9. april 1940: Hva var det som traff oss? | Sven G. Holtsmark og Lars Rowe
Nordmenn fikk til slutt sin frihet tilbake. Men trusselen mot friheten var ikke bekjempet.
I år faller skjærtorsdag på 9. april. På 80-årsdagen for angrepet på Danmark og Norge i 1940.
Norge ble underlagt et totalitært regime. Fem år med omfattende økonomisk og mer avgrenset politisk samarbeid med okkupanten, varianter av landsforræderi, men også politisk, militær og sivil motstand fulgte. Flere beriket seg, et betydelig antall reiste seg mot okkupanten, og mange måtte betale en høy pris.
Som gruppe ble ingen hardere rammet enn nordmenn og immigranter med jødisk bakgrunn. Hva var det egentlig som traff oss?
Linjene fra første verdenskrig
Okkupasjonen av Norge var del av en bred prosess i det forrige århundres europeiske samfunnsutvikling. To stater med totalitære ambisjoner drev frem hvert sitt ideologiske prosjekt.
Den ene, Tyskland, var for lengst etablert som Europas sterkeste industrimakt. Den andre, Sovjetunionen, var midt i en brutal «revolusjon ovenfra» der det meste ble underordnet målet om industrialisering og modernisering.
Begge regimene vokste frem i kjølvannet av første verdenskrig.
At Lenins bolsjeviker lyktes med maktovertagelsen i oktober i 1917 og beholdt makten i de kritiske månedene som fulgte, kan vanskelig forstås uten å se til deres løfte om fred til en krigstrett befolkning og like krigstrette soldater. Sovjetstatens første store utenrikspolitiske handling var en fredsavtale med Tyskland.
I Tyskland ble Versaillestraktatens fredsbetingelser opplevd som en avstraffelse av taperen i krigen, og slik bidro de til å undergrave forsøket på å bygge en demokratisk republikk. Herfra går linjene frem til nazistenes maktovertagelse i 1933. Hitlers revansjistiske budskap, jødefiendtlige konspirasjonsteorier og visjoner om et gjenreist og mektig Tyskland, møtte gjenklang blant tyske velgere.
Molotov-Ribbentrop-pakten
Stalin og Hitler var ledere og symboler for hvert sitt totalitære regime og motpoler i 1930-årenes europeiske politikk. Men så fant diktatorene sammen.
I mai 1939 erstattet Stalin sin jødiske utenriksminister Maksim Litvinov med sin lojale håndlanger Vjatsjeslav Molotov. Geopolitiske interesser viste seg, i det minste midlertidig, å trumfe ideologiske motsetninger.
I august signerte Molotov og hans tyske motpart Joachim von Ribbentrop en ikkeangrepsavtale. En hemmelig tilleggsprotokoll definerte de to partenes «interessesfærer» i Øst-Europa og Finland.
Begge parter trodde de hadde lurt den andre.
Stalin mente han hadde sikret seg mot et tysk angrep, mens han fikk frie hender i den østre halvparten av Polen og i de baltiske land og kunne angripe Finland uten risiko for tyske mottiltak. Trolig var tanken at USSR, når de krigførende hadde slitt hverandre ut, kunne gå inn i krigen og bestemme utfallet til sin egen fordel.
Hitler fikk frie hender til å gå løs på Polen. Sovjetunionen kunne tas senere. Deretter konsoliderte han sin makt på det europeiske kontinentet.
Tysk maktstilling brer seg
I april 1940 kom så angrepet i Skandinavia.
Danmark kapitulerte umiddelbart, mens Norge med alliert hjelp førte kampen videre, først i sør og deretter i nord. Det tyske angrepet på Frankrike og Benelux-landene fulgte i mai. Etter seks uker var Frankrike beseiret.
Molotov-Ribbentrop-pakten var en av forutsetningene for den tyske maktstillingen i vest de første krigsårene. Avtalen sikret at Den røde hær, på papiret Europas suverent mektigste landmilitære styrke, ikke gikk inn i krigen på alliert side.
Den var også overbygningen for en utstrakt handel. Olje og andre krigsviktige råvarer fra Sovjetunionen til Tyskland, industriprodukter og militært utstyr den andre veien.
Hitler-Tyskland fikk både fritt leide og nødvendige forsyninger til å forfølge sine ambisjoner om et stortysk rike i Europa.
