Kronikk

Emosjonell flukt og livsvegring. Kan barnas symptomer henge sammen med økt skjermbruk?

  • Annika Melinder
    Annika Melinder
    Professor i utviklingspsykologi og psykologspesialist barn og unge, Oslo universitetssykehus
Den digitale utviklingen har vært omfattende. Jeg har en gryende uro knyttet til hvordan vi omgås, skriver Annika Melinder.

Jeg kom tilbake til Bup etter 17 år og ble overveldet. Noe har endret seg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten har i en serie tatt opp hvordan psykisk helsevern og barnevern ikke mestrer å identifisere behandlingsbehovene til barn og unge med alvorlige uttrykk for smerte og lidelse. Noen av disse har en kjent diagnose, andre ikke.

Det faktum at vi ikke lykkes, må vel bety at det er noe vi ikke helt har forstått? Noe nytt eller annerledes som nå manifesterer seg i disse barnas uttrykk? Hvordan skal vi forstå de sammensatte årsakene til disse barnas vansker?

Flere enn én diagnose

I år 2000, etter mer enn ti år i klinisk arbeid innen barnevern og helsevern for barn og unge (Bup), opplevde jeg at behandlingstilnærminger fungerte relativt