Kronikk

Det er ikke mindre identitetspolitikk sosialdemokratiet trenger. Det trenger en som virker. | Halvor Finess Tretvoll

  • Halvor Finess Tretvoll
    Forfatter

Klarer ikke sosialdemokratiet å møte menneskenes behov, vil krefter med helt andre mål fortsette sin seiersmarsj over kontinentet, mener kronikkforfatteren. På bildet marsjerer høyreekstreme i Tsjekkia, 1. mai i år. Politiet skiller dem fra motdemonstranter. Foto: Petr David Josek / AP/ NTB scanpix

Sosialdemokratiet må redde seg selv om det skal redde Europa.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det pågår et kappløp i Europa. Den politiske retningen som i størst grad former folks selvforståelse, som kobler seg på deres erfaringer og definerer hvilke samfunnsmotsetninger som teller, vil gå seirende ut av denne skjebnetiden.

Det sies ofte at sentrum/venstre-siden sliter fordi den ga opp interessepolitikken og omfavnet en progressiv verdipolitikk. Man har gått i en felle, blir det sagt, der det nøres opp under snevre gruppedefinisjoner.

Samtidig hører man også at velgeralliansen som i etterkrigstiden løftet de sosialdemokratiske partiene, sprekker fordi de forstår lite av identitetspolitikken. I en tid der polarisering langs verdiaksen erstatter interessepolitisk kompromissnekring, faller sosialdemokratiet gjennom, er argumentet.

Jeg mistenker at dette tåkelegger like mye som det oppklarer hva som dypest sett ligger til grunn for sosialdemokratiets krise de siste årene.

Man må forklare hvorfor så mange europeere i dag kjenner på en dyp frustrasjon, mener forfatter Halvor Finess Tretvoll.

Identitetspolitikk i gullalderen

Spørsmålet man burde stille i møte med en lang rekke valgnederlag, er ikke om sosialdemokratiet driver med for mye eller for lite identitetspolitikk, men hva slags identitetspolitikk sosialdemokratiet bør føre.

Det var jo ikke et fravær av identitetstenkning som skapte gullalderen, men et intenst arbeid med folks selvforståelse. Man forsøkte å forme selvbilder og forestillingsverdener, og slik aktivere én form for gruppelojalitet på bekostning av andre.

Helt fra den spede begynnelsen, da en ny samfunnsformasjon oppsto med industrialiseringen, tilbød man folk et språk de kunne bruke for å bearbeide de vanvittige, sosiale forvandlingene som fant sted.

Man ga menneskene verktøy for å forstå situasjonen de befant seg i. Man ga også anvisninger om hvordan de kunne overskride motsetningene i det nye samfunnet som da vokste frem.

Les også

Kåre Willoch: Det kan være nyttig å erkjenne at ordet «sosialdemokrati» har fått en helt annen betydning enn før

En sosialdemokratisk genistrek

Nøkkelen var å få folk til å legge vekk andre stridssaker, om det så gjaldt religion, etnisitet eller nasjonal tilhørighet. Fellesskapet av lønnsarbeidere fikk forrang, og folk følte virkelig at den skillelinjen som definerte dem politisk, handlet om motsetningen mellom mektige og avmektige.

Dette var en sosialdemokratisk genistrek: Man svarte på noen basale menneskelige og politiske behov, og skapte slik arbeiderbevegelsen som et subjekt i historien. Jo mer folk holdt sammen, desto mer fikk man også endret i de europeiske samfunn. Jo mer man fikk endret, desto flere sluttet seg så til prosjektet. Dette ble grunnlaget for den rollen sosialdemokratiet har spilt i etterkrigstiden.

I dag gjelder det å gjenskape en lignende dynamikk, men under andre vilkår.

Sosialdemokrater rundt leirbålet

Det kraftigste virkemiddelet er nå, som før: fortellingen. Slik har det vært siden vi satt rundt leirbålet. I dag er mediene nye, men oppgaven den samme: å skape en forestillingshorisont som gir mening, håp og fellesskap.

Det vår tids sosialdemokrater må lykkes med, om de skal komme ut av krisen, er å formulere en fortelling som beskriver hvordan de store transformasjonene vi opplever – det grønne skiftet, teknologiutviklingen, globaliseringen, og så videre – kan resultere i en bedre morgendag.

Man må igjen ta tak i menneskenes behov for å sette ord på situasjonen de befinner seg i og forklare hvorfor så mange europeere i dag kjenner på en dyp frustrasjon. Man må vinne gehør for at denne følelsen er knyttet til grunnleggende interessemotsetninger som kan overskrides om folk går sammen.

Det forutsetter en tettere forbindelse mellom de sosialdemokratiske partiene og menneskene som lever i dag og strever i dag, som klatrer og faller, som flyter og synker, tenker og elsker, drømmer og ligger våkne om natten mens regnet trommer på taket.

Les også

Frank Rossavik: Identitetspolitikk er blitt et skjellsord. Det er både urettferdig og på sin plass

Ny sosialdemokratisk fortelling

Spørsmålet Europas sosialdemokrater bør stille, er hva ved tilværelsen vår som kan bli springbrett for at menneskene skal gjenoppdage solidariteten og skape et revitalisert politisk kollektiv.

I dag er problemene selvsagt av en annen art enn i sosialdemokratiets barndom. Desto viktigere er det å reflektere over hvilke behov som nå må tilfredsstilles. Kanskje er atomisering, ensomhet og isolasjon, psykisk helse, utenforskap og rus, temaer som bør få større vekt?

Utbyttingsforhold i det nye arbeidslivet og den galopperende ulikhet må fortsatt løftes. Men kanskje bør man fokusere mer på ønskene om meningsfulle liv i og utenfor arbeidet?

En ny sosialdemokratisk fortelling må selvsagt støttes opp av konkret politikk på mange felt, fra innvandring til helse og velferd, samferdsel, næring og utdanning, for bare å nevne noe.

Solidaritet istedenfor polarisering

Det holder imidlertid ikke å «kunne vise til resultater» på alle disse områdene om man ikke også viser sammenhengen mellom de små skrittene og en dypere mening med det hele.

Tenker man slik, blir det opplagt at det ikke finnes noe klart skille mellom interessepolitikk og identitetspolitikk for sosialdemokratiet. Begge deler er viktig, og de to dimensjonene ved politikken er også viklet inn i hverandre på et utall måter – nå, som før.

Heller enn å krangle om de sosialdemokratiske partiene skal drive med identitetspolitikk eller ikke, bør man altså spørre hvordan en sosialdemokratisk identitetspolitikk kan skape en opplevelse av sammenheng istedenfor fragmentering, av mening istedenfor fremmedgjøring, av solidaritet istedenfor polarisering.

Les også

Essay av Thomas Boe Hornburg: Politikere som har suksess med en politisk metode som splitter, er blitt forbilder. Andre tar etter. Også i Norge.

Dyp uro på samfunnets grunnplan

For europeiske sosialdemokrater står det meste på spill nå. For Europa betyr det også mye at den sosialdemokratiske bevegelsen klarer å gjenskape seg selv.

Det er ingen andre bevegelser som på tilsvarende vis kan omsette dyp uro på samfunnets grunnplan i et konstruktivt, politisk prosjekt.

Klarer ikke sosialdemokratiet å møte menneskenes behov for forståelse, fellesskap og fremtidstro, vil krefter med helt andre mål fortsette sin seiersmarsj over kontinentet.

Sosialdemokratiet må redde seg selv om det skal redde Europa. En identitetspolitikk som virker, er et avgjørende skritt på veien.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Globalisering
  3. Internasjonal politikk
  4. Identitetsfølelse

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk: Populister som bygger murer, undergraver kristne verdier. Selv om de hevder å forsvare dem.

  2. KRONIKK

    Woke-vekkelsen har sterke antiliberale trekk

  3. KRONIKK

    Polariseringen er smittsom, den sprer seg, og den tærer. Kan den stanses?

  4. KRONIKK

    Flyskam for skriftlærde

  5. DEBATT

    Ti nordiske kirkeledere: Virus skal bekjempes. Det skal ikke mennesker på flukt.

  6. KRONIKK

    Forskere: Enda strengere innvandringspolitikk er ikke nøkkelen til å sikre velferdsstaten