Kronikk

Kronikk: Grunnlovsendringene fra våren 2014 kan føre til rettslig uklarhet i mange år

  • Anne Robberstad
    jusprofessor, Universitetet i Oslo

Er grunnlovsendringer for alvorlige til å bli overlatt til politikere, spør Anne Hobberstad. Her leser stortingspresident Olemic Thommessen opp endringsforslagene, da Stortinget stemte over nye grunnlovsendringer i mai. Foto: Åserud, Lise

Våre folkevalgte har neppe skjønt det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Politikk er for alvorlig til å bli overlatt til jurister. Men er grunnlovsendringer for alvorlige til å bli overlatt til politikere? Stortingets vedtagelse av den nye menneskerettskatalogen i Grunnloven 13. mai 2014 kan tyde på det.

Tanken med reformen var å skrive inn i Grunnloven menneskerettigheter, som vi allerede er bundet av gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og andre traktater, i norsk utforming. Men hva er da forholdet mellom traktatenes rettigheter og de nye norske?

Anne Robberstad Foto: NN

Dette grunnleggende spørsmålet ble ikke avklart av Stortinget da det vedtok grunnlovsendringene. Stortinget tok ikke inn over seg at en slik avklaring er nødvendig. Menneskerettighetsutvalget som forberedte reformen, hadde ikke gjort det nødvendige forarbeidet. Og Justisdepartementet, som vanligvis forbereder lovforslag av den type det her er tale om, ble ikke bedt om å hjelpe til. Resultatet er nye grunnlovsbestemmelser uten fastlagt innhold, som bare er egnet til å minske respekten for Grunnloven.

Problematisk innhold

Mange av bestemmelsene i den nye del E i Grunnloven består av oversettelser fra Menneskerettskonvensjonen til norsk. For eksempel lyder første setning i den nye paragraf 95: «Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid.»

Det problematiske innholdet i setningen er ikke behandlet i utvalgets utredning. To vesentlige endringer er gjort i forhold til forbildet i Menneskerettskonvensjonens artikkel 6 nr. 1: «his civil rights and obligations» er erstattet av det ubestemte «sin sak», og «tribunal» er erstattet av ordet «domstol».

Spørsmålet er hva disse endringene innebærer for det norske rettssamfunnet.

Istortingsdebatten 13. mai 2014 sa saksordfører Jette Christensen at ingen av forslagene var ment å endre dagens rettstilstand. For nye bestemmelser, altså slike som ikke sto i norsk lov eller i Grunnloven tidligere, må det innebære at rettspraksis ved Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg avgjør innholdet, fordi vi allerede er bundet til denne gjennom menneskerettsloven.

Forarbeidene til de nye bestemmelsene kunne ha klarlagt hva som er ment, men det gjør de på vesentlige punkter ikke.

Stortinget har dermed gitt avkall på å bestemme innholdet i sentrale bestemmelser i Grunnloven.

Dette skal avgjøres i Strasbourg eller av norske domstoler ut fra antagelser om hva Menneskerettsdomstolen måtte mene.

Kolliderende domstolsbegreper

Menneskerettighetsutvalget forsto ikke at det er forskjell på en norsk «domstol» og et «tribunal» i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Ordet «domstol» betegner i norsk tradisjon et organ som lovgivningen regner som en domstol. Tribunalbegrepet i Menneskerettskonvensjonen er mye videre.

Problemet er at grunnlovsparagraf 95 i første setning innfører et nytt domstolsbegrep, som skiller seg fra det tradisjonelle norske:

Da realitetsendring ikke var tilsiktet, må vi her antagelig forstå «domstol» som «tribunal» i Menneskerettskonvensjonsens artikkel 6. Det vil si «domstolslignende organ» i vid forstand. Da vil det omfatte organer som kontrollkommisjonene, muligens vil også fylkesnemndene og UNE tilfredsstille kravet i artikkel 6 om prøving av et uavhengig organ.

Andre steder i Grunnloven har ordet en annen betydning.

Resultatet blir at en og samme paragraf opererer med to ulike domstolsbegreper.

Dette kunne vært unngått hvis en hadde tatt lærdom av den finske grunnloven. Der er «tribunal» oversatt med «domstol eller någon annan myndighet som är behörig enligt lag».

Et tilsvarende problem oppsto vedrørende Menneskerettighetsutvalgets forslag om et forbud mot dobbeltstraff. Utvalget, oppnevnt av Stortinget i 2009, opererte med to ulike straffebegreper i en og samme paragraf (96): både det norske og Menneskerettskonvensjonens.

Stortinget ble kjent med at denne bestemmelsen var problematisk og utsatte den. De folkevalgte var ikke klar over at to ulike domstolsbegreper også skaper usikkerhet. For begges vedkommende var årsaken at Menneskerettighetsutvalget ikke hadde fortalt Stortinget dette.

Ubegrenset adgang til domstolene?

Som et alternativ til forståelsen gitt ovenfor av «domstol» i paragraf 95 første setning, kan en tenke seg at ordet her brukes i den tradisjonelle betydningen, altså om en norsk domstol. Da blir resultatet at enhver har rett til å få «sin sak» avgjort av en domstol. Dette gir tilsynelatende en ubegrenset adgang til domstolene, noe som er en nyskapning både i norsk rett og i tankegangen rundt Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Allerede kriteriet «civil rights and obligations» begrenser rekkevidden av konvensjonens artikkel 6, blant annet ved at skattesaker og utlendingssaker faller utenfor. Det er dessuten på det rene at konvensjonen «aksepterer […] et spillerom for nasjonal rett til å fastsette begrensninger i domstolsadgangen», slik Høyesterett uttrykte det i en kjennelse fra 2003.

Denne tankegangen om at adgangen til domstolene kan begrenses, står i strid med Menneskerettighetsutvalgets forslag til en ny bestemmelse om at begrensninger ikke kan gjøres blant annet i paragraf 95. Denne er ennå ikke er vedtatt, den ble lagt til side for en nærmere vurdering.

Hva Stortinget ikke fikk vite

I Menneskerettighetsutvalgets utredning skilles det ikke ordentlig mellom at rettergangen skal være «rettferdig» og selve domstolsadgangen. Stortinget fikk ikke vite at domstolsadgangen etter Menneskerettskonvensjonens artikkel 6 er begrenset.

De folkevalgte ble bare gjort kjent med at «for de fleste av rettighetene må det foretas skjønnsmessige avveininger av hvor langt rettighetsvernet strekker seg». Dette var en generell uttalelse om internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Dette er virkelig å utvide domstolenes makt

En ubegrenset adgang til domstolene var neppe Menneskerettighetsutvalgets mening, men utvalget ga ingen veiledning om de grunnlovsmessige begrensningene.

Det kan ta mange rettssaker før norske domstoler har presisert og innskrenket domstolsadgangen, et arbeid de må gjøre uten hjelp av den lovgiver som ga bestemmelsen. Dette er virkelig å utvide domstolenes makt.

Les også:

  • Kronikk av stipendiat ved UiOs juridiske fakultet, Anine Kierulf: «Grunnloven bør endres»

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Grunnloven
  3. Grunnlovsjubileet