Kronikk

Terrorisme som innovasjon

  • Espen Andersen

Det at den ensomme ulven utgjør den største trusselen, er i seg selv et sunnhetstegn TEGNING: ARNE NØST

Sikkerhet handler om små, konkrete, edruelige tiltak – om å møte den innovasjon terrorismen representerer med tilsvarende motinnovasjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kjølvannet av massemordet 22. juli 2011 har diskusjonen begynt om sikkerhet – hva kan vi gjøre for å beskytte oss mot terrorisme? Debatten ligner den man hadde i USA etter 11. september 2001, men har vært roligere – kanskje fordi terroristen var en av våre egne. I så måte ligner han ikke på Osama bin Laden, men på Timothy McVeigh, som drepte 168 mennesker og skadet 800 med en bombe i Oklahoma City i 1995.

Likevel kan vi kanskje lære av diskusjonen og tiltakene som er gjort i USA etter 11. september – kanskje først og fremst hva vi ikke skal gjøre.

Bryter forutsetninger

Terrorisme, som enhver forbrytelse, innebærer ofte et element av innovasjon – at man tenker nytt, gjerne ved å bryte forutsetninger. 11/9-kaprerne gjorde to innovasjoner – eller, om man vil, brøt to forutsetninger: De begikk selvmord, og brøt dermed forutsetningen at flykaprere ønsker å overleve aksjonen. Og de brukte flyet i seg selv som våpen, noe som brøt forutsetningen om at våpen eller sprengstoff må smugles om bord.

Tryggere flyreiser

Ifølge Bruce Schneier, USAs ledende datasikkerhetsekspert, er det tre tiltak som har gjort flyreiser tryggere. For det første låser man nå døren – og det er en solid dør – mellom passasjerer og flyvere. Dermed kan ikke en flykaprer ta direkte kontroll over et fly. For det andre registrerer man nå all bagasje elektronisk, noe som gjør det vanskeligere å få bagasje om bord i et fly uten selv å være på det.

Det tredje, og kanskje mest effektive endringen ligger i hvordan vi som passasjerer forholder oss til flykapringer. Før 11/9 var rutinen for flykapring at man gjorde som kaprerne ville, fordi de som regel ønsket å bli fløyet et eller annet sted. Nå er innstillingen fra mannskap og passasjerer at man må overmanne kaprere – uten tanke for egen sikkerhet – før de rekker å styrte flyet. Det er også det som har skjedd i de to tilfellene man har hatt av flykapringer på amerikansk jord siden.

Disse tiltakene har preg av noe selvsagt og enkelt. Jeg har selv vært forundret over at døren til cockpiten har vært åpen under flyvning. Man har jo hatt tilfeller av sinnsforvirrede passasjerer som har gått til angrep på flyvere, også i Norge.

«Sikkerhetsteater»

Andre tiltak – nye rutiner for sikkerhetssjekk av passasjerer, gjennomlysningsapparater, sprengstoffdetektorer og en voldsom oppbygning av overvåkings— og sikkerhetspersonell – har ikke hatt noen påviselig sikkerhetseffekt. I beste fall har det en psykologisk funksjon – å rusle gjennom sikkerhetskontrollen i sokkelesten mens vi holder buksene oppe gir i alle fall en følelse at noe blir gjort. Så kaller også Schneier dette for «sikkerhetsteater» og har gjentatte ganger demonstrert hvor lett det er å omgå kontroller av denne typen.

Vår lille sikkerhet

Norges beherskede reaksjon på Anders Behring Breiviks uhyrligheter har vakt beundring rundt omkring i verden. Vi valgte å holde roen og slutte rekkene i stedet for å få panikk. Men så har en del etater begynt å rasle med budsjettene i sikkerhetens navn, med en viss vekt på overvåking.

