Kronikk

Politiets bistand til psykiatrien

  • Kai Spurkland
    Kai Spurkland
    Politiadvokat, Oslo politidistrikt, forsker, Politihøgskolen
Ingen er tjent med at ulike deler av det offentlige skyver ansvaret for en krevende og tidvis farlig pasientgruppe fra seg, skriver Kai Spurkland.

Politiet har ikke en generell adgang til å anvende makt når samfunnet kan ha behov for det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

To tragiske hendelser nylig har aktualisert debatten om politiets bistand til helsevesenet.

Representanter for helsevesenet har kritisert politiet for ikke å gi nødvendig bistand, mens politiet har vist til at de bruker store ressurser på slik bistand.

Debatten er viktig å ta. Ingen er tjent med at ulike deler av det offentlige skyver ansvaret for en krevende og tidvis farlig pasientgruppe fra seg. Hverken politiet eller helsevesenet kan fraskrive seg ansvaret.

Når skal tvang benyttes?

Utsagn av typen «Helsepersonell skal ikke være politi» er ikke nyttige. Man like gjerne kan si at «Politiet skal ikke være behandlere». Det er viktig å ha en saklig debatt om når samfunnet skal anvende tvang mot psykisk syke, hva slags tvang man skal bruke, og hvem som er best egnet til å utføre denne tvangen.

Et sentralt element er det rettslige handlingsrommet for å utøve tvang. Enhver form for tvang eller maktutøvelse krever hjemmel i lov. Dette følger direkte av Grunnloven (§ 113) og internasjonale menneskerettigheter, og er en viktig garanti mot offentlig myndighetsmisbruk.

Bruk av fysisk makt mot psykisk syke krever at lovhjemmelen er klar både når det gjelder når tvang kan brukes, hva slags tvang som kan benyttes og hvem som beslutter og utfører tvangen.

Maktmonopol?

Det blir ofte sagt at politiet har et maktmonopol. Dette er en delvis sannhet.

Politiet har monopol på maktbruk ved ordenshåndhevelse og etterforskning, og monopol på visse former for maktbruk (som skytevåpen).

Mange andre offentlige instanser har imidlertid en lovfestet adgang til selv å bruke makt. Dette gjelder blant annet Tollvesenet, Kriminalomsorgen, Barnevernet og psykiatrien. Det følger av psykisk helsevernloven at helsevesenet på nærmere vilkår kan beslutte undersøkelse eller behandling mot noens vilje. Om pasienten motsetter seg dette, kan helse selv anvende makt for å gjennomtvinge dette. I denne lovens § 3–5 står det for eksempel: «Tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon som er godkjent for disse formålene. Pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang.»

Ingen generell adgang til maktbruk

I politilovgivningen er det en rekke lovbestemmelser som åpner for at politiet kan anvende makt. Det er for eksempel bestemmelser i straffeprosessloven om ransaking og pågripelse, og bestemmelser i politiloven gir politiet i visse situasjoner rett til å anholde, fjerne og innbringe personer.

Politiet har imidlertid ikke en generell adgang til å anvende makt når samfunnet kan ha behov for det. Dette gjelder selv om det foreligger en rettslig forpliktelse til å gjøre, tåle eller unnlate noe.

Må ha lovhjemmel

Det at det foreligger en plikt, betyr ikke at politiet automatisk kan anvende makt for å gjennomtvinge forpliktelsen. Det må finnes en lovhjemmel som åpner for bruk av tvang. Slike lovhjemler finnes i stor grad, men ikke for enhver forpliktelse.

Hvis en person ikke respekterer et besøksforbud, kan politiet fjerne personen med makt. Hvis regler om å være i karantene ved smittefare ikke overholdes, kan politiet ikke med tvang kjøre personen hjem og låse døren. Det finnes ikke noen hjemmel for slik maktbruk.

Det at det foreligger en plikt, betyr ikke at politiet automatisk kan anvende makt for å gjennomtvinge forpliktelsen.

Politiet har også bestemmelser som åpner for tvang mot psykisk syke. Politiet har etter politiloven § 7 en generell adgang til å gripe inn for å avverge farer, og en særskilt adgang til å gripe inn overfor syke i politilovens § 12. Felles for disse bestemmelsene er at de, litt forenklet, gir adgang til å anvende makt kun når det foreligger en akutt fare. Politiet kan derfor anvende makt mot en person (psykisk syk eller ikke) som truer personer rundt seg, men kan ikke anvende makt mot en ufarlig, men ikke samarbeidsvillig, pasient som ikke vil la seg behandle eller undersøke.

Politiet har rett og plikt til å gi nødvendig bistand til helsevesenet. Det følger både av politiloven og psykisk helsevernloven. Politiet er trent og utstyrt for å håndtere farlige situasjoner. Når situasjonen blir kritisk nok, er det derfor den beste løsningen at politiet står for maktbruken.

Men bistand som innebærer maktbruk, må altså ha solid forankring i lov. I akutte tilfeller vil politiet ha slik hjemmel i eget regelverk. Hvis helsepersonell skal hente en pasient og pasienten blir voldelig, kan politiet derfor bruke makt for å beskytte helsepersonellet slik at de får gjort jobben sin.

Kan «låne» fra helsevesenet

Hvis situasjonen ikke er akutt, vil politiet normalt ikke ha hjemmel i eget regelverk for å anvende makt. Hvis en ufarlig, men lite samarbeidsvillig pasient ikke vil åpne døren for helsepersonellet, kan ikke politiet åpne døren med makt med hjemmel i politiets egen lovgivning.

Hvis helsevesenet har adgang til å bruke tvang i sitt lovverk, kan helsepersonellet selv anvende makt. Hvis helsevesenet finner det uforsvarlig å bruke makt selv, kan de be politiet om bistand. I disse tilfellene vil politiet kunne bruke helsevesenet tvangsbestemmelser – politiet «låner» helsevesenets inngrepshjemler. Politiet må holde seg innenfor rammene som helsevesenets hjemler setter.

Et vakum utenfor institusjon?

Problemet oppstår når lovhjemlene ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å anvende den tvangen som helsevesenet mener er nødvendig. Helsevesenet har flere ganger gitt uttrykk for at de ikke har adgang til å anvende tvang utenfor institusjon. Hvis denne forståelsen av egne hjemler er riktig, er det et hjemmelsvakuum når ufarlige, men lite samarbeidsvillige pasienter er utenfor institusjon.

Hvis situasjonen ikke er akutt farlig, kan ikke politiet anvende makt etter eget regelverk. Og hvis helse mener ikke å ha hjemmel for å anvende tvang selv, er det ingen hjelp i å «låne ut» hjemlene til politiet. Det at helsevesenet ber politiet om bistand, skaper ingen nye hjemler for å anvende tvang.

En konstruktiv debatt om bruk av tvang mot psykisk syke krever kjennskap til det rettslige handlingsrommet. Først når man har klarhet i hvem som kan anvende makt når, kan man diskutere hvem som bør anvende denne makten.

Hvis det rettslige grunnlaget for tvangsbruk er for dårlig, må man vurdere å endre lovgivningen. Det er ikke et godt alternativ at politiet anvender makt uten tilstrekkelig forankring i lov bare fordi det er et opplevd behov for det.

Les også

  1. Mannen som ble skutt på Bislett, hadde fri adgang til å forlate psykiatrisk institusjon på dagtid. Fikk permisjon flere ganger.

  2. «Død knivmann», står det. Jeg kjenner det knyter seg i hele meg.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politiet
  2. Psykiatri
  3. Psykisk helsevern