Venstrefolk må fortelle oss hvem de er | Bernt Hagtvet

Hva er liberalisme? Foran Venstres ledervalg har dette spørsmålet fått en umiddelbar aktualitet.

I kronikken «Liberalismen angripes også innenfra» som sto i Aftenposten 13. juli, etterlyste professor Helge Hveem klare politiske begreper.

Å klargjøre liberalismens mange betydningsnyanser er et godt sted å begynne.

Liberalismens tvetydigheter

Professor Hveem åpner flere perspektiver for alle som er interessert i prinsipiell politisk tenkning. Under alle hans resonnementer ligger ett spørsmål: Hva er liberalisme?

I en tid hvor sannhetsbegrepet er i spinn og demokratiet utfordres fra øst og vest, er presise begreper om politikk en sentral forsvarsskanse.

Hveems artikkel kan best deles inn i fire avsnitt. Første del er et forsvar av liberalismens frihetsverdier:

• Politiske og sivile rettigheter
• Regelmessige valg
• Autonomt rettssystem
• Allmenn valgbarhet
• Opplyst ordskifte uten berøringsangst for innfløkte tema (som for eksempel innvandring)

Kort sagt, det åpne samfunnet med kraftfull toleranse og vitenskapsforankring i bunnen. Og med en kantiansk idé om rasjonalitet som moralsk og intellektuell veileder.

Utover det «negative» forsvaret av liberalismen

Hveem ser nå at denne liberalismens frihetskjerne angripes av indre og ytre krefter.

I andre del av kronikken etterlyser Hveem et forsvar for det menneskerettighetsbundne demokratiet som strekker seg utover det «negative» forsvar for liberalismen, altså begrenser seg til forsvar av frihetsrettighetene. Det innebærer full integrasjon av de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene i liberalismens samfunnssyn. Aktiv bruk av statsmakten blir en konsekvens.

Hveem håper på en mer prinsipiell debatt som utmeisler liberalismens «positive» svar på tidens store utfordringer:

• Den tiltagende globale og nasjonale sosioøkonomiske ulikheten
• Miljø- og klimaproblemene
• Økt konsentrasjon av markedsmakt og undergravingen av personvernet gjennom digitalplattformenes dominans
• Økende demokratiforakt

Hvordan skape et levende demokrati med sivilisert og uredd debatt om disse utfordringene?

En autoritær internasjonale?

Verden ser for tiden ikke særlig lys ut for dette programmet.

Vi ser nasjonalkonservatisme og ytterliggående høyrepolitikk alle vegne, ofte med fascistiske islett, som Modi i India, fanatiserende religion, som Erdogan i Tyrkia, sionistisk imperialisme, da tenker jeg på Israel, storrussisk streben etter postsovjetisk grandeur og Han-kinesernes leirsystem for uigurminoriteten.

Denne verdensomspennende bølgen er akkompagnert av en amerikansk president som ikke synes interessert i annet enn sitt eget gjenvalg.

Trump gjør ikke Amerika «great again». Han gjør Amerika til latter, og åpner dermed opp for et totalitært Kina og et pan-slavisk Russland som vil fylle det maktpolitiske tomrommet.

Vi berøres her hjemme også. Norge i Sikkerhetsrådet må tenke grundig gjennom hvordan vi fryktløst skal forholde oss til denne viltslående president som trodde Finland var del av Russland. (Det tok slutt i 1918.)

Den høyreautoritære ideologiske offensiven

Hveem ser en ny type allianser mot demokratiet, mellom for eksempel det franske ny-høyre under Alain de Benoist og pan-slaviske tenkere som Aleksandr Dugin.

Her kan Hveem utfylles om «de identitære» i Europa. Denne gruppen er en utvekst fra de Benoists ny-høyre og fremstiller høyreradikalismen i et mer aktverdig garnityr. Danske Rasmus Hage Dalland beskrev nylig deres ideologi: en proto-nazisme i cellofanforkledning som vil ha muslimer deportert (med vold?), men ikke riktig tør si det.

Dette vannkjemmede ny-høyre vil beholde det tradisjonelle tankestoffet, som ekstremnasjonalisme i ulike former, renhetstenkning på grensen til rasisme, dyrking av det rene, ubesudlede folkets reflekser, eliteskepsis og demokratiforakt, og så fremføre den samme gamle ideologi i mer «anstendige» former. (Etter Auschwitz egner ikke jødehatet seg så godt lenger.)

Les også

Få med deg intervjuet med Lasse Josephsen om den moderne høyreekstremismen

Økt bevissthet om demokratiets ethos

I kronikken sin etterlyser Hveem en mer bevisst og prinsipiell offentlig debatt om demokratiets ethos i denne tidssituasjonen. Dette er hans tredje avsnitt.

Da er denne høyreideologiens forløpere og forvandlinger i dag et godt sted å begynne. Men regn ikke med universitetene lenger i dette demokratiske dannelsesarbeidet. Deres ansvar for kunnskapsfundert, offentlig samtale er sviktende. Svekkelsen av det klassiske faget ex.phil., som ga trening i demokratisk beredskap for alle studenter blant annet i presis språkbruk, er tegn på universitetenes oppsplitting og forfall i dette dannelsesarbeidet.

