Kronikk

Da den politiske journalistikken møtte #metoo | Kjersti Thorbjørnsrud

  • Kjersti Thorbjørnsrud, forsker, Institutt for samfunnsforskning
Kjennetegnene ved den intervenerende journalistikken er iøynefallende i dekningen av Arbeiderpartiets håndtering av varslingssaker frem til Trond Giskes avgang som nestleder, skriver Kjersti Thorbjørnsrud. På bildet: partisekretær Kjersti Stenseng og leder Jonas Gahr Støre under Arbeiderpartiets pressekonferanse i starten av januar.

Det så ut til at tiden da pressen kunne holde partiene i sitt regigrep var over. #Metoo-bevegelsen kan ha bidratt til en endring.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

#Metoo-bevegelsen er blitt omskapt i den politiske journalistikkens bilde. Pressen har regien i døgnåpne kampanjer, der innflytelsen over partiers interne dagsorden og enkeltmenneskers skjebner virker sterkere enn noen gang.

Det så ut til at tiden da pressen kunne holde partiene i sitt regigrep var over. Det begynte å bli lenge siden politikere trakk seg etter massivt mediepress.

Minnet om en Rød-Larsen-, en Tønne-, en Svarstad Haugland-, en Lysbakken- eller en Jaglandsak har bleknet. Digital teknologi og nye medier slapp til politikernes budskap uredigert. Makten forskjøv seg i pressens disfavør.

Pressens revansj

Slik kan den enorme pressedekningen av Arbeiderpartiets håndtering av varsler mot Trond Giske sees som en pressens revansj.

Den gamle politiske journalistikkens metoder er kombinert med helt ny type historier. Det skjer i en kontinuerlig nyhetsstrøm, på medieplattformer i alle formater.

Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning

Tempoet har aldri vært høyere. Dette er omtalt som «en adrenalindrevet journalistikk» der mangel på rask respons fra politiske ledere defineres som uholdbar vakling og svakt lederskap.

«Se hva som skjer»-journalistikk

For få et innblikk i hvordan denne journalistikken virker, er det verdt å kaste et blikk på hvordan pressen selv har beskrevet sine metoder og sitt mandat etter partipressens død.

Et kritisk samfunnsoppdrag tok over som ideal. Målet ble å avdekke maktkamp og tvinge opp dørene til lukkede partikontorer.

Med VG i front utviklet den politiske journalistikken seg på 90-tallet til en praksis som aktivt gikk ut på å drive fram reaksjoner i partiene.

Jeg kalte det en intervenerende journalistikk da jeg studerte pressens metoder rundt årtusenskiftet med «Jaglandsaken» og maktkamp i Arbeiderpartiet som case.

Dette var en journalistikk i futurum, en «se hva som skjer»-journalistikk, der sentrale journalister rett ut sa at målet var å sette en agenda og å få ting til å skje gjennom timing av oppslag opp mot viktige møter i partiene. Man var åpne om at det var ekstra fascinerende å påvirke begivenhetene i nettopp «ørnen» blant partiene - Arbeiderpartiet.

Anonym misnøye

Til tross for at presseetikken maner til forsiktighet med anonyme kilder, ble det anonyme vitnesbyrdet en bærebjelke i denne strategi- og maktfokuserte journalistikken. Teknikken bestod i å få frem anonym misnøye gjennom aktiv oppsøking av tillitsvalgte på alle nivåer i partiene.

Undersøkelser blant «ordførere», «fylkesledere» eller «sentrale politikere» ble så timet og slått opp i forkant av viktige partimøter– for å prege klimaet, skape debatt – og bringe konflikten videre.

De store sakene handlet om partier i krise og ledere som hadde mistet grepet, ikke hadde tillit, oppførte seg klanderverdig eller rett og slett viste dårlig evne til å håndtere (medieskapte) kriser. De politiske kommentarenes rolle var helt sentral i denne journalistikken. Der nyhetene skapte reaksjoner, avga kommentatorene sine vurderinger og dommer.

Nye historier i hurtig tempo

Kjennetegnene ved den intervenerende journalistikken er iøynefallende i dekningen av Arbeiderpartiets håndtering av varslingssaker frem til Trond Giskes avgang som nestleder.

Da Trond Giske trakk seg som nestleder, stoppet ikke prediksjonsiveren: Hvem er neste til å ryke ut, hvem tar Giske med seg i fallet? skriver Thorbjørnsrud.

De første sakene i pressen var tydelige «se hva som skjer videre»-saker: Man gikk ut fra at journalistene hadde noe mer som de ville komme med senere, og at disse første oppslagene handlet om å skape reaksjoner i partiet og få frem varslere.

