Rusbrukeres menneskerettigheter trenger bedre vern

  • Willy Pedersen
    Willy Pedersen
Rusbrukere har møtt stigmatisering i nær sagt alle områder av samfunnet, skriver Willy Pedersen.

Narkotikapolitikken har gjort oss sårbare for vilkårlig maktbruk og brudd på menneskerettigheter.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Ingen kunne vel for ti år siden forestille seg de store endringene vi nå ser i narkotikapolitikken. I årevis er rusbrukere blitt bortvist fra byers sentrum og kjøpesentre på grunn av utseende, stil og språk. De har møtt stigmatisering i nær sagt alle områder av samfunnet, ikke minst fra dem som skulle yte hjelp og omsorg. I et undervisningsopplegg ved et stort norsk sykehus het det: «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere alle rundt seg til enhver tid.»

Sitatet er hentet fra rapporten «Rus og menneskerettigheter» fra Norges institusjon for menneskerettigheter (Nim). Den ble lansert i forrige uke og belyser statens menneskerettslige forpliktelser på rusfeltet. Skrivestilen er saklig og lavmælt, tettpakket med referanser til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs barnekonvensjon og Grunnloven.

Rusbrukerne er fullverdige borgere

Men det dempede tonefallet gir konklusjonene økt kraft: Myndighetene må sikre at politiets tvangsbruk ikke bryter med konvensjonene. De som har vært utsatt for tvangsbruk som kan ha vært ulovlig, må få prøvet sakene sine. Ungdom utsettes for rustester. Men det mangler dokumentasjon på om det virker. Dersom man skal fortsette å bruke dette virkemiddelet, må man undersøke om det faktisk har effekt. Antagelig møter rusbrukere forskjellsbehandling innen en rekke samfunnsområder. Man bør utrede om de har behov for et eget diskrimineringsvern.

Rusreformen som led nederlag i Stortinget, hadde overskriften «Fra straff til hjelp». En ønsket å flytte tyngdepunktet i ruspolitikken fra justis- til helse- og sosialsektor.

Nim viser hvordan rusfeltet er gjennomsyret av praksiser og tankesett som ikke ivaretar sentrale menneskeretter

Denne rapporten går på noen måter lenger enn debatten vi da fikk. Nim viser nemlig hvordan rusfeltet er gjennomsyret av praksiser og tankesett som ikke ivaretar sentrale menneskeretter, som ikke gir denne gruppen god nok helsehjelp, og som ikke beskytter dem godt nok mot diskriminering.

Underteksten er at også rusbrukerne må behandles som fullverdige borgere. De kan være slitne og skitne, de kan ha vanskelig for å formulere egne behov, og det kan være krevende å utvikle hjelp som treffer. Men de har likevel rettigheter som alle oss andre. Så enkelt. Så radikalt.

Avkriminalisering?

Kjernen i debatten om rusreform er kriminaliseringen av bruk av illegale stoffer. Er det brudd på menneskerettene å straffe brukere av narkotika? Er det tvert imot problematisk å avkriminalisere, basert på konvensjonene på dette feltet?

Nim viser at konvensjonene ikke gir klare svar. De kan ikke tolkes slik at vi avkriminalisere. Men det finnes heller ingen menneskerettslig forpliktelse til å fortsette å bruke straff.

Noen tror at de opprinnelige narkotikakonvensjonene krever at man må kriminalisere bruken. Det stemmer ikke. Den enkelte stat har stort handlingsrom her.

Flere FN-organer har imidlertid de siste årene anbefalt avkriminalisering ut fra et menneskerettsperspektiv: Brukere kan ellers bli redde for å oppsøke helsehjelp av frykt for at politiet vil kobles inn. Kriminalisering kan føre til stigma i møtet med helsevesenet og økt risiko for sykdom, overdoser og død.

Dessuten rammes svaktstilte grupper oftest av kriminalisering. Men avkriminalisering bør kombineres med tiltak som aktivt fremmer livskvalitet og helse.

Barnekonvensjonen er spesielt interessant, siden den i den politiske prosessen er blitt brukt aktivt av aktører som har vært kritiske til rusreformen. Konvensjonen innebærer «en plikt til å beskytte barn mot narkotika».

Men kan dette tolkes som en plikt til å kriminalisere bruken? Konklusjonen er klar, og svaret er nei. Derimot har staten en menneskerettsbasert plikt til å sette inn forebyggende og skadereduserende tiltak for å redusere rusbruk blant barn.

Politiets bruk av tvangsmidler

Mest følsomt er spørsmålet om politiets tvangsmiddelbruk, som husransakelser, inngripende kroppsundersøkelser og gjennomgang av mobiltelefon. De som fulgte Stortingets behandling av forslaget til rusreform, fikk oppleve at riksadvokat Jørn Maurud korrigerte statsadvokat Geir Evanger på direkten når det gjaldt hvilke tvangsmidler politiet faktisk har rett til å bruke ved mistanke om bruk av narkotika.

Riksadvokaten fulgte opp den selsomme seansen med å innskjerpe regelverket overfor politiet samt med å undersøke hvorvidt det foregikk uhjemlet bruk av slike tvangsmidler. Det gjorde det. Dette reiser nokså pikante spørsmål som Nim drøfter.

Enkelt sagt skal slike inngrep ifølge konvensjonene ha hjemmel i lov, og det må være proporsjonalitet mellom inngrepet og formålet som skal oppnås. Det må være sikkerhetsmekanismer mot vilkårlige inngrep. Det er spesielle vern mot husransakelser og smertefulle kroppsundersøkelser.

Den vanligste situasjonen politiet står overfor, er når en person blir tatt for bruk av et illegalt rusmiddel. Riksadvokaten presiserte at dersom personen erkjenner dette, og ikke noe tyder på andre lovbrudd, er saken å anse som oppklart. Det er da normalt ikke anledning til å bruke tvangsmidler for å få tak i selgeren (tredjepersonsransaking). En skal heller ikke beslaglegge mobiltelefon, ikke ta urinprøver.

Mange i politiet har murret. Her i avisen har pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevdet at statsadvokat Geir Evanger må ha full rett til å kritisere Riksadvokatens «nye» lovforståelse, og støttet Evanger som holder seg til «tradisjonell lære».

Men Nim gir Riksadvokaten full støtte. Bruk av ulovlige rusmidler er «et mindre bøteforhold». En skal normalt ikke bruke inngripende tvangsmidler. Riksadvokatens krav om ny praksis beskrives som et viktig skritt for å sikre at rusbrukere får samme vern mot vilkårlig og uforholdsmessig maktbruk som oss andre. Han har støtte i viktige konvensjoner og i Grunnloven.

Kjølig tonefall, sterk kraft

La meg til slutt være litt personlig. Jeg har forsket på slike temaer lenge og intervjuet svært mange som har brukt mye rusmidler. Mange har sittet inne på lange narkodommer. Hverdagen deres har vært at Nav, helsepersonell og politi har møtt dem med vilkårlighet, skepsis og mistro.

Det intense politiske ordskiftet rundt rusreformen gjorde at mange av «deres egne» fikk en stemme i det offentlige ordskiftet. Mange gledet seg over Rusreformutvalgets NOU. Mange rettet for første gang på mange år ryggen. Nå har vi fått en ny og viktig rapport. Den viser at narkotikapolitikken har gjort oss sårbare for vilkårlig maktbruk og brudd på menneskerettigheter.

Det kjølige tonefallet, den nøkterne formen gjør teksten sterkere. Nim har levert et bidrag som nok vil bli brukt av mange, og som vil kunne bidra til å beskytte en sårbar gruppe.