Kronikk: Regjeringen åpner for politisering av dommerutnevnelser
Det er et paradoks at utnevnelsen av rettsstatens fremste vokter skjer i en lukket prosess etter ukjente regler og på ukjent grunnlag, skriver juristene Anine Kierulf og Eirik Holmøyvik.
I slutten av februar går vår høyesterettsjustitiarius av for aldersgrensen, og hans etterfølger må utnevnes. Posisjonen er regnet som landets fjerde mektigste.
Vår nye justitiarius vurderes i disse dager etter lovregler som ikke finnes, prosedyrer vi ikke kjenner, et mandat vi ikke får se, bedømmelser vi ikke gis innsyn i, med innspill fra instanser vi ikke vet hvilke er og med en mulig politisering av norsk statsrett vi ikke tidligere har sett.
Slik bør det ikke være – og det trenger det heller ikke. Vi har lovregler for utnevnelse av ordinære høyesterettsdommere, utformet for å sikre hensynet til domstolenes uavhengighet fra de politiske myndigheter, for å ivareta grundige fagvurderinger og for å muliggjøre innspill fra relevante institusjoner på en åpen måte.Utnevnelsesprosessen er klarlagt før den begynner, og dens ulike trinn er kjent, også de delene som er unntatt offentlighet – og hvorfor de er det. Vet vi fremgangsmåten, kan vi følge med og stille spørsmål både generelt, i forkant, underveis – og etterpå.
Årets justitiariusutnevnelse må skje før utløpet av februar. Regjeringen har hatt god tid til å forberede prosessen. Hvorfor kunne den da ikke forklares i forkant? Er det fordi den blir til underveis?
Regjeringen kunne ha fastlagt prosedyrer
Det finnes argumenter for at regler for justitiariusutnevnelser ikke står i loven. At vi ikke har lovregler, betyr likevel ikke at fordelene med lover ikke kan og bør ivaretas på andre måter:
Regjeringen kunne ha fastlagt prosedyren for lenge siden. Den kunne vært gjort til gjenstand for offentlig politisk debatt i forkant. Eller i alle fall åpnet underveis, slik at vi borgere ikke bare måtte forholde oss til de tabloide mediespekulasjoner den lukkede prosess så langt har bidratt til:
Der justitiariuskandidatene uten forsøk på dokumentasjon fremstilles som «outsidere», «briljante», «kontroversielle», «aktivistiske» eller «pragmatiske» – begreper som gir liten mening uten dyptgående forklaringer, og som uansett virker overforenklende for dem som tar rettsanvendelse på alvor.
Justisministeren har antydet at han vil involvere Stortinget i utnevnelsen. Dette åpner for mange tilleggsspørsmål, men også en ny og ukjent politisk dimensjon.
Hadde vi i det minste fått vite hvilke ledd utnevnelsesprosessen inneholdt, kunne vi skjønt litt mer av hva Regjeringen vil vektlegge – på våre vegne. Er det primært faglig kompetanse, som ved øvrige dommerutnevnelser? Etterspør man kandidatenes «rettspolitiske syn», slik enkelte medier lekker?
Hvis dette betyr noe mer enn at «Høyesterett skal bidra til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling», slik Stortinget forlengst har bestemt, hvorfor fraviker man arbeidsmiljølovens forbud mot å spørre om politisk syn i tilsettingsprosesser? Skal Høyesterett selv ha noe å si – i så fall med hvilken virkning?
Politisering av dommerutnevnelser
Justisministeren har antydet at han vil involvere Stortinget i utnevnelsen. Dette åpner for mange tilleggsspørsmål, men også en ny og ukjent politisk dimensjon.
I vårt parlamentariske system kan partiene på Stortinget påvirke regjeringen. Men etter Grunnloven er det Regjeringen, ikke Stortinget, som utnevner embetsmenn.Fremskrittspartiet har imidlertid programfestet at utnevnelsen av høyesterettsdommere skal «godkjennes av Stortinget med 2/3 flertall», etter amerikansk modell. Politisering av dommerutnevnelser foreslås fra tid til annen, men møter alltid stor motstand, også i Stortinget. Det er mange gode grunner til dette:
Dommere som anses utpekt av og tilhørende en bestemt politisk leir, fremstår ikke som uavhengige rettshåndhevere. Der politikeres legitimitet springer ut av deres folkelige popularitet – jo større, jo bedre – er dommere legitimert ikke ved sin popularitet, men ved sin faglige uavhengighet.
Dommere skal nettopp ikke dømme etter hva som er opportunt til enhver tid, men etter loven, som er vedtatt i de former og innenfor de grenser som fremgår av Grunnloven. Vi brukte mye av 2014 på å feire Grunnlovens 200-årsjubileum. Grunnlovsfar Christian Magnus Falsens visjon for den nye, konstitusjonelle staten i 1814 var at Lovene, ikke Menneskene, skulle regjere. Våre domstoler er ikke folkedomstoler, vi har en rettsstat.
Høyesterett fremstår som uavhengig
Norske domstoler har langt høyere tillit i befolkningen enn våre politiske statsmakter, og tilliten har økt de siste 15 år. Høyesterett har også en unik tillit i befolkningen i forhold til høyesteretter i andre land. Ikke minst sammenlignet med den amerikanske høyesterett, der dommerne utnevnes etter politiske høringer og fremstår som politiske.
En avgjørende grunn til vår Høyesteretts egenart er at den fremstår uavhengig og rettslig snarere enn stemningspåvirket og politisk.
Dommere skal nettopp ikke dømme etter hva som er opportunt til enhver tid, men etter loven.
Også formelt vil involvering av Stortinget reise mange spørsmål: Hvordan skal dialog med Stortinget foregå? Skal justisministeren bare lufte sine tanker med presidentskapet eller partilederne uformelt? Er da Stortinget egentlig involvert overhodet? Eller skal partigruppene involveres, med egne innstillinger?
Skal Stortinget gjøre vedtak i plenum? Vil da Stortingets vedtak være reelt bindende eller «bare», som formelt, rådgivende? Skal justisministeren be komiteer holde høring? Skal de i tilfelle avgi skriftlig innstilling, og etter vanlig praksis, offentliggjøre dissenser og grunnen for dem? Slike dissenser vil ikke være noen opplagt «høydare» for justitiarius’ autoritet når stortingsopposisjonen en dag kommer i regjeringsposisjon.
Skal søkerne møte til komitéhøringer, men etter vanlig praksis ikke ha plikt til å svare? Hvordan skal man da vurdere dem som ikke ønsker å si noe om for eksempel sine politiske holdninger eller oppfatninger om rettsspørsmål som politikerne vet at Høyesterett vil måtte ta stilling til etter hvert?
Etterlater flere spørsmål enn svar
Justisministerens håndtering av justitiariusutnevnelsen etterlater flere spørsmål enn svar. Noen av innvendingene mot prosessen kan han bøte på ved å offentliggjøre de faglige vurderingene av søkerne, eller i det minste redegjøre for mandatet for vurderingene, og for premissene for utnevnelsen.
Det er jo unektelig et paradoks at utnevnelsen av rettsstatens fremste vokter skjer i en lukket prosess etter ukjente regler og på ukjent grunnlag.
Kronikkforfatteren på Twitter: @anineki
Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Debatt om Høyesteretts rolle:
Professor Gunnar Grendstad:
Stortingets justiskomité bør invitere landets neste justitiarius til en dialog om rettspolitikk og rettsutvikling
Professor Rune Slagstad:
Nå er det justitiariusembedet som skal politiseres – jeg vil si: snikpolitiseres
Statsviter og forfatter Per E. Hem:
