Kronikk

Kan man bringe partene tilbake til den orden de ble enige om etter Berlinmurens fall?

  • Thorbjørn Jagland
    Thorbjørn Jagland
    Tidligere statsminister og utenriksminister (Ap), tidligere generalsekretær for Europarådet
Kan dagens generalsekretær i Nato bidra til at partene finner tilbake til «The founding act»? spør Thorbjørn Jagland. Bildene viser Natos generalsekretær Jens Stoltenberg (t.v.) og Russlands president Vladimir Putin.

Den internasjonale utviklingen ble ikke så rosenrød som vi tenkte oss i 1997.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Europeiske ledere reiser ut og inn av Moskva og Kyiv i raskt tempo. Ville det ikke være bedre om de startet et seriøst og grundig arbeid, slik statsminister Jonas Gahr Støre etterlyste i et intervju nylig?

Jeg husker Nato-toppmøtet i Madrid våren 1997. Vi var sammenkalt for å sanksjonere den avtalen Natos generalsekretær Javier Solana og Russlands utenriksminister Primakov hadde inngått noen måneder tidligere.

Avtalen hadde navnet «The founding act of mutual Relations, Cooperation and Security between Nato and The Russian Federation».

Det var dette dokumentet som la grunnlaget for dannelsen av Nato-Russland-rådet.

Inneholder begge prinsipper

I dag er det merkelig å se på at Russlands krav om gjensidig sikkerhet og Natos prinsipp om at alle land har rett til å velge sin egen sikkerhetspolitiske orientering, blir ansett som motstridende.

Den gjensidige pakten fra 1997 inneholder begge prinsipper. Det lyder slik:

«Prinsippet om sikkerhet for alle stater i det Euro-Atlantiske området er udelelig. Nato og Russland vil arbeide sammen for å bidra til etableringen i Europa av et felles og omfattende sikkerhetssystem ...»

Videre: «Respekt for suverenitet, uavhengighet og territoriell integritet for alle stater og deres rett til å velge virkemidler for å trygge deres egen sikkerhet, egne grenser og sitt folks rett selvbestemmelse i samsvar med Helsinki Final Act og andre OSSE-dokumenter».

Militært uttynnet sone

The Founding Act inneholder klare forpliktelser fra begge parter når det gjelder utplassering av tropper og våpen. Dette er av høyeste relevans i dag.

Nato fastslo at «alliansen vil gjennomføre sitt kollektive forsvar og andre oppdrag ved å sikre en nødvendig operasjonsdyktighet, integrasjon og kapasitet i stedet for å utplassere permanente substansielle tropper».

Russland fastslo at landet «vil vise tilsvarende tilbakeholdenhet når det gjelder konvensjonelle styrker i Europa».

Det er verdt å merke seg at The Founding Act slo fast at Nato ikke ville utplassere atomvåpen i eventuelt nye medlemsland. I virkeligheten skapte dette en militært uttynnet sone mellom Nato og Russland.

The Founding Act inneholder klare forpliktelser fra begge parter når det gjelder utplassering av tropper og våpen

De påfølgende Nato-utvidelsene ble basert på dette: Ingen utplassering av atomvåpen og konvensjonelle våpen og tropper som kunne skade prinsippet om udelelig sikkerhet. Ingen skulle forsøke å oppnå sikkerhet på bekostning av andre.

Tre ting bidro til å forsure

Den internasjonale utviklingen ble ikke så rosenrød som vi tenkte oss i 1997. Særlig tre ting bidro til å forsure klimaet.

Det ene var Natos bombing av Russlands slaviske brødre i Serbia og den påfølgende løsrivelsen av Kosovo med vestlig anerkjennelse.

Russerne mente dette var i strid med FN-resolusjonen om Kosovo.

Det andre var amerikanernes invasjon av Irak, som ikke hadde noe mandat fra FN.

Det tredje var Russlands aggresjon mot Georgia, som var et tilsvarende brudd på folkeretten. Det ble på mange måter forspillet til det som senere kom i Ukraina.

Krigen i Georgia ble kortvarig, etter intervensjon fra Frankrikes president Nicolas Sarkozy, som fikk i stand en våpenhvile. Frankrike forsto da som nå hva som sto på spill for Europa.

