Militante jihadister bruker poesi i kampen om hjerter og sinn | Elisabeth Kendall

Det er overraskende at de som vil bekjempe terrorismen, ennå ikke har utnyttet poesien som redskap for motpropaganda.

Militante jihadistgrupper er avhengige av tillit i lokalbefolkningen i deler av Midtøsten om de skal klare å overleve. Styrke er ikke alltid nok i seg selv, særlig når gruppene de retter budskapet mot, selv er velbevæpnet og ikke fremmede for å slåss. Derfor blir kampen om lokalbefolkningens hjerter og sinn det avgjørende. Og denne kampen trenger ikke nødvendigvis å føre til rekruttering til mujahedin, bare å oppnå såpass stor aksept at jihadistgruppene kan fungere.

I denne kampen om hjerter og sinn finnes det én strategi som både forskere og lærde har oversett, nemlig poesien. Både Al-Qaida og den såkalte islamske staten produserer store mengder poesi. Denne poetiske praksisen gjennomsyrer jihadist-bevegelsene, fra grasrota og helt opp til toppsjiktet. Både tidligere og nåværende globale ledere av Al-Qaida, Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, har ført sine egne dikt i pennen.

Poesi som sosial og politisk kapital

Derfor er det ingen tilfeldighet at man finner linjer fra arabisk poesi på én av fem sider om Al-Qaida i tidsskriftet Sada al-Malahim (De episke kampers ekko), et tidsskrift som utgis på Den arabiske halvøya.

Selv om de fleste forskere ikke har viet poesien oppmerksomhet, er ikke verselinjene tatt med bare for moro skyld eller for å fylle opp ledig plass. De har en sterk og viktig funksjon for militant jihad. For poesien lever videre i den kollektive hukommelsen og kan videreformidles muntlig uten kostnad og uten teknologi.

Gammel, poetisk tradisjon

Før vi ser nærmere på funksjonen, trenger vi imidlertid å forstå hvor viktig poesien er, og har vært, i arabiske stammesamfunn. Når dagens jihadister benytter seg av arabisk poesi, bygger de videre på en gammel tradisjon, der poesien har vært brukt til å vinne sosial og politisk kapital.

• Halshugger om formiddagen: Gråter av dikt om kvelden

I Arabia før islam ble poesien brukt til å fremme og feire politiske agendaer, for eksempel avklare blodfeider eller danne allianser. Denne poetiske tradisjonen blomstret og ble videreført i islamsk tid.

Fra enkelte hold hevdes det fremdeles at profeten Muhammad skjelte ut poeter og kalte dem løgnere eller magikere, men det finnes ingen bevis som kan understøtte denne oppfatningen. I stedet er det mye som tyder på at Muhammad hadde god forståelse for poesiens makt og anvendte den aktivt for å utbre islam som ny religion.

Poesi viktig også blant analfabeter

Men har poesien like stor innflytelse i dag? Hvis den har det, kan det bidra til å forklare hvordan Al-Qaida har bygd opp sin oppslutning, særlig i fjerntliggende områder hos befolkningsgrupper med høy grad av analfabetisme, svak skriftkultur og knapt noen tilgang til internett. Med sine fengende rytmer og rim er jo poesien som skapt for å spres primært fra munn til øre.

Artikkelforfatteren bestemte seg for å finne ut om poesiens påvirkningskraft i dag ved å reise til Jemen og spørre ut et vitenskapelig tilfeldig utvalg av over to tusen stammefolk fra alle provinser i det fjerntliggende, østlige guvernementet al-Mahra. Undersøkelsen, som ble utført fra utgangen av 2012 til tidlig i 2013, besto av intervjuer ansikt til ansikt for å kunne fange opp svar fra analfabete respondenter.

Oppsiktsvekkende mange, 74 prosent av respondentene, mente at poesi enten var «viktig» eller «svært viktig» i dagliglivet deres, når de kunne velge blant seks mulige svar. Når menn skilles ut alene, øker tallet til 82 prosent.

Poesitekster gir legitimitet

Hva er da de tre hovedfunksjonene til poesien? For det første gir poesien en autentisk ramme og legitimitet til de militante jihadistenes agenda. 89 prosent av diktene i jihadisttidsskriftet Sada al-Malahim bruker en klassisk ode-form, der versene består av to halvvers som ender i monorim. Nesten all poesien er skrevet på klassisk arabisk, i samme lingvistiske register som Koranen, fremfor på lokale dialekter.

• IS-tilhengerne: Ser endetidstegnene i krigen

Diktene blir dermed relevante for hele den arabisktalende verden og bygger bredt oppunder jihadistprosjektet. Slik kan jihadistenes moderne temaer – som oppfordring til kamp eller feiring av heltedød – pakkes inn i et tradisjonelt format som gir gjenklang kulturelt og har brakt respekt gjennom århundrene.

I diktet nedenfor er for eksempel bildet av den moderne selvmordsbomberen flettet inn i et naturbildespråk som kan minne om ørkenpoesien fra tiden før islam. Selvmordsbomberens makt sammenlignes med lyn, torden, en foss, en flom og en vulkan.

Jeg vil feste bombebeltet,

jeg vil skjelve som et lyn

og bruse som en foss

og runge som en tordenstorm.

Hjertet mitt er som en vulkans indre.

Jeg vil skylle over landet som en flom.

Jeg lever etter Koranen

for jeg minnes Den nåderike.

Min fasthet ligger i troen

så la Koranens dag komme.

Poesien vekker følelser

Dette bildet av storslagen makt, beskrevet i et levende poetisk språk som knytter fortiden til nåtiden, vekker lytterens følelser mye mer enn tørre teologiske argumenter. De korte, fengende linjene i den moderne diktningen er velegnet til å tonesettes, og kan dermed videreformidles gjennom musikk som jihadistiske vekkelsessanger (nashider). Diktet over ble trykt i slutten av en artikkel som fortalte om USAs svake økonomiske stilling og spådde kapitalismens snarlige fall.

Det knytter an til jihadistpoesiens andre hovedfunksjon, som er å fremme støtte gjennom å stimulere til sterke følelser.

Likvidering kan bli heroisk dødsfall

En tredje hovedfunksjon ved jihadistpoesien er å fremstille en alternativ virkelighet, som kan bidra til å berolige nåværende tilhengere og verve fremtidige. Diktene fremstår som dokumentasjon og bestrider objektive rapporter om hendelser. En rask likvidering gjennom droneangrep kan for eksempel diktes om til et heroisk dødsfall i en episk kamp mellom gode og onde krefter.

Poesien kan til og med få selvmordsbombing til å fremstå som attraktivt. I stedet for å dø, sendes selvmordsbomberen inn i armene til paradisets jomfruer; i stedet for å ligge spredt utover et bombemål, ligger han i grønne enger blant sildrende bekker.

Vakre bilder fra en verden etter denne erstatter den brutale virkeligheten og bidrar til å sikre en jevn strøm av rekrutter som lengter etter ære og seksuelle gleder.

Stammekultur spiller stor rolle

De tre hovedfunksjonene som beskrives her, gir et inntrykk av hvordan jihadistene bruker poesien til å vinne lokale hjerter og sinn. Nærmere undersøkelser antyder videre at stammekultur og andre kulturelle verdier spiller en mye sterkere rolle for jihadistbevegelsen enn vi tidligere har forstått.

Det kan delvis forklare hvorfor det tok så lang tid før den såkalte islamske staten klarte å ta landområder fra Al-Qaida i Jemen, på tross av førstnevntes sterke fremtoning i sosiale medier og gjennom oppfinnsomme videoproduksjoner. Al-Qaida har fremstilt jihadistnarrativer som er kulturelt finjustert etter konteksten i Jemen og tilpasset rådende lokale forhold.

Poesi som motpropaganda

Jihadistpoesi er derfor ikke bare hobby eller tidsfordriv. Den har en viktig funksjon og virker på både et emosjonelt, praktisk og ideologisk nivå. Derfor er det overraskende at de som vil bekjempe terrorismen, ennå ikke har utnyttet poesien som redskap for motpropaganda.

Konkurrerende poetiske turneringer har en lang tradisjon i den arabiske kulturen, der poeter har kjempet for å vinne sitt publikums hjerter og sinn. I dag ser det imidlertid ut som jihadistpoesien har lite poetisk motvekt som kan skape reaksjon på et samordnet, samlende nivå. Det er kanskje på tide å gi et motsvar.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Interessert i å lese mer? Her er noen forslag:

• Jihad er et av verdens mest misforståtte begreper: Jihad betyr ikke krig
• Essay: Frankrike romantiserte islamismen altfor lenge
• Døtrene til Bærumsmannen Sadiq Juma dro frivillig til IS i Syria, her kan du lese om hans desperate forsøk på å få dem hjem.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.