Diagnosenes makt: Skiller mellom dem som får, og dem som ikke får | Bjørn Hofmann
Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer.
Har Justin Bieber borreliose? Skal risiko for demens, sorg og kjønnsinkongruens være diagnoser? Dette er aktuelle og vanskelige spørsmål som er viktige for pasienter, profesjonelle og politikere. Diagnoser er verdivirksomme på en rekke måter, og de gir og øver makt.
Diagnoser forklarer og samordner: Diagnosene forklarer for den enkelte hvorfor man har det ille. De kan også forklare for andre hvorfor man ikke kan gå på jobb eller hjelpe sine nærmeste slik man gjerne vil.
For helsepersonell ordner diagnosene både kunnskap og handling: Man vet hva det dreier seg om og (ofte) hva man skal gjøre. Derved reduserer diagnosen usikkerhet – og gjør at mange føler seg lettet.
Diagnoser kan skape konflikt
Samtidig er diagnoser omstridte. De kan skape konflikt mellom pasient og lege, for eksempel om pasienten har en gitt diagnose. Pasienten kan være sikker på å ha borreliose, mens legen er i tvil.
Det kan også være uenighet mellom leger om og hvilken diagnose pasienten har – og om definisjonen av diagnoser. Det kan skape mistillit og konflikter – konflikter der «den sterkeste vinner».
Diagnoser er verdivirksomme ved at de definerer hva som er sykt og unormalt. I tillegg gir de rettigheter, fritar fra ansvar og plikter og fratar rettigheter.
Diagnoser gir rettigheter: Sykdom gir rett til helsehjelp, sykmelding og rett til økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Det er knyttet store økonomiske ressurser til slike ordninger. At diagnosene skiller mellom dem som får og dem som ikke får, gir dem stor betydning.
Diagnoser både fritar og fratar
Diagnoser fritar fra plikten til å arbeide og de kan frita fra moralsk ansvar. Er du alvorlig syk, kan du ikke levere i barnehagen. Enkelte diagnoser gjør utilregnelig og fritar fra straffansvar.
I tillegg kan diagnoser frata rettigheter. Eksempelvis fratar de retten til fri ferdsel ved alvorlig smittefare. Tilsvarende kan diagnoser føre til at man mister retten til å ha førerkort eller foreldreansvar.
Diagnoser forenkler og gjør helsepersonell i stand til å se et mønster i en kompleks verden og til å handle og hjelpe. Samtidig kan personer reduseres til diagnoser og ting, for eksempel når helsepersonell betrakter en pasient som en kneskål og overser det helsetjenesten er til for: enkeltmennesker.
Slik er diagnosene gode for dem som passer inn i diagnosenes mønster, men ikke for dem som faller utenfor.
Diagnosenes statushierarki
Diagnoser forskyver ansvar: Når en tilstand har fått en diagnose, blir den et helsefaglig anliggende og ansvar. Da kan andre – politikere – abdisere fra ansvaret for sykdommens sosiale årsaker.
Diagnoser gir status og prestisje: Hjerteinfarkt har høyere prestisje enn fibromyalgi blant leger. Hjernesvulst har høyere prestisje enn angstnevrose. Det gir diagnoser skjult makt.
Diagnoser forfører: De leder oss inn i roller og forventninger, som «kreftpasient» eller «revmatiker». Selv om vi er blitt flinkere til å snakke om «Alf, som har diabetes», så synes vi fortsatt å tenke om ham som «diabetiker».
Diagnoser gir identitet: Hos pasienter kan diagnoser gi identitet, samhold og støtte hos medpasienter. I enkelte «diagnosesamfunn» kan samholdet være sterkt, men også virke ekskluderende på dem som ikke tilfredsstiller diagnosekravene. Diagnosen inkluderer og ekskluderer.
Diagnosen som dom over livsstil
Diagnosene dømmer: Diagnoser kan også ha en dømmende funksjon. Mange kan oppfatte sykdom og diagnose som en dom om livsstil og selvforskyldthet. Kols har vært knyttet til røykevaner og overvekt til usunne spisevaner.
Diagnoseutglidning: I dag har teknologien gjort oss i stand til å oppdage risikofaktorer og forstadier til sykdom. Vi oppdager celleforandringer som kan føre til kreft og gir dem diagnosenavn etter kreften.
Men mange slike indikatorer vil aldri utvikle seg til sykdom. Da gjør vi folk syke. Vi gir dem diagnoser og behandler dem for tilstander som de kanskje ville dødd med og ikke av. Vi skaper et skille mellom diagnose og sykdom – mellom det som betyr noe for legen og det som betyr noe for folk: smerten, plagen, lidelsen. Derved fjerner også helsefagene seg fra sitt moralske grunnlag: å hjelpe mennesker med deres (kroppslige og/eller mentale) plager.
Når diagnoser fører til medikalisering
Diagnoseutvidelse: En annen utfordring, som også er relatert til helsefagenes suksess, er at vi setter diagnoser på stadig flere menneskelige fenomener. Avvikende adferd har lenge vært gjort til diagnoser. Eksempelvis var homoseksualitet en diagnose i Norge frem til 1977. Ingrid Bjerkås fikk diagnosen «jøssingismus psykopatica» etter å ha opponert mot Quisling.
I vår tid har vi gjort urolig skoleadferd og sorg til diagnose, og det argumenteres aktivt for at aldring bør bli en diagnose. Å gjøre allmennmenneskelige erfaringer og fenomener til diagnoser kalles gjerne medikalisering. Det gjør livets normale tildragelser til et helsefaglig anliggende og ansvar.
Diagnoser stigmatiserer: Diagnoser er merkelapper som kan merke mennesker. Arnold Juklerød fikk diagnosen «kverulant paranoia» i 1971 og er bare ett eksempel på hvordan diagnosene kan stigmatisere og hefte ved et menneske. Diagnoser kan knyttes til negative karakteristikker, slik som «latskap» eller «manglende selvkontroll» til fedme. De som «merkes», ekskluderes og opplever fall i status og enkelte ganger diskriminering.
Diagnosesetting gir makt
Diagnoser styrer blikket: Diagnoser er ofte knyttet til biologiske prosesser eller tegn, og jo mer biologisk diagnosene er, desto mer solide oppfattes de. Det gjør at de helse- og naturfaglige perspektivene på sykdom blir dominerende. Kampen mot sykdom reduseres til en biologisk krigføring. To andre perspektiver har da lett for å bli borte: Det personlige og det sosiale perspektivet: sykdomsopplevelsen og sykerollen. Diagnosene gir derved det faglige perspektivet forrang fremfor det personlige og det sosiale.
Diagnoser har med andre ord mange funksjoner. De forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse.
Alt dette gir diagnosene stor betydning både for individer, profesjoner og for samfunnet. Det gir derved stor makt til dem som bestemmer over diagnosene – både når det gjelder deres tilblivelse og deres bruk.
- Her kan du lese flere artikler skrevet av Bjørn Hofmann:
