Kronikk

Derfor stemmer jeg nei

  • Michael Tetzschner
Michael Tetzschner stemmer imot innføring av datalagringsdirektivet når Stortinget i dag behandler saken.

DATALAGRING. Det er paradoksalt at en sak som mange anser å være uheldig for vernet av individer og mindretall i et demokrati, går gjennom i Stortinget fordi representantene ikke får stemme etter overbevisning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vedtas i dag. I dag vedtar Stortinget en lov om å pålegge alle som tilbyr offentlige telekommunikasjoner og internettjenester å lagre trafikkdata med tanke på senere straffeforfølging, uten at det foreligger konkret mistanke. Trafikkdata er data som ved benyttelse av telekommunikasjonstjenester gir oversikt over bruk av telefonnummer, faxnummer, IP-adresser og surfing og chatting på nettet.

Innholdet registreres ikke, men derimot eventuelt samtalepartnere, datamengde, dato, klokkeslett, varighet og sted for disse aktivitetene. Dataene skal lagres seks måneder uten annen grunn enn at staten, først og fremst representert ved politiet, er interessert i opplysningene er tilgjengelige.

Flertall

Et flertall av Høyres stortingsrepresentanter vil sikre flertall for Regjeringens forslag. Regjeringen er i dette tilfellet utelukkende Arbeiderpartiet, idet de øvrige regjeringspartier har fått ta dissens.

Under den pågående debatten er jeg flere ganger blitt stilt spørsmål om jeg vil stemme mot min overbevisning i Stortinget hvis mitt syn skulle tape innad i gruppen. Jeg har bevisst unngått å svare på det, fordi det ville ta oppmerksomheten fra innholdet i saken.

Den enkelte ansvarlig

Når jeg senere i dag vil stemme i samsvar med min overbevisning og mot implementering av datalagringsdirektivet i norsk rett, er dette etter min mening ikke å bryte med god organisasjonspraksis eller partiets regler. For å ta det siste: Høyres stortingsgruppe har ikke et reglement som gir hjemmel for å binde enkeltrepresentanter. Det har åpenbar sammenheng med Høyres grunnleggende syn på representantrollen. Det er den enkelte representant som står ansvarlig overfor velgerne, i første rekke i det valgdistrikt som har gitt vedkommende tillit. Dette ansvaret kan ikke skyves over på andre.

Det betyr imidlertid ikke at også et liberalt og individorientert parti som Høyre har behov for å slutte rekkene, og kunne opptre som parti. I noen sakstyper er det åpenbart at man må finne seg i å være i mindretall og innrette seg etter det. I budsjettdiskusjoner som finner sted også innad i en partigruppe, kan man ikke tillate at representantene opptrer med egne salderinger. Man må til slutt samle seg om et felles budsjett som balansere både inntekter og utgifter. For så vidt kan man si at milliardene teller mer enn menneskene i disse tilfellene.

Prinsipper

Men viktigst for en samlet opptreden er partiets prinsipper og aktuelle arbeidsprogrammer for den stortingsperioden. Partiets prinsipper er både uskrevne og skrevne. Gjennom sin praksis og holdninger vil de grunnleggende verdiene et parti bygger på være kjent for velgerne, nesten bare i kraft av sin stilling som det man i markedsføring betegner som merkevare. Velgerne ville med god grunn bli overrasket hvis Høyre begynte å avskaffe privat eiendomsrett gjennom storstilt statlig ekspropriasjon, selv om man ikke hadde sagt noe konkret om det i programmet.

Kontrakt med velgerne

Grunnen til at programmet blir så viktig, er at det er å anse som kontrakten representanten har inngått med sine velgere. Velgerne bruker partiene som instrumenter for sine egne preferanser, og har god grunn til å føle seg lurt hvis programmene bortfortolkes eller ignoreres. Det er likevel muligheter for representantene å reservere seg mot punkter i programmet. Spillereglene er da at synspunktet er fremkommet før vedkommende ble nominert. Blir han eller hun valgt på tross av en slik reservasjon, har vedkommende skaffet seg et frirom.

For å vende tilbake til veiledningen som ligger i Høyres verdier, prinsipper og programmer, siteres følgende: «For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

Programmet tier

Om datalagring tier programmet. Jeg har dermed ikke hatt en formulering å reservere meg mot. Man kan til og med hevde at med den generelle uttalelsen om at man ikke ønsker ny lovgivning av inngripende karakter, burde det å gå inn for datalagring kreve uttrykkelig omtale i programmet.

Jeg var medlem av Personvernkommisjonen som kom med sin innstilling i januar 2009, med NOU 2009:1 Individ og integritet, og som enstemmig frarådet datalagring. Mitt syn var gjennom dette blitt offentlig kjent i god tid før jeg ble nominert til Stortinget ved valget i 2009. Denne forhistorien er så spesiell at jeg med dette vil understreke at det ikke ligger noen kritikk av representanter som stemmer med flertallet i stortingssalen. Jeg har tatt et standpunkt på egne vegne, ikke andres.

Dyp bekymring

Der er nærmest en banalitet å minne om at noen spørsmål er viktigere enn andre. I denne saken tror jeg selv tilhengerne av datalagring har lagt merke at det gjennomgående er en dyp bekymring for selve samfunnsutviklingen som er hos dem som sier nei. Grunnen til dette er at der tilhengerne argumenterer med teknokratisk formålseffektivitet, der føler andre at grunnleggende frihetsgoder er truet, herunder eiendomsretten til opplysninger om seg selv.

Det er derfor paradoksalt at en sak som mange anser å være uheldig for vernet av individer og mindretall i et demokrati, kanskje går gjennom i Stortinget fordi representantene ikke får anledning til å stemme etter overbevisning. Det er i seg selv en begrunnelse for å overveie sterkere grunnlovsbeskyttelse av retten til privatliv.

Les mer om

  1. Kronikk