Kronikk

Er Europa i ferd med å avvikle trosfriheten? | Øystein Stene

  • Øystein Stene
    Forfatter og regissør
Danmark er blant de europeiske landene som har vedtatt forbud mot ansiktsdekkende plagg, Her følger niqab-kledte kvinner debatten fra Folketingets publikumsgalleri.

Når vi uttrykker ubehag i møte med religiøse plagg, slaktemetoder og omskjæring, kan det være uklart om vi kjemper for menneskeverd eller mot religion.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frp og SV ønsker forbud mot omskjæring. Sveits og Danmark forbyr religiøst slaktede dyr. Frankrike gjør det umulig for enkelte religiøse å delta i demokratiet. Er Europa i ferd med å avvikle trosfriheten?

I flere hundre år har den europeiske kulturen tatt det for gitt at religion er i ferd med å fade ut og forsvinne. I filosofi, politikk og samfunnsutvikling har vi ment at det foregår en sekularisering i alle deler av samfunnet.

Sekularisering er ikke tendensen globalt

Men globalt har det motsatte skjedd de siste tiårene. Både innenfor sjia- og sunniislam har det oppstått store, konservative bevegelser som har endret den islamske verden radikalt.

Amerikanske evangeliske kirker utvikler mer og mer politiske agendaer. Den ortodokse kirke i øst får større innflytelse på russisk politikk. Nasjonalistisk buddhisme og hinduisme er i ferd med å få overtak i mange asiatiske land.

Den ortodokse kirke i øst får større innflytelse på russisk politikk, skriver kronikkforfatteren. Her fra den store Kristi Frelsers-kirken i Moskva.

Mange av disse bevegelsene utgjør en trussel mot humanisme og demokrati. Sekularisme er ikke noe vi lenger kan ta for gitt, liberalisering kommer ikke av seg selv. Hva skjer da med religionspolitikken i det stadig mer sekulære Europa?

Fjerning av synlig troende

Det vestlige sekulære prosjektet begynte på mange måter med den franske revolusjon: Det skulle være lov til å tro, tenke og leve som du vil. Trosfrihet og ytringsfrihet var tett og selvfølgelig forbundet.

Paradoksalt nok er landet som oppfant religionsfriheten, nå landet som innfører de største symbolske begrensninger av den. I 2004 forbød Frankrike religiøse plagg i offentlige skoler. Nylig fikk landet også forbud mot alle tegn på religiøs tilhørighet i nasjonalforsamlingen.

I praksis betyr det at store grupper av troende utelukkes fra deltagelse i toppen av det franske demokratiet – iallfall de som mener deres religion påbyr dem å gå kledd på konkrete måter, som sikher, jøder og muslimer.

Innskrenking av den religiøses liv

Et viktig premiss for religion, er skillet mellom det hellige og det verdslige. Dette kan defineres på mange måter, men ofte må den troende følge særskilte regler eller praksiser for å komme i kontakt med guddommen. For kristne er slik praksis oftest indre eller symbolsk, som dåp, skriftemål eller nattverd.

Skillet mellom fredelig religionsutøvelse og ekstremisters vold står i fare for å utviskes.

I de fleste andre religioner finnes det regler knyttet til mat og drikke. I islam og jødedom kalles reglene halal og koscher og gir forskrifter for hvordan dyr skal slaktes. Metodene varierer, men viktigst er at blodet skal ut av dyret så raskt som mulig. Helst skal slaktingen skje uten bedøvelse.

Motstanden mot jødisk slakt har eksistert siden mellomkrigstiden, men er kommet tilbake med fornyet kraft de siste tiårene – samtidig med protester mot islamsk slakteforskrifter. New Zealand, Danmark og Sveits er land som har innført forbud de siste årene. Mange andre land ser ut til å følge etter, som Belgia og Frankrike.

  • Andreas Skartveit: Ytringsfridommen er ikkje universell, og har aldri vore det

Argumentet er dyrevelferd. Da forbudet ble opprettet i Danmark, pekte The Guardian interessant nok på at halvparten av alle griser i den danske industrien lider av åpne kjøttsår. Men nå synes det viktigere at dyrene får bedøvelse når de drepes, enn at de får verdige liv.

Forbud mot religiøse ritualer

Kjernen, eller begynnelsen, av en religiøs identitet er overgangsritualet, innskrivningen. I kristendommen er dåpen sentralt. I jødedom og islam har omskjæring i tusen av år vært et initieringsritual.

Verdens helseorganisasjon antar at 33 prosent av klodens mannlige befolkning er omskåret, brorparten er muslimer. Men det er også mange ikke-muslimer: Minst halvparten av mannlige statsborgere i USA er omskåret – av religiøse, helsemessige eller kosmetiske årsaker.

New Zealand, Danmark og Sveits har innført forbud mot halalslakting.

Vi snakker altså ikke om en obskur og sjelden prosedyre, men om et lite inngrep som én tredjedel av verdens menn har gjennomgått. Som svært få rapporterer om praktiske eller følelsesmessige konsekvenser av. Likevel, over hele Europa er det i ferd med å utvikle seg en sekulær opinion mot omskjæring. Som kaller praksisen inhuman og voldelig.

Island var det første land som forsøkte å utvikle et totalforbud mot omskjæring. Andre land, som Danmark og Tyskland, har fratatt religiøse ledere retten til å utføre det. Her i Norge finner ytterpunktene i politikken hverandre: Både Frp og SV har nylig vedtatt at de går inn for forbud. Flere andre partier kan tenkes å gjøre det samme, som MDG, Rødt og Sp.

Totalitær sekularitet eller fornyet toleranse

Religiøse av alle typer ser ut til å kjempe sine slag med fornyet tro og overbevisning, over hele verden. Det er ikke rart at Europa reagerer med frykt over sekularismens tilbakeslag.

Sekularisme er ikke noe vi lenger kan ta for gitt, liberalisering kommer ikke av seg selv.

Samtidig er det også her det humanistiske utgangspunkt for vårt demokrati stilles hardest på prøve – nemlig i tros- og ytringsfriheten. Når vi uttrykker ubehag i møte med religiøse plagg, slaktemetoder og omskjæring, kan det av og til være uklart om vi kjemper for menneskeverd, eller mot religion. For retorikken blir stadig mer tilspisset.

Et valg som definerer humanismens fremtid

Når SV kaller skikkene for «en tradisjon fra barbariske tider», når Barnelegeforeningen beskriver omskjæring som et angrep på «barnets integritet», når praksisen blir omtalt som «kjønnslemlestelse», er det med på å etablere en ny polarisering. Der skillet mellom fredelig religionsutøvelse og ekstremisters vold står i fare for å utviskes.

Det vestlige demokratiet står ved et veiskille i møte med stadig nye religiøse utfordringer. Og det er her et sted den kan bevege seg mot totalitær sekularitet, eller finne en måte å tåle det som synes fremmed og truende. Dette valget vil definere humanismens fremtid og vårt demokrati i det nye årtusen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Dåp
  2. Omskjæring
  3. Danmark
  4. Religion
  5. Frankrike
  6. Sveits