De gule vestene lever fortsatt | Kjerstin Aukrust
Mange har funnet et nytt solidarisk fellesskap, det har gitt «vanlige folk» et talerør og det har åpnet for en dialog.
Den 17. november er det ett år siden den første demonstrasjonen i regi av de såkalte «gule vestene», som satte Frankrike på hodet. Til tross for fallende oppslutning og flere voldsepisoder er det fortsatt mange som bærer sine gule vester med stolthet.
Opprøret startet som en reaksjon mot en annonsert økning av drivstoffavgiftene. Etter en massiv mobiliseringskampanje aksjonerte flere hundre tusen over hele landet 17. november 2018, også kalt akt 1, iført den signalgule vesten alle sjåfører er pålagt å ha i bilen. Siden da har oppslutningen gått jevnt nedover.
Hva er igjen av protestbevegelsen ett år etter den kraftfulle starten? Og hvem er de gule vestene egentlig?
En splittet bevegelse?
Den jevne demonstrant kommer fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse, og hele 24 prosent av de gule vestene har store vanskeligheter med å få endene til å møtes. Bevegelsens mål er å utjevne de sosiale forskjellene i Frankrike, blant annet gjennom et mer rettferdig skatte- og avgiftssystem, samt mer direkte demokrati i de politiske prosessene.
De gule vestene står langt fra hverandre i innvandringsspørsmål, miljøsaken og i verdispørsmål som ekteskap for likekjønnede. Samtidig forenes de av en sterk skepsis til EU og en dyp mistillit til politikere. Mange av dem er derfor hjemmesittere.
De har flest sympatisører blant dem som stemte på Jean-Luc Mélenchon fra ytre venstre og Marine Le Pen fra ytre høyre ved presidentvalget i 2017. Nesten samtlige er misfornøyde med egen livssituasjon, preget av lav kjøpekraft og liten tilgang til velferdsstatens goder.
Hun satte Frankrike i brann og ble de gule vestenes helt. Nå har de gjort henne til et hatobjekt.
Fiasko eller suksess?
I forbindelse med ettårsjubileet ble en av bevegelsens initiativtagere, Priscillia Ludosky, spurt av Financial Times om «gilets jaunes-fenomenet» kan betegnes som en suksess. Svaret var, kanskje overraskende, nei.
Når det gjelder konkrete resultater, er nok det riktig. Veldig få av de gule vestene kan si at den økonomiske situasjonen deres har bedret seg, og nesten ingen av de politiske kravene er innfridd.
Samtidig påpeker Ludosky at mye er forandret. Mange har funnet et nytt solidarisk fellesskap, det har gitt «vanlige folk» et talerør og det har åpnet for en dialog mellom arbeiderklassen og eliten som tidligere har vært sjelden vare.
Flere politikere har latterliggjort de gule vestene ved å si at det ikke var store greiene, sammenlignet med tidligere opptøyer i landet. Tar man utgangspunkt i antall demonstranter, stemmer det. Men når status skal gjøres opp, må man også ta hensyn til den massive støtten bevegelsen hadde den første tiden, dens landsomfattende karakter og den posisjonen de gule vestene har fått i folks bevissthet.
Et «før» og et «etter»
Er det et «før» og et «etter» de gule vestene? I alle fall for president Emmanuel Macron. I en ny meningsmåling sier 77 prosent at det er de gule vestene som i størst grad har preget Macrons presidentperiode så langt. Konsekvensen er at velgerne sitter igjen med et negativt bilde av Macron. Kun rundt en tredjedel av befolkningen er fornøyd med hans innsats.
For de gule vestene var Macron folkefiende nummer én. Aksjonene utviklet seg raskt til et opprør mot ham og hans reformpolitikk, og mange demonstranter ga uttrykk for et regelrett hat mot presidenten. Det hatet er på langt nær dødt, ett år etter starten. «Han tror han er konge», sier Jacline Mouraud, en annen av bevegelsens initiativtagere.
I et intervju med Time magazine sier Macron at de gule vestene på mange måter var bra for ham. De har lært ham at han må bli bedre til å lytte til folk, og at han må endre måten han jobber på.
Det kan altså virke som at Macrons kontroversielle lederstil, som tidligere har vært autoritær og vertikal, er i ferd med å endres – takket være de gule vestene.
Men hva med politikken? Det er lite som tyder på at Macron vil gjøre store endringer der. Hans analyse av bevegelsen er først og fremst at den er et tegn i tiden, ikke et opprør mot hans politikk.
Hva nå?
I en ny artikkel i Journal of Democracy hevder Patrick Chamorel ved Stanford University at det som er igjen av de gule vestene i dag, er «et par tusen voldelige demonstranter som fortsetter å samles hver lørdag». Han tar feil. Til tross for enkelte voldelige episoder utført av et mindretall, så ønsker flesteparten av dem som med stolthet kaller seg gilets jaunes, å fortsette å kjempe for en bedre hverdag med fredelige midler.
Det er også grunn til å tro at de er langt flere enn «et par tusen», og de gjør langt mer enn å samles ved rundkjøringer hver lørdag, i det som nå er blitt akt 53. Fire ganger har representanter fra ulike lokale grupperinger samlet seg i det de kaller «Assemblée des Assemblées», forsamlingenes forsamling, et slags gult parlament.
Nylig fant en slik samling sted i Montpellier. Der deltok 600 representanter fra 200 delegasjoner over hele landet. De vedtok, i tillegg til en markering av ettårsjubileet, en massiv støtte til den annonserte generalstreiken 5. desember mot Macrons pensjonsreform. Her vil de gule vestene stå side om side med de franske fagforeningene. Flere gulvester, som er blitt kjendiser i sine lokalmiljøer, vurderer også å stille som kandidater til kommunevalget i mars neste år.
I dag er hovedinntrykket at krisen som de gule vestene utløste, er over. Macron kan puste lettet ut – han overlevde. Men hver nye reform han prøver seg på frem til presidentvalget i 2022, kan være eksplosiv og antenne en gnist som setter fyr på hele Frankrike igjen.