PSTs tidligere leder sa i et uvørent øyeblikk at selv ikke Øst-Tysklands Stasi ville ikke funnet frem til Behring Breivik før det smalt. Hun ble kritisert for dette, men hadde helt rett: Ingenting av det Behring Breivik foretok seg elektronisk ville i seg selv gitt solid nok grunnlag for politietterforskning. Det betyr ikke at feil ikke ble gjort: Man burde kunne forutse et angrep på Regjeringskvartalet, og det fantes også sikkerhetsrapporter som så dette og foreslo tiltak. Men gitt Norges lange tradisjon med sommerleirer og friluftsaktiviteter av alle slag, kunne man vanskelig forestille seg et angrep på Utøya.

Det enkle som fungerer

Vi bør lære av 11/9 at det er de enkle og rimelige tiltakene som fungerer. Vi bør stenge Grubbegata og Løvebakken og muligens andre sårbare steder for biltrafikk, i hvert fall for varebiler. Enkelte typer skytevåpen bør begrenses ytterligere. Ungdomsleirer bør legge litt mer arbeid i identifisering av besøkende. Politiet bør ha et døgnbemannet helikopter stående i beredskap også i ferien.

Men massiv overvåking av alminnelige mennesker er ikke Norge verdig, inkludert det stadig mer diskrediterte Datalagringsdirektivet. Som resultatene fra 11/9 viser, vil slike tiltak ikke gi nevneverdige bidrag i retning av mer sikkerhet. Derimot kan det oppleves som et anslag mot den personlige frihet Breiviks trosfeller innbiller seg at de kjemper så hardt for.

Det viktigste tiltaket ligger i å sørge for at de som står mulige terrorister nærmest – deres naboer, familie og venner, uansett gruppetilhørighet – heller rapporterer dem til politiet og gir dem en sjanse overfor et fair rettsvesen enn å la dem fortsette med det de planlegger. Slik sett kan drakoniske sikkerhetstiltak – overvåkning, isolering, mistenkeliggjøring – virke mot sin hensikt. Det beste tiltak mot terrorisme er å sikre at kun terrorister som Anders Behring Breivik – ensomme, forskrudde og marginaliserte personer – eksisterer. De andre er for integrert i samfunnet til at de kan tenke seg å angripe det.

Balanse i alt

Krigføring krever en viss balanse mellom motstandernes metoder – noe amerikanerne har lært i sin krigføring i Irak og Afghanistan. Krigsteoretikeren Martin van Creveld har påpekt at det bare to måter man kan vinne over en fiende som fører såkalt asymmetrisk krigføring: Enten kan man øyeblikkelig og nådeløst knuse enhver motstand, ved represalier og annet. Eller man kan møte fienden i det sammen miljø han opererer i, vinne folk over ved å fremstå som humanistisk og tolerant, og dermed nekte ham eller henne en sympatiserende masse å gjemme seg i. Parallelt leter man opp fienden ved politiarbeid. Det var den siste metoden som gjorde at amerikanerne til slutt fant Osama bin Laden.

Det er den veien Norge – og PST under ny leder – heldigvis ser ut til å gå. Vi vet at vi ikke kan beskytte oss mot den ensomme ulven. Men det at den ensomme ulven utgjør den største trusselen, er i seg selv et sunnhetstegn. Og skulle han eller hun bli rapportert til politiet av en som er litt mindre ensom, har vi den beste sikkerheten vi kan oppnå – og all den sikkerheten vi trenger.

  1. Les også

    Nye sakkyndige: Behring Breivik har flere sympatisører i Norge

  2. Les også

    Offer og vitne

  3. Les også

    Stoltenberg med forsvar av en åpen rettssak

Espen Andersen.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Krigen mot terror forlenges fordi sivile drepes i amerikanske droneangrep

  2. VERDEN

    Dette fant FBI hjemme hos en ivrig leser av Anders Behring Breivik. Terrorister inspirerer hverandre, mener eksperter

  3. VITEN

    «Terrorisme er best forstått – og bekjempet – som væpnet propaganda»

  4. VERDEN

    Slik mener ekspertene man kan forhindre islamistisk terror

  5. KRONIKK

    Det skremmer kor lettvint vi lar oss forføra og bli slavar — av noko me ikkje trur me kan styra

  6. KRONIKK

    Portugal viser vei i narkotikapolitikken — også for straffenivået. Hvor er Anders Anundsen? | Willy Pedersen