Kronikk

You’re fired! | Kai A. Olsen

  •  Kai A. Olsen,
    Kai A. Olsen,
    Professor i informatikk, Høgskolen i Molde, Universitetet i Bergen og Oslo Met

Informatikkprofessor Kai A. Olsen nærmer seg den statlige aldersgrensen på 70 år: – Nå har jeg valgt å si opp selv, åtte måneder før jeg blir 70. Fordelen med ikke å jobbe de siste åtte månedene, er at jeg får høyere pensjonsutbetaling, skriver han. Foto: Kristian Granberg

Jeg har ikke møtt dritings på jobb, trakassert kolleger eller mistet kontakten med faget. Men jeg nærmer meg 70.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nei, overskriften er retorisk. Staten kommer nok til å bruke penere ord. Realiteten er imidlertid det samme. Jeg får sparken. Hva har jeg så gjort? Har jeg sendt slibrige meldinger til de unge studentene? Nei. Har jeg møtt dritings på jobb? Nei. Har jeg trakassert kolleger? Nei. Har jeg mistet kontakten med faget? Nei, ikke hvis vi fortsatt skal tro internasjonale forlags- og tidsskriftsredaktører som fortsatt aksepterer mine vitenskapelige arbeider.

Kai A. Olsen er professor i informatikk ved Høgskolen i Molde, Universitetet i Bergen og Oslo Met.

Mitt tilfelle er dessverre langt mer alvorlig. I alle disse sakene hadde det vært håp om bot og bedring. I min sak vil oppsigelsen være absolutt. Hvorfor? Jo, jeg er i ferd med å bli 70. Åpenbart kan ingen jobbe i den norske stat etter å ha fylt 70. Det er så opplagt at om jeg forstår personalhåndboken rett, trenger ikke engang arbeidsgiver gi beskjed om dette, arbeidsforholdet opphører automatisk måneden etter at man har fylt 70. Da stopper lønnen og man må levere fra seg nøkkelen til kontoret. Det er i staten, ellers kan en åpenbart jobbe ut over 70-årsgrensen.

I det private får eldre jobbe

Man kan lede et flyselskap (Bjørn Kjos er 72), et finansieringsselskap (Warren Buffett er 88), en hotellkjede (Olav Thon er 95), være leder av Representantenes hus (Nancy Pelosi er 79), være presidentkandidat i USA (Biden er 76, Sanders er 77) eller kunstner (Håkon Bleken er 90).

Bjørn Kjos er 72 år og leder et flyselskap. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Men i staten kan man ikke jobbe. Det er jo litt rart. Noen kan jo hevde at det er bra at gamlingene forlater skuta slik at yngre slipper til. Den britiske universitetspresidenten som uttalte at «Some of my faculty are nearly dead, but they are still in the office» ville sikkert være enig.

Utgangspunktet er da en forutsetning om at antall stillinger er konstant. Det er det jo ikke. Det er heller ikke så enkelt å finne noen som kan overta min IT-stilling. Der er konkurransen fra privat næringsliv stor. Da må vi høyst sannsynligvis til utlandet og ansette en som ikke snakker norsk. Ikke så bra når man skal gi begynnerundervisning til norske studenter.

Finansmannen Warren Buffett er 88 år. Foto: Nati Harnik / AP / NTB scanpix

Mer effektiv å la ansatte få bli i jobb

Nå kan vi følge rådet fra Erna Solberg om å få flere barn. Etter bare 30 år har vi en som kan fylle en stilling på et universitet eller en høyskole. Venter vi 10–20 år til, er vedkommende professorkompetent. Det krever tålmodighet. En langt mer effektiv løsning er å la den ansatte forbli i jobb. Med et pennestrøk kan man da oppnå både fortsatt å ha en person i arbeid og å unngå en ekstra på trygd.

Det som ikke er lønnsomt, er å tvinge en 70-åring til å gå av med pensjon. I det store bildet, der vi også ser på skatteinntekter, vil det koste staten nesten like mye å ha en professor som pensjonist som å ha vedkommende i jobb. Det gjelder spesielt om man kan lure professoren til å stå i jobb til fylte 70.