Startet propagandakrig

Men Russlands handlinger endret likevel noe på den forsiktige linjen Nato hadde fulgt etter toppmøtet i 1997. Denne linjen besto ikke bare av varsomhet når det gjaldt utplassering av styrker og våpen opp mot Russlands grenser.

Den besto også av en forståelse av at et Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia ville bli sett på på en annen måte i Moskva enn de foregående utvidelsene.

Etter hardt press fra USAs president George W. Bush kom det inn en passus på Nato-toppmøtet i 2008 om et mulig fremtidig medlemskap for de to landene. Frankrike og Tyskland strittet imot, og slutterklæringen inneholdt derfor ikke en invitasjon til forhandlinger om medlemskap.

Som nyvalgt generalsekretær i Europarådet fikk jeg godt innblikk i hvordan krigen i Georgia og dette vedtaket påvirket forholdet mellom Russland og resten av Europa.

Partene startet en propagandakrig om forståelsen av hva som hadde skjedd. Ingen lot til å være interessert i den balanserte rapporten som den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini skrev på oppdrag fra EU.

Historien slo tilbake

Som påskudd for sin intervensjon i de to utbryterrepublikkene Abkazia og Sør-Ossetia brukte Russland hva de vestlige landene hadde gjort i Serbia, og anerkjennelsen av Kosovo.

Russland tillot seg på samme måte å anerkjenne utbryterrepublikker.

Det ble verre med annekteringen av Krim og Russlands intervensjon øst i Ukraina. Nå var det USAs invasjon i Irak og drapet på Libyas statssjef som ble lagt på bordet av russerne.

Historien slo med andre ord tilbake. Folkerettsbrudd ble brukt til nye folkerettsbrudd i en orden som vanskelig lot seg bryte.

Spørsmålet er om det går an å bringe partene tilbake til den orden de ble enige om etter Berlinmurens fall, alt oppsummert i The Founding Act: «Nato og Russland betrakter hverandre ikke som fiender . De deler målet om å overvinne tidligere konfrontasjon ... Denne avtalen gir substans til deres felles forpliktelse om å bygge et stabilt og forent Europa.»

Folkerettsbrudd ble brukt til nye folkerettsbrudd i en orden som vanskelig lot seg bryte.

Kunne gitt håp

Grunnlaget for dette partnerskapet var å komme frem til en omforent forståelse av atomvåpnenes rolle. Man skulle også bli enige om hvordan væpnede styrker og konvensjonelt militært materiell skulle kunne utplasseres og øves med. Dette skulle skje innenfor rammene av den omfattende nedrustningsavtalen CFE fra 1990.

Hvis partene i dagens situasjon kunne konsentrere seg om disse spørsmålene i stedet for å presse hverandre på prinsipper man vet motparten ikke kan vike på, kunne det være håp om å komme seg gradvis ut av hengemyren.

Russland har rett til å insistere på prinsippet om at sikkerheten er udelelig. Men vestmaktene har rett til å insistere på at dette prinsippet også må gjelde Ukraina og Georgia.

Spørsmålet er hvordan disse landenes selvstendighet kan sikres. Dette behøver ikke nødvendigvis å baseres på Nato-medlemskap, i alle fall ikke på kort sikt i en situasjon der svært få Nato-land vil støtte en slik utvidelse.

Pragmatisk tolkning

Det er verdt å merke seg at i europeisk etterkrigshistorie har man – for å bygge fred – tolket prinsippene på en pragmatisk måte.

Østerrike oppnådde selvstendighet etter andre verdenskrig forutsatt at landet ble nøytralt.

Tyskland ble i forbindelse med samlingen etter Berlinmurens fall pålagt ikke å utplassere atomvåpen og militære styrker i det gamle DDR.

Andre land har pålagt seg selv begrensninger, slik som Finland med sitt spesielle forhold til Russland og Norge gjennom sin base- og atompolitikk.

Kunne dagens generalsekretær i Nato med samme klokskap som Javier Solana benyttet seg av, bidra til å bringe partene tilbake til «The Founding Act»?


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Krigsfrykten henger over Ukraina: – Jeg er skeptisk til presidenten

  2. Kommer Russland til å invadere Ukraina? Her er tre mulige scenarioer.

  3. Fire Høyre-politikere: Vi savner tydeligere norsk støtte til Ukraina

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Ukraina
  3. Nato
  4. Thorbjørn Jagland
  5. Russland
  6. Vladimir Putin
  7. Sikkerhetspolitikk