«Kle Dem, det kommer en bil og henter Dem om fem minutter»
Norge som del av det stortyske
Først 22. juni 1941, med Tysklands angrep på Sovjetunionen, brøt den totalitære pakten sammen. Det nazistiske prosjektet fikk enda en formidabel fiende da Japan bombet USA ut av isolasjonen med angrepet på Pearl Harbor den 7. desember samme år.
Sovjetunionens enorme ofre i kampen mot den tyske Ostheer ble avgjørende for Hitler-Tysklands endelige nederlag. Diktatoren i Moskva slo diktatoren i Berlin tilbake og åpnet dermed for den store offensiven i vest sommeren 1944.
Okkupasjonen av Norge inngikk i dette ideologiske og maktpolitiske bildet.
Behovet for å kontrollere norskekysten var en viktig motivasjon bak det tyske angrepet. Senere ble norske malmressurser og proteinreserver i form av frossen fisk utnyttet av okkupantene. Norske arbeidere bygget tyske leire, festninger og flyplasser.
Norge ble en del av det stortyske økonomiske systemet. Også i Norge ble krigsfanger og andre satt til slavearbeid, drevet i døden og myrdet.
Men det totalitære siktemålet var bredere enn som så: Norge skulle nazifiseres.
Jakob Lothe: «Jeg mistet min barndom i Auschwitz»
Det krigen dypest sett handler om
Norge skulle, som andre okkuperte land, renses for jøder og andre grupper som i det nazistiske verdensbildet ble sett som mindreverdige, men også farlige. Og her er vi ved sakens kjerne:
Norge ble rammet av et totalitært og hatefullt prosjekt med et budskap om germanske overmennesker og grupper av undermennesker.
Det var dette som ble beseiret på slettene i Sovjetunionen. Som alle andre okkuperte land, ble Norge åsted for nazismens forbrytelser. Disse ble begått av tyske okkupanter og av norske medløpere.
Hitlers politiske og raseideologiske program, skissert i bokform under og etter hans fengselsopphold i 1924, videreutviklet gjennom år ved makten og virkeliggjort i økende omfang fra og med krigsutbruddet, nådde også Norge.
De strategiske aspektene ved den andre verdenskrig har sin nødvendige plass i militærhistorien. Utviklingen på ulike fronter, disponeringen av stridskrefter, kampen om naturressurser og forhandlinger mellom statsledere, gir vesentlige innsikter i den mest ødeleggende krigen verden har sett. Men det er det menneskelige aspektet som illustrerer hva krigen dypest sett handlet om.
Og det aspektet er aldri mer tydelig enn når vi ser på det jødiske folks skjebne.
Ingeborg Senneset: Tidsvitnet Herman Kahan er død. Nå går kampen mot glemselen inn i en ny fase.
Vrangforestillinger som grunnlag for makt
Høsten 1942 ble jødiske personer i Norge, norske statsborgere og immigranter, samlet opp og transportert til utslettelsesleire på kontinentet, de fleste mellom 26. oktober og 26. november. Der ble de summarisk tatt livet av eller tvunget til å arbeide til de stupte.
Det bodde rundt 2100 jødiske personer i Norge da krigen kom. Omkring 1200 klarte å flykte. Over 770 jøder ble deportert fra norsk jord.
Mellom 20 og 40 av disse overlevde.
Nazismen var, i motsetning til leninismen, ingen kompleks ideologi med et intellektuelt innhold. Gjennom Hitlers personlige rolle og NSDAPs posisjon som statsbærende parti, ble rasistiske og antisemittiske vrangforestillinger, revansjistiske drømmer og stormannsgale fantasier grunnlaget for stormakten Tysklands politikk.
Store deler av den tyske befolkningen sluttet seg til, mange i aktive roller. Følgene kjenner vi. Det var denne trusselen som traff Norge den 9. april 1940.
Nordmenn fikk til slutt sin frihet tilbake. Men trusselen mot friheten var ikke bekjempet. Sovjetkommunismen kom styrket ut av krigen. Ingen sammenligninger kan relativisere nazismens forbrytelser. For titalls millioner i Øst-Europa betød frigjøringen fra nazistisk okkupasjon eller egne fascistiske regimer likevel ikke frihet, men en ny form for undertrykkelse.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