Eiendomskongen Olav Thon er 95 år. Foto: Signe Dons

Det urokkelige stillingsvernet

Nå kan det være 70-åringer som ikke fungerer. Men det kan også være tilfelle med en 30-åring: Så flott at vi har 70-års aldersgrense, da må vi bare holde ut i 40 år til! Det nesten urokkelige stillingsvernet i det offentlige er kanskje et større problem enn at enkelte ønsker å fortsette etter 70.

Det jeg også opplever, er at en fast 70-års grense stopper aktivitet i årene opp mot oppsigelsen. Mange tiltak, som å søke forskningsmidler, kan gjerne ha en horisont på minimum fem år, for eksempel fra man søker om forskningsmidler frem til stipendiatene disputerer. Det er også vanskelig å opprettholde entusiasmen for å publisere, når de vitenskapelige artiklene blir publisert lenge etter at man har gått av.

Lederen av Representantenes hus i USA, Nancy Pelosi, er 79 år. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters / NTB scanpix

Jobb lenger, få redusert pensjon

Selv det å jobbe til 70, blir man straffet for. I staten er det ordnet så viselig at om man har full pensjonsopptjening og jobber etter 67 (egentlig 67 og 9 måneder), vil man få redusert pensjon! De 16.000 kronene jeg betaler i pensjonsinnskudd, er da en ekstra skatt (les straff) for at jeg fortsatt er i jobb. I utgangspunktet tenkte jeg å søke om å jobbe lenger, men om jeg jobber til 72, vil årlig utbetaling fra Statens pensjonskasse bli kun 65.000 kroner, bare en tredjedel av hva jeg ville fått om jeg sluttet da jeg var 67. Skulle jeg jobbe ett eller to år ut over det, vil bidraget fra pensjonskassen bli nullet ut.

Når politikerne sier at «det skal lønne seg å jobbe lenger», er skal det viktige ordet, i betydningen at en eller annen gang vil de ordne det slik at det skal lønne seg å jobbe lenger. Men ikke i dag! Det å heve aldersgrensen til 72, som regjeringen snakker om, er et godt tiltak, men da må en også gjøre noe med pensjonen.

Håkon Bleken er 90 år. Foto: Stein J. Bjørge

I det hele tatt har Statens pensjonskasse vært en dårlig deal for undertegnede. Hovedproblemet er at utbetalinger derfra er samordnet med folketrygden. Jo mer man har i folketrygd, jo mindre får man i pensjon. Heldigvis hadde jeg ikke noe valg om pensjonsordning i 1974, for valget av Statens pensjonskasse ville da vært et sterkt og kostbart irritasjonsmoment. En privat ordning, spesielt en ordning der deler kunne vært investert i aksjemarkedet, ville utvilsomt gitt langt bedre uttelling – spesielt siden denne ikke vil være samordnet med folketrygden.

Jeg har valgt å si opp selv

Nå har jeg valgt å si opp selv, åtte måneder før jeg blir 70. Fordelen med ikke å jobbe de siste åtte månedene, er at jeg får høyere pensjonsutbetaling. I tillegg slipper jeg å undervise to kurs til høsten med flere hundre studenter. I tillegg, det høres finere ut å si opp enn å bli oppsagt.

Selvfølgelig kan man fortsette uten lønn. Det kan fungere for noen. For meg er lønn et viktig insitament for å ha en jobb. Det forteller meg også at noen er villig til, bokstavelig talt, å sette pris på jobben jeg utfører. Med gratisarbeid vet man ikke om noen verdsetter det du gjør. Det er heldigvis andre alternativer. Om det ikke er så veldig realistisk å bli leder for et flyselskap eller finanskonsern, bli politiker eller kunstner, ser det ut til at næringslivet ikke har betenkeligheter med å gi konsulentarbeid til en 70-åring.

Les også:

Les mer om

  1. Pensjon
  2. Arbeidsliv
  3. Trygd

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvor ble det av min tjenestepensjon? Etter 17 år i skatteetaten får jeg kr 0.

  2. DEBATT

    Derfor er det ikke riktig som arbeidsministeren påstår

  3. DEBATT

    Ingen kan tape pensjon på å jobbe til 70 år

  4. DEBATT

    Regjeringen taler med to tunger om pensjon

  5. DEBATT

    Feilinformerer om Høyres pensjonstyveri

  6. DEBATT

    Liten sammenheng mellom pensjonsinnskudd og dagens tjenestepensjon