Derfor: Hvorfor arrangerer ikke Stortinget eller Utenriksdepartementet bredt anlagte offentlige høringer i Lagtingssalen eller i Gamle festsal for å belyse demokratiets krise?

Nå som Norge er blitt med i Sikkerhetsrådet, har vi fått en velegnet talerstol. Har Utenriksdepartementet gode nok folk som er denne situasjonen voksen? Folk som kan holde prinsipielle innlegg til forsvar for det menneskerettighetsbundne folkestyret foran Per Kroghs tavle – uten frykt for lakseeksporten?

Tre typer liberalisme

Hva står så liberalismen står for, utover det «negative» forsvar av friheten? spør Hveem. Dette er hans fjerde punkt. Det gir oss anledning til å skissere et svar.

Det finnes tre typer liberalisme.

Den politiske liberalismen var opprinnelig en frihetsideologi hvor enkeltmenneskets politiske, økonomiske og religiøse frihet var kjernen mot en eneveldig, ikke-demokratisk stat.

Interessant nok ble denne politiske liberalismens hovedidé om det frihetssøkende individets nærmest grenseløse rettigheter fra første stund balansert. Fra venstre av arbeiderbevegelsens krav om lik frihet, det vil si sosial rettferdighet, og fra høyre av den europeiske konservatismens understrekning av frihetens begrensninger vis-à-vis tradisjon og orden.

Begge flanker toner ned – men opphever ikke – enkeltmenneskets rett til frihetsutfoldelse.

Betegnelser på partier og ideer er ikke tilfeldige. Debatt om dette bør komme med ujevne mellomrom. Det er for eksempel usikkert om dagens Høyre etter Minerva-kretsens bortgang kan kalles et konservativt parti i Edmund Burkes betydning. Oftere og oftere er partiet et pengedrevet kalkulatorparti med bunnlinjefokus, måleideologi og statsskrekk som fremste kulturelle forankring. Grenseoppgangen til neoliberalismen er blitt uklar. Og filosofen Henrik Syse alene gjør ingen sommer.

Populismens former

Den økonomiske liberalismen ser individets rettigheter i kontrast til statsregulering og politisk og religiøs diskriminering. Dagens neoliberalisme er en nær slektning av Ayn Rands ekstremegoisme, og utgjør sammen med Friedrich Hayeks libertanianisme Fremskrittspartiets tankemessige bakteppe.

England sent på 1800-tallet viser hvordan denne laissez-faire-tenkningen utfordres av en til dels kristen, til dels en radikaliserende liberalisme med filosofer som T.H. Green og L. Hobhouse. Staten blir med dem den store frihetlige utjevner, en løftestang til beskyttelse av de svake, og en forutsetning for deres livsutfoldelse. Ikke en trussel.

Liberalisme blir for dem et spørsmål om moral og omsorg. Og opplysning.

Denne tendensen startet med John Stuart Mill. Med disse tenkerne er grensen mellom sosialliberalisme og sosialdemokrati porøs. Vi kan like gjerne tale om et liberalt sosialdemokrati eller en sosialdemokratisk liberalisme.

Hvilken liberalisme står Venstre for?

Venstre i dagens Norge står i spagat vis-à-vis denne idéarven.

Splittelsen mellom økonomisk og politisk liberalisme går rett gjennom partiet og er antagelig dypere enn splittelser i noe annet parti. (Høyre er ikke lenger splittet i en næringslivs- og en verdikonservativ fløy – den første har vunnet). At Sveinung Rotevatns høyredreining av Venstre i libertaniansk retning bor sammen med Odd Einar Dørums milde sosialliberalisme, undrer mange.

Hvilket Venstre har vi å gjøre med?

Jeg utfordrer Venstre til å arrangere en nasjonal høring i forkant av ledervalget. Partiet skylder den norske offentlighet det. Temaet bør være den europeiske liberalismens opphav, nasjonale former og begrunnelse. Fyll Litteraturhuset en hel uke med de beste foredragsholdere! Forklar Venstre for oss!

Forklar oss hvem dere er, Venstre

Den tredje betydningen av begrepet ‘liberalisme’ er beslektet med ordet ‘liberalitet’: Mental og moralsk sjenerøsitet, fordomsfrihet overfor alle typer avvikende livsstilsformer eller meninger.

Liberalitet betyr intellektuell åpenhet og toleranse med vitenskapsrespekt i bunnen, evne til å leve med provisoriske sannheter, en annen av demokratiets kjerneverdier. Respekt for andre uten fordommer. Sans for mangfold og forsvar for minoriteter uten å bli angstbitersk på egne vegne.

Å være liberal i denne betydningen er å stille seg spørrende overfor virkelighetens mange manifestasjoner, men ikke være holdningsløs, i forsvar av menneskerettighetens sivilisasjonsnormer, men uten å gli ut i krenkelseshysteri og scenenekt – nervøs sensur. Det er tegn på svakhet.

Den verden som Helge Hveem håper på, kan bare reddes gjennom et sosialt demokrati med FNs menneskerettighetskonvensjoner som kjøl, i kombinasjon med en tolerant, sekulær humanisme og styrt av en åpen, vitenskapelig grunnholdning.

Vi trenger alle godviljens kvinner og menn til denne oppgaven. Også Venstre. Men da må venstrefolk fortelle oss hvem de er.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter