Hva handler «Karasjok-saken» om?
Dette er kampen for retten til grunnen i Karasjok.
I tre uker på nyåret har en sak om eiendomsretten til grunn i Karasjok vært ført for særdomstolen Utmarksdomstolen for Finnmark.
Befolkningen i Karasjok mener at de gjennom historisk bruk har kollektiv eiendomsrett på grunnen i Karasjok.
Finnmarkseiendommen (FeFo) hevder at den alene har eiendomsretten.
I saken trekkes det opp lange historiske linjer. De går helt tilbake til 1751 – først da kom Karasjok innenfor Norges grenser. Før 1751 var det ingen landegrenser i Finnmark, og Karasjok var underlagt svensk jurisdiksjon.
Men la meg gå noe kortere tilbake i historien for å forklare sakens bakgrunn.
Synliggjøring og rettigheter
I 2005 fikk vi lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven). Finnmarksloven kom i stand etter en langvarig lovgivningsprosess.
Det startet med Altasaken, konflikten rundt utbyggingen Kautokeino-Alta-vassdraget. Den pågikk i flere år på 1970- og 1980-tallet og vises nå i filmen «Ellos eatnu – La elva leve».
Alta-konflikten synliggjorde det samiske folket i Norge på en måte som ikke hadde skjedd tidligere. Samene tapte kampen om elven, men konflikten førte til nedsettelse av flere utvalg, blant annet Samerettsutvalget. Dette utvalgets arbeid ledet til opprettelsen av Sametinget og til en egen sameparagraf i Grunnloven, paragraf 108.
Utvalget fikk også i oppdrag å utrede spørsmål om rettigheter til og forvaltning av grunnen i Finnmark. En utredning om disse spørsmålene kom først i 1997 og ledet frem til Finnmarksloven av 2005. Grunn som staten hadde forvaltet, ble ved loven overført til et eget grunneierorgan – Finnmarkseiendommen (FeFo).
Utrede felt for felt
Lovgiver erkjente at staten ikke uten videre var eier av all grunnen som ble overført til FeFo. Lokalbefolkningen kunne gjennom sin bruk langt bak i tid ha ervervet eiendomsrett til områder i Finnmark. Dette måtte kartlegges.
Regler om slik kartlegging ble gitt i et eget lovkapittel, med overskriften «Kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter».
En kommisjon, Finnmarkskommisjonen, skal utrede felt for felt i Finnmark for å kartlegge mulige rettigheter. En slik kartlegging ble støttet av både Sametinget og Finnmarks fylkesting. Kommisjonens utredning kan bringes inn for en særdomstol, Utmarksdomstolen for Finnmark.
Siden 2009 har Finnmarkskommisjonen utredet flere felt. Først og fremst ute ved kysten, men uten at det ga kollektiv eiendomsrett for lokale grupper.
Først ved utredningen av Karasjok-feltet er kommisjonens flertall kommet til at det er etablert en kollektiv eiendomsrett for lokalbefolkningen.
Hvem har eiendomsretten?
En enstemmig kommisjon mente at befolkningen i Karasjok hadde en eiendomsrett da området i 1751 ble en del av Norge.
Flertallet i kommisjonen mente at denne eiendomsretten ikke har gått tapt gjennom statens senere disposisjoner. Mindretallet mente staten gjennom sin senere handlemåte har utslukket den tidligere lokale eiendomsretten.
Det er dette som er hovedspørsmålet i saken som nå skal avgjøres av Utmarksdomstolen for Finnmark. Men det er også andre spørsmål inne i saken.
En egen gruppe i Karasjok, Guttormgruppen, står bak kravet om en kollektiv eiendomsrett, men bare for samene i Karasjok, altså ikke hele befolkningen. Det er særlig denne gruppens synspunkter som har fått pressens oppmerksomhet.
Den gruppenDen gruppenKarasjok sameforening og Karasjok kommune som vant frem i Finnmarkskommisjonen, representerer hele befolkningen i Karasjok og skiller ikke mellom samer og andre.
FeFo har fått støtte fra to grupper, såkalte rettshjelpere: Norges Jeger- og Fiskerforbund og en enkelt reindriftssiida.
Bred politisk enighet
Finnmarkslovens regler om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter i Finnmark fikk bred tilslutning i Stortinget. Bare Fremskrittspartiet og SV stemte mot lovens regler om en kartlegging av rettigheter.
Opprettelsen av Finnmarkskommisjonen og en egen utmarksdomstol for Finnmark ble av justiskomiteen begrunnet i folkerettens regler. Men opprettelsen av Finnmarkskommisjonen var ikke noe nytt i Norge. Tvert om var et slikt kartleggingsarbeid allerede utført i områder sør for Finnmark, noe som tilsa at en tilsvarende rettsavklaring måtte gjøres også i Finnmark.
Dette fremheves av flertallet i justiskomiteen:
«I denne forbindelsen vil flertallet også nevne at man uavhengig av urfolks rettigheter og folkerettslige betraktninger har hatt lignende særordninger for kartlegging av rettigheter ellers i landet.
Høyfjellskommisjonen tok i perioden 1908 til 1953 for seg de sentrale høyfjellsområdene i Sør-Norge. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde i perioden 1985 til 2004 til oppgave å ordne rettsforholdene mellom staten og andre i høyfjellsområder og andre utmarksområder i Nordland og Troms.
Ut fra et sammenlignende synspunkt vil det da etter flertallets mening være klart urimelig å si at finnmarkingene må ta byrden ved selv å føre sine saker for de alminnelige domstolene med alle de ulempene dette innebærer.»
Kronikkskribenten har vært sakkyndig vitne i saken. Hennes forklaring var knyttet til forskning rundt de aktuelle spørsmålene.
