Kronikk

For å få svar om Norges bombing av Libya, må vi først stille de riktige spørsmålene | Ståle Wig

  • Ståle Wig

Man skal være passe myk i spagaten for å få bombing og fredsforhandlinger til å fremstå som to sider av samme sak. Men Støre gjør et forsøk – og argumenterer for at de to initiativene styrket hverandre, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Støre på vei opp til talerstolen i stortingssalen som utenriksminister under redegjørelsen om situasjonen og norsk innsats i Libya. Roald, Berit

Tausheten om Norges bombing i Libya er i ferd med å bli brutt. Etter kritikk fra Terje Tvedthar Ap-leder Jonas Gahr Støre og SV-nestleder Bård Vegar Solhjell forsøkt å forklare hvordan Norge endte opp med å sende jagerfly til konflikten.

Men Norges Libya-engasjement er fortsatt et mysterium. Fortsatt vet vi ikke riktig hvorfor bombevedtaket kom så raskt, uten diskusjon i Stortinget.

Vi aner ikke hvorfor lille Norge ble det landet som bombet mest, sammen med Danmark.

Ståle Wig Sturlason AS Polyfoto

Støre skriver kryptisk at «det kan stilles spørsmål ved mangfoldet av drivkrefter i beslutningsprosessen i blant annet Paris og London.» Hva betyr det? Ble Norge presset av franske og britiske myndigheter?«Det kan sies mye om opptakten til aksjonen,» skriver Støre videre. Dessuten kan det «sies mye om gjennomføringen». Problemet er, ganske enkelt, at det ikke gjør det. Fire år etter at norske piloter – på våre vegne – slapp 598 bomber over Afrika, er spørsmålet fortsatt: Hvordan gikk det egentlig til?

Da jeg gikk på sporet av Støre for å skrive en biografi om ham, kom jeg over noen ledetråder som kan ta oss nærmere et svar.

Intern strid

Fredag ettermiddag, 18. mars, 2011 ble det skrevet norgeshistorie på arbeidsværelset i statsministerboligen. Det var trangt. Stuen, der møtet egentlig skulle være, hadde statsministeren lovet bort til sin datter, som samlet venninner til vorspiel. Utenriksministeren, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten var blant dem som måtte tråkle seg gjennom jentegjengen, som var intetanende om at mennene i dress var på vei for å diskutere om Norge for første gang skulle slippe bomber over Afrika.

Ifølge Tvedt ble avgjørelsen om å bombe tatt «uten å blunke». Det stemmer ikke helt. Støre var blant dem som vegret seg for å støtte bombingen. To dager tidligere hadde han advart i NRK mot en militær inngripen. «Det gir ikke nødvendigvis en fredeligere utvikling.»

På Stoltenbergs arbeidsværelse ble vedtaket likevel gjort. Norske piloter pakket bombekassene i Bodø og forberedte seg på å gjøre det Støre hadde advart mot: Å delta militært i Libya .

Hva hadde skjedd? Endret Støre mening? Gikk Norge til krig mot utenriksministerens vilje? En diplomat i UD, som får være anonym, sier det slik: «Krigen kom fra et annet hold.»

Forholdet mellom Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre har vært beskrevet som harmonisk. Samtidig bekrefter flere av dem som deltok på møtet at Stoltenberg var langt mindre tilbakeholden enn Støre når det kom til militær deltagelse i Libya. «Det var Jens som kjørte avgjørelsen gjennom,» sier en.

I dag vil de fremheve at de sto sammen om avgjørelsen. I virkeligheten var utgangspunktet deres ulikt.

Bomber og dialog

Det er det flere grunner til.

En side ved historien som det har vært skrevet lite om, er Norges hemmelige forhandlingsarbeid.

I biografien Seierherren kommer det frem at Norge drev et dobbeltspill: I ukene før norske jagerfly reiste til Libya, tilrettela norske diplomater for hemmelige forhandlinger med partene i konflikten, på Støres ordre.

I arbeidet med biografien om Støre var hovedpersonen raus med å dele informasjon. Men da det kom til spørsmålet om Libya, ble Støre brått taus.

Støres spagat

Spørsmålet om norske forhandlinger i Libya er sensitivt – for Støre og for Utenriksdepartementet, som på mange måter forvalter idealet om fredsnasjonen Norge.

Dobbeltspillet tydeliggjør hvor dypt selvmotsigende norsk utenrikspolitikk kan være.

Norske diplomater førte Gadafi og opprørerne til forhandlingsbordet, blant annet på UDs hemmelige møtesteder i Oslo. Samtidig bidro norske jagerfly til å bombe Gadafi fra makten. NATO-fly traff blant annet hjemmet til Gadafis yngste sønn. Trolig ble diktatorens sønn og tre barnebarn drept.

Man skal være passe myk i spagaten for å få bombing og fredsforhandlinger til å fremstå som to sider av samme sak. Men Støre gjør et forsøk – og argumenterer for at de to initiativene styrket hverandre: «Forhandlingene ville neppe funnet sted uten det presset militæraksjonen skapte».

Det virker som om Ap-lederen ikke helt ser motsetningen mellom bomber og dialog.

Faktaene i saken

For hva besto egentlig det norske diplomatiske initiativet av? Hvor viktig var det? Og hva var forholdet mellom jagerflyene i luften og diplomatene på bakken?

Slike spørsmål bør en Libya-granskning borre i.

Vi vet såpass:

• Det var opp mot 30 møter, i Tunisia, Istanbul, Paris og på hemmelig adresse i Oslo.

• Støre møtte representanter på høyt nivå for begge parter på sitt kontor.

• Premisset var at partene kunne benekte at møtene hadde funnet sted hvis det ble kjent.

• På et tidspunkt var de enige om en omfattende diplomatisk løsning.

Kjernen i saken

Samtidig drev Den Afrikanske Union (AU) et annet, mer profilert forhandlingsinitiativ. AU kritiserte jagerflyene som slapp bomber på deres kontinent. Og med god grunn.

Flyangrepene tøyde sitt opprinnelige mandat. Enkelte av landene i NATO-koalisjonen brukte FN-vedtaket for å fjerne Gadafi. Jagerflyene tok i praksis opprørernes parti.

AU anklaget NATO for å bombe deres fredsforhandlinger i stykker. Spørsmålet blir i tillegg om også Norge bidro til bombe sitt eget, hemmelige og angivelig mer lovende fredsinitiativ i stykker?

For den 20. oktober 2011 stilnet samtalene til lyden av NATO-bomber. Raketter fra europeiske jagerfly traff Gadafis bilkolonne. Langs en støvete landevei ble diktatoren fanget, banket opp og slept over på et lasteplan for å bli henrettet.

Kanskje kunne ikke Norge gjort noe annerledes for å unngå det voldelige sluttresultatet og dagens libyske tragedie. Eller kanskje kunne vi det.

Med mindre de rette spørsmålene blir stilt, og norske politikere begynner å snakke, vil vi aldri få vite svaret.

Les også disse sakene:

Håvard Rustad Markussen:

Les også

Bombing av Libya var et kollektivt selvbedrageri

Geir Ulfstein om Norges bombing i Libya:

Les også

Myndighetene må utrede de folkerettslige sidene før man engasjerer seg i krigføring

Forholdene i Libya er blitt verre etter at diktatoren Muammar Gaddafi ble styrtet av opprørere med NATO-støtte, mener norske forskere:

  1. Les også

    Forskere: - Verre i Libya nå enn under Gaddafi

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Libya

Relevante artikler

  1. VERDEN

    I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av Libya

  2. KRONIKK

    Skal Norge kunne bearbeide sitt Libya-traume, kreves det en mer usminket fremstilling om krigens konsekvenser

  3. KRONIKK

    Fra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg

  4. NORGE

    Libya-rapporten: Norske myndigheter manglet kunnskap om situasjonen

  5. NORGE

    Navarsete sier Stoltenberg presset Sp til å godta Libya-krigen: - Totalt uforsvarlig

  6. NORGE

    Norge slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011 – nå skal innsatsen granskes