Etter hvert som nye historier kom frem i hurtig tempo, vokste pressens krav om rask respons og handlekraft. Da saken endte med at Giske trakk seg som nestleder, stoppet ikke prediksjonsiveren: Hvem er neste til å ryke ut, hvem tar Giske med seg i fallet?

#Metoo har gitt en ny type kilder

Også nå har de anonyme partikildene vært helt sentrale. Men med #metoo-bevegelsen har det kommet inn en ny type kilder. De har på et vis gitt legitimitet til den politiske journalistikken, her snakker vi om et opprør mot trakassering og seksuelt maktmisbruk langt utover partipolitikken.

Sårbarheten til #metoo-varslere har gjort anonymitet nødvendig. Deres lidelse har vært årsak til det intense trykket på Trond Giske og resten av Ap-ledelsen. «De eier sin historie» har vært et credo. Mon det - er det kanskje heller journalistene som har tatt tak i disse historiene og gjort dem til sine?

Bidrar til partikriser

Det siste spørsmålet er viktig fordi den intervenerende journalistikken viser en vesentlig mangel på innsikt. Sammenblandingen av raske beslutninger med godt lederskap overser at det å ivareta varslere og samtidig trygge rettssikkerhet og dokumentasjon, tar tid.

Les også

Jeg frykter en mulig bivirkning av #metoo-kampanjen | Cecilia Dinardi

Denne journalistikken er dessuten blind for at mennesker som står under et uavbrutt intenst press, blir dårligere rustet til å ta kloke beslutninger.

Slik risikerer den intervenerende journalistikken selv å bidra til å skape partier i krise og dårlige, i betydningen utslitte og rådville, politiske ledere.

Når alle utspill kontinuerlig vurderes ut i fra hvem som styrkes eller svekkes i en maktkamp som journalistene selv ikke et øyeblikk slipper tak i, handler dekningen neppe bare om et ønske om å bidra til å endre en ukultur.

Rammer også en uskyldig tredjepart

Jeg understreker at #metoo-bevegelsen blottlegger forhold det er viktig å få kunnskap om – og gjøre noe med. Men den har også problematiske sider.

Det er ikke klare skiller mellom lovbrudd, overgrep og ubehagelige opplevelser. Og outing av enkeltpersoner kan gi en gapestokk der muligheten til kontradiksjon forsvinner, og der den offentlige fordømmelsen ikke bare rammer den anklagede, men uskyldige tredjepersoner.

Kristian Tonning Riise trakk seg som leder for Unge Høyre 11. januar. I etterkant er det blitt kjent at det er kommet flere varsler om Riises oppførsel overfor unge kvinner.

Inntil nylig var det lite outing av enkeltpersoner i Norge. Kravet om offentliggjøring kom heller ikke fra #metoo-bevegelsen selv. Det er først når #metoo-varsler har blitt en del av den politiske journalistikken, vi har fått det massive fokuset på enkeltpersoner.

Langvarig graving

Nå handler det ikke lenger om varslere som sammen står frem og forteller sine historier. Publiseringen av varslerhistorier fra politikken, der pressen har konsentrert seg om ulike saker i forskjellige partier, og der mediene refererer til hverandre i sakene de ikke selv har ledet, tyder på at dette er historier som kommer frem gjennom langvarig journalistisk graving.

Hver historie, tilsynelatende uavhengig av alvorlighetsgrad og nyanser, publiseres som toppsaker og øker presset.

#Metoo-varslene i den politiske journalistikkens regi har flyttet grenser. Det har vært tradisjon for, og i tråd med Vær varsom-plakaten, at pressen ikke oppgir identitet i sedelighetssaker.

Det paradoksale er at man nå, så lenge det handler om historier der det ikke er tatt ut siktelse, velger å knytte navngitte personer til historier der detaljene gjentas og gjentas, enten det dreier seg om uønsket seksuell oppmerksomhet eller mulige alvorlige lovbrudd.

Er det slik kampen skal føres videre?

Den intervenerende journalistikken utfordrer presseetiske prinsipper knyttet til dramaturgi, kildekritikk og åpenhet. Nå utfordrer den også ideen om at det finnes mer siviliserte måter å ta oppgjør med ukultur, plassere ansvar og fastslå skyld på, enn via den offentlige gapestokken.

Er det slik #metoo-kampen skal føres også på andre områder – i arbeidslivet, blant frivillige organisasjoner, i idretten, akademia – eller i pressens egne organisasjoner?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Unge Høyre-saken
  2. Presseetikk
  3. Seksuell trakassering
  4. Arbeiderpartiet (Ap)
  5. Journalistikk