roe v. Wade siden 1973 fastsatt hovedprinsippet om selvbestemt abort i USA. Dommen gikk langt og har vært omdiskutert. Men å skulle «nulle» den nå, etter så lang tid, uten å ta de vidtrekkende samfunnsmessige konsekvensene i betraktning, vil fremstå som et politisk grep.
Slike grep kan være riktige, hvis de har sterk demokratisk legitimitet. Men et ytterligere problem med å forkaste Roe v. Wade er altså at flertallet av det amerikanske folk neppe ønsker slike sterke restriksjoner på retten til selvbestemt abort som mange steder vil bli det praktiske resultatet.
Våpenspørsmålet
Også i våpenspørsmålet kan vi nå skimte konsekvensene av den tilbakeskuende domspolitikken.
Siden høyesterett i 2008 bestemte seg for at våpenbesittelse skal være en individuell grunnlovsrettighet, har tilhengerne av fri våpenadgang bare styrket sin posisjon. Dette til tross for at flertallet av amerikanere faktisk ønsker flere restriksjoner på retten til å ha og bære våpen.
Det er grunn til å anta at denne styrkede posisjonen vil bli reflektert i dommen som snart kommer i saken fra New York. I så fall blir resultatet at lovgivernes muligheter til å legge restriksjoner på den individuelle våpenretten blir enda færre.
En destabiliserende samfunnsvirkning
Dersom de ni i Washington D.C. skulle bestemme seg for aktivt å endre hverdagen til det verre for mange innbyggere uten at det fremstår rettslig nødvendig og uten demokratisk legitimitet, vil det få en destabiliserende samfunnsvirkning, stikk i strid med oppdraget.
Da kan dommerne bli ansett som «politikere i kapper» og domstolen ha et alvorlig og langsiktig problem.
