Kronikk: Det barnefrie valget

Det er nye generasjoner av barn som skal tjene inn til de gamles pensjoner, og det er deres «varme hender» som skal pleie fremtidens eldre. Generasjonene er fortsatt avhengig av hverandre, skriver An-Magritt Jensen.

Debatten om retten til et barnefritt liv handler ikke om moral. Den handler om at noen mennesker skal bære flere byrder, for at andre skal kunne leve sitt gode og barnefrie liv.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Frivillig barnløshet er ikke noe vi snakker høyt om i Norge. Dette stadfestes av Ingunn Økland i Aftenposten 19. juni.

Gjør vi ikke? Har ikke friheten til ikke å ha barn vært sommerens store slager?

Siden Gert Nygårdshaugs innovative forslag om ettbarnspolitikk i Norge, har debatten gått sin gang. Etter hvert har den dreid seg fra ett til null barn, altså det barnefrie valget.

Journalist Aksel Braanen Sterri (Dagbladet 15.8.15) diskuterer frem og tilbake hvorvidt han selv bør få barn, og konkluderer med et «kanskje».

Vi kan alle være enige i at ingen er tjent med uønskede barn, særlig ikke barnet.

Barnevalg er ikke enkelt

Fruktbarhet har hatt en sentral plass i mitt yrkesliv. I de senere år har nettopp spørsmålet om hvorfor, og om barn, fått større plass.

An-Magritt Jensen.

Sammen med kolleger ble i alt 90 kvinner og menn i Norge intervjuet i 2011 om barneønsker. Omtrent halvparten av dem var småbarnsforeldre, mens resten (ennå) var uten barn. Vi spurte dem om de ønsket barn. Det bekreftet alle. Imidlertid kom det mye ambivalens og usikkerhet frem da vi spurte videre om hvorfor og når de ønsket barn. Barnevalget er ikke enkelt.

Grensen mellom det frie valg og ufrivillig barnløshet er komplisert, og jeg legger merke til at debattanter bruker «barnefri» fremfor barnløs.

I vår undersøkelse var menn mer nølende enn kvinner til å få barn. Det var omstendighetene snarere enn en plan som hadde betydning for barn eller ikke. Noen beklaget det, andre var fornøyd.

I Norge, som i Europa forøvrig, blir unge nå foreldre senere i livet enn før. Demografer benevner det en «postponement transition», en utsettelse av første barn. For noen vil dette føre til barnløshet, enten fordi de har ventet for lenge eller fordi de befinner seg vel med situasjonen.

Ufrivillig barnløshet innebærer gjerne store prøvelser for å få det etterlengtede barnet, ved assistert fruktbarhetsbehandling eller surrogati.

Generasjoner avhengige av hverandre

Sommerens debatt har handlet om det frivillige valg og samfunnets manglende anerkjennelse av dette.

Heidi Helene Sveen (redaktør for boken Evig barnefri) kaller det skremselspolitikk når Helge Brunborg «retorisk» spør om hvem som skal ta seg av de barnløse i alderdommen (Aftenposten 11 august).

Men den enkle sannhet er at generasjonene er avhengig av hverandre.

Det er andres barn som skal hjelpe eldre, også de som har valgt det barnløse liv. Det gjelder enten barna er født i Norge eller andre land.

I våre samfunn er velferd i alderdommen løftet ut av familien til et kollektivt ansvar

Avhengigheten mellom generasjoner var enklere å se i det gamle samfunn. Historisk visste foreldre at barna var deres alderdomsforsikring. Den samme sannhet gjelder i dagens fattige land. I mine fruktbarhetsstudier over en 20-års periode på den kenyanske landsbygd er ingen i tvil om dette. Frivillig barnløshet er utenkelig. Barna er fremtidens sikkerhet. Fordi mange barn fortsatt dør, må foreldre få flere for å være sikre på at i alle fall ett barn overlever foreldrenes alderdom.

Lysten til å få barn er også et kollektivt fenomen, formet av samfunnets institusjoner eller mangel på sådanne. I våre samfunn er velferd i alderdommen løftet ut av familien til et kollektivt ansvar. Med det er gamles avhengighet av barn usynliggjort, men ikke mindre gyldig.

Viktig rett til å velge

Sveen hevder at det finnes ingen kollektiv sannhet, bare individuelle valg. Jeg er enig i at retten til å velge om og hvor mange barn man skal ha, er viktig. I Norge er denne retten kjempet frem av sterke kvinner som Katti Anker Møller og Elise Ottosen Jensen.

Men de som peker på at lav fruktbarhet i et land er et kollektivt problem, slik Helge Brunborg gjør, har også rett.

Det er nye generasjoner av barn som skal tjene inn til de gamles pensjoner, og det er deres «varme hender» som skal pleie fremtidens eldre. Generasjonene er fortsatt avhengig av hverandre.

Vi så heldige å bo i et land der familiepolitikken har gjort det mulig å ha både jobb og barn. Likevel er 15 prosent av kvinnene barnløse, ved 45 år, mens det samme gjelder 22 prosent av mennene (50 år – 2014). Den relativt høye fruktbarheten, sett i europeisk perspektiv, holdes altså oppe ved at noen får flere barn når andre velger et liv uten barn.

Noen må bære flere byrder

Debatten om retten til et barnefritt liv handler ikke om moral. Den handler om at noen mennesker skal bære flere byrder, særlig kvinner både i rike og fattige land, for at andre mennesker – særlig menn i rike land – skal kunne leve sine gode og barnefri liv.

Det er en kollektiv sannhet at de barnefrie er avhengig av forsakelser og innsats som foreldre bidrar med til kollektivets beste.

Pussig nok blir denne innsatsen ofte underkjent. Ifølge Sveen «finnes [det] ingen gruppe i samfunnet i dag som er i nærheten av å være like prioritert som barnefamiliene».

Sammenhengen mellom fruktbarhet og velferdsytelser er usynlig. Det gjelder ikke bare i Norge.

Demografen Paul Demeny hevder at det er en tendens til at foreldrerollen devalueres der «ikke-familiære» institusjoner har ansvar for velferdsytelser.

Når «en katt, eller kanarifugl» ikke bare betyr mindre risiko og færre utgifter, men også kan konkurrere med barn (…) som følelsesmessig glede, finnes bare to løsninger, sier Demeny. Den ene er flere barn. Den andre er flere innvandrere. Det er den kollektive sannhet som følger av de individuelle valg.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Barn eller ikke? Les mer om temaet her: