Etter katastrofen | Birger Emanuelsen
Vi kan vel ikke alle gå til grunne for å redde dem som ville gått til grunne uansett?
De fleste foreldre må før eller siden presse barna sine til å gjøre noe kroppene deres ikke vil.
Det kan være enkle ting, som å ta på seg en regnbukse eller spise opp, men også mer inngripende, som å tørre å sove alene på et mørkt rom, eller å våge seg ut på en skolegård uten venner.
Under pandemien, hvor familiene i stor grad er overlatt til seg selv og sine egne festninger, har foreldreoppdraget fått et utvidet mandat og kanskje derfor også en dypere mening for mange av oss.
Foreldrekoden: Korona-pandemien – rådene for å skape en levelig familiehverdag
Å oppdra et barn
Her i huset følger vi oppleggene fra skole og barnehage. Samtidig tar vi også flere turer i skogen enn før.
Jeg lærer barna å gå langt med sekk, bruke kniv og gjøre opp bål. Ikke minst lærer jeg dem at her ute har de kun hverandre, og at de derfor må hjelpe lillebror om han skader seg eller blir sliten av å gå.
Jeg forbereder dem på det jeg ikke håper, det jeg ikke tror, men det jeg dypt i kroppen et sted, frykter.
Krisen har forsterket noe av det første jeg ante som far: Det å oppdra et barn handler om å gjøre barnet i stand til å leve på egen hånd.
Jeg er ikke alene om den innsikten.
Da Knut Hamsun ga ut Markens grøde i 1917, var det bare fem år siden han og kona Marie ble foreldre sammen for første gang.
Romanen er skrevet mens barna Arild, Tore og Ellinor er små, og sporene etter dem er tydelige i boken.
Det samme er første verdenskrig. Den nybakte pappaen Hamsun skriver Markens grøde i de årene hvor det moderne prosjektet fikk sitt blodige crescendo. Den store krigen gjorde nærmere seks millioner barn foreldreløse, og enda tre millioner opplevde hvordan fedre døde hjemme av sykdommer de hadde pådratt seg ved fronten.
Selv om krigen raser i verden utenfor skriverommet, er Hamsuns litterære verden urørt, slik vi kjenner den fra ideene eller drømmene. Leseren møter helten Isak Sellanraa idet han baner en ny vei på den plettfrie vidda.
Tegner et idealmenneske
Som så mange av Hamsuns personer er Isak uten forhistorie og familie. Han trer ut, som av en hellig tåke, og skaper en ny verden. Åpningen av Markens grøde viser imidlertid ikke livets opprinnelse, men dets videreføring: Gjenfødelsen etter katastrofen.
Markens grøde omtales ofte som sivilisasjonskritikk, men det er en begrenset sannhet. Innflytelsen fra verden utenfor er ikke nødvendigvis ond eller korrumperende. Den er tvert imot helt nødvendig for hovedpersonen Isaks prosjekt. Han betrakter sin nye slåmaskin med den samme beundring og ærefrykt som han har for dyrene og trærne og vidda.
Romanen stiller imidlertid et strengt krav til det mennesket som skal leve lykkelig i dette nye samfunnet. Det må ha motstandskraft og vilje til å stå imot prøvelsene og fristelsene.
Hamsun tegner et idealmenneske som ikke speider etter tilfeldighetene, men som arbeider. Moralen er personlig og krevende, den fordrer begrensning og forandring.
Kravet om personlig egnethet
Kravet om personlig moral bør ikke gjøre oss nervøse. Det er kanskje vanskelig å leve opp til, men godt å bryne seg på. Snarere er det kravet om personlig egnethet som gjør lesningen dypt forstyrrende, våren 2020.
Hamsuns personer er uten forhistorie, men de er også uten sikkerhetsnett, uten samfunn. De som ikke har den nødvendige motstandskraften, eller styrken, vil bukke under i Isak Sellanraas nye verden. Slik Isaks sønn, den «litt svake» Eleseus, også gjør.
Katastrofen har overlatt menneskene til seg selv. Og i den nye verden er det dine egenskaper, og ikke din menneskelighet, som bestemmer om du skal leve eller dø.
Slik snakker Markens grøde til oss fremdeles, over hundre år etter.
Våren 2020 er vi invitert med på dugnad for å «ta vare på hverandre», men opplever at folk trosser forbud for å komme seg på hytta, eller leger hamstrer medisiner for å ta vare på seg selv.
Flere kommuner sender befolkningsvarsel på SMS for å stoppe hytteeiere som er på vei til hytta
Vi er et land stappfullt av sparepenger og tillit, men allerede snakker vi om hvor lenge økonomien skal ofres for å redde de eldre, eller mennesker som uansett har underliggende sykdommer.
Flere mener det er moralsk galt å stenge hele arbeidslivet for å sikre dem som ikke er i arbeidslivet.
I et brev fra 1913 skriver forfatteren Thomas Mann, en av Hamsuns store beundrere, at «krigen kjennes som en moralsk renselse». Mann snakker ikke om første verdenskrig, som ligger bare to måneder inn i fremtiden, men den fransk-prøyssiske krig i 1870. På avstand, når blodet var vasket og lasarettene tomme, var sikkert renselsen lettere å få øye på.
Forestillingen om krigen eller krisen som renselse var utbredt i Europa. Flere så første verdenskrig som et endelig brudd med det borgerlige samfunnet og dermed som en mulighet for en sosial og samfunnsmessig fornyelse.
Å prøve å forstå en fremtid
Hvorfor trekke dette frem, over hundre år etter? Fordi vi står til knes i et unntak som kan vise seg å bli vår største prøvelse. Og midt i en samtale om hva slags samfunn vi ønsker å være. Ennå er samtalen både nokså høflig og ganske fredelig. Det er ikke gitt at den vil fortsette å være det.
Koronaviruset er uten tvil farlig. Men det er bekjempelsen av pandemien også. | Einar Øverenget
Jeg tror romaner, også Markens grøde, gjør oss bedre i stand til å føre en slik samtale. På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet.
Forberedelsen til katastrofen handler altså ikke bare om matlageret i boden. Eller om ungene dine kan gå fem eller ti kilometer med sekk på ryggen. På samme måte som svaret på krisen ikke begrenser seg til håndvask, eller økonomiske krisepakker for å redde det samfunnet vi en gang hadde.
Beredskap handler dypest sett om å være mentalt, moralsk og derfor materielt forberedt på at det verste kan skje, også her, også med oss. Igjen opplever vi at vår beredskap ikke har vært god nok. Uavhengig av hvor godt forberedt vi er, vil pandemien ubestikkelig kreve at vi tør å tenke gjennom også det utenkelige.
Ute i skogen, med barna mine lekende foran meg, er det i alle fall ett spørsmål som synes viktigere enn andre: Hvordan beskytter vi dem blant oss som ikke er Isak Sellanraa?
