Kronikk: Er professoren fri og uavhengig, eller kjøpt og betalt?| Svein Sjøberg

Forskerne skal, ifølge idealene, være nådeløst skeptiske og systematisk kritiske. Og de skal ikke ha andre interesser enn å søke sannhet.

Akademia er i endring. Før var idealet at forskerne skulle være uavhengige og maktkritiske. Nå er man opptatt av kontrakter og inntjening. Budsjettbalansen kan bli viktigere enn idealene. Nå ønsker også universitetene gründere med forretningsideer og patenter i lomma. Det som tidligere var en skam, er blitt et ideal.

Universitetet som institusjon har tradisjonelt hatt tre hovedoppgaver: undervisning, forskning og formidling. For de to første har man etter hvert etablert et slags måle— og belønningssystem: For undervisning teller man studenter og deres studiepoeng, og for forskning teller man artikler og hvor ofte de siteres av andre.

Den tredje klassiske oppgaven, formidling eller kommunikasjon med samfunnet, er vanskelig å tallfeste. Derfor spiller formidling mindre rolle, både når det gjelder bevilgninger, akademisk status og som kvalifisering for stillinger og opprykk. Men selvsagt nevnes «formidling» ved festlige anledninger.

Akademias dyder

Disse tre hovedoppgavene har preget universitetet som institusjon. Et annet fundament er de såkalte akademiske verdier og idealer. Disse normene er ikke formelt nedskrevet, men de finnes uttrykt gjennom tradisjon og sentrale skriftlige kilder. Forskeren (og læreren) skal selvsagt først og fremst følge de samme normer som i annen adferd: Man skal ikke lyve, fuske eller stjele.

I tillegg er det et sett idealer eller dyder som dreier seg mer direkte om forskerens virksomhet. De omtales ofte som vitenskapens etos, først formulert av sosiologen Robert Merton i 1942. Disse idealene sier blant annet at forskningen skal være universell. Den skal være åpen, fri og tilgjengelig for alle. Kunnskapen er et felleseie, og den er gratis. Og forskerne skal være nådeløst skeptiske, systematisk kritiske, og de skal ikke ha andre interesser enn å søke sannhet.

Kommersialisering

Disse akademiske idealene er under stress i dag. Noen omtaler dagens forskning som «post-akademisk». De gamle dyder står for fall. Nye verdier, nye idealer og en ny type ledelse og finansiering setter sine spor. Tiden krever effektivitet og produktivitet. Og verden oppfattes som et marked der vi alle konkurrerer og måles.

Universitetene har gått inn i denne tiden. De tre tradisjonelle oppgavene, forskning, utdanning og formidling har nå fått følge med en fjerde: Innovasjon. Kommersialisering, patenter og entreprenørskap er løftet frem som sentrale oppgaver. Søk på nettsidene til et hvilket som helst universitet, så dukker dette vokabularet opp.

Må skaffe penger utenfra

Universitetet i Oslo (UiO) har laget en plan, «Strategi 2020». I dette sentrale dokumentet heter det at «UiO skal styrke innsatsen for å kommersialisere forskningsresultater og entreprenørskap blant forskere». I planen står det også at «innovasjonsaktivitet i vid forstand defineres som meritterende.»

I klartekst betyr dette at når man bedømmer søkere til akademiske stillinger, er det ikke bare publikasjoner som teller, man teller også penger, produkter og patenter. Søkerne oppgir hvor store summer de har klart å skaffe fra eksterne kilder. Jo mer, jo bedre. Og ikke bare fra forskningsråd og -fond, men fra departementer, direktorater og privat næringsliv. I en av dagens utlysningstekster heter det i klartekst: «For stillingen kreves: Potensial for å kunne innhente ekstern finansiering.»

Underdanighet blir verdsatt

Inntjening betyr mye for instituttene. Avhengigheten av kontrakter og oppdragsgivere kan føre til at mange forskere velger å gå litt forsiktig i dørene, også de som misliker oppdragene. Kanskje tier de stille av lojalitet til instituttets prioriteringer eller økonomi. Spesielt for unge forskere uten fast tilsetting kan det være viktig at man er snill, grei og lydig. I et miljø der kritikk og skepsis burde være idealer, er det underdanighet og taushet som blir verdsatt.

En fersk oversikt fra Universitetet i Oslo viste at det er mer enn tre hundre avtaler om oppdrag og samarbeid med eksterne partnere. Nå skal universiteter og høgskoler selvsagt ha samarbeid med samfunnet utenfor campus.

Stor tillit til forskere

Det er også enighet om at forskningsmiljøene bør være opptatt av problemstillinger som er viktige for de store utfordringer vi står overfor. Problemene oppstår når forskningens avstand til myndigheter, penger og marked ikke er stor nok.

Nordmenn har stor tillit til forskere. De stoler på at forskere er saklige, objektive og nøytrale – og ikke er kjøpt og betalt. Faktisk ligger Norge på topp når det gjelder folks tillit til forskere. Det viser Eurobarometer, verdens mest omfattende meningsmåling. Vi ligger også på topp når det gjelder folks ønske om at samfunnet skal finansiere forskning som ikke gir umiddelbar gevinst eller nytte. Altså det vi gjerne kaller grunnforskning. Det er forskning drevet av nysgjerrighet og engasjement, ikke av et ønske om å tjene penger eller å tilfredsstille en oppdragsgiver.

Prioriteringene styres av penger

Men Eurobarometer skiller mellom to kategorier forskere. Det er forskere ved offentlige universiteter og institutter som har den store tilliten. Forskere i og for industri og næringsliv har langt mindre tillit. Folk er ikke dumme, de vil vite hvem som betaler forskningen og forskerne. Inntil nå har folk i Norge trodd at forskere ved offentlige universiteter og institutter ikke har egne produkter, patenter og økonomiske interesser, eller at de er i lomma på dem som gir dem penger. Denne uavhengigheten er det verd å forsvare.

Kampen om eksterne midler, oppdrag og kontrakter er blitt viktig for mange fagmiljøer. Man ser etter penger der de finnes og lar ofte tilgangen på midler styre prioriteringene. Departementer og direktorater vil gjerne ha løst sine dagsaktuelle utfordringer og legger ut sine «bestillinger» på anbud.

Grenen man sitter på

Men kanskje finner forskerne ut noe annet enn det som var «bestilt». Hvis ikke styringen er altfor sterk, kan man kanskje likevel rapportere kritiske og uventede konklusjoner. I alle fall én gang. Er man for kritisk, er man kanskje ikke like aktuell ved neste tildeling? Det er jo dumt å sage over den grenen man sitter på.

Stadig oftere bør vi, også journalister, spørre: Kan vi stole på forskerne? Er de nøytrale, objektive og uavhengige? Har forskeren lojalitetsbånd som ikke er så synlige, eller kanskje patenter eller kommersielle produkter? Er de selgere i forskerfrakk?

Les mer av Svein Sjøberg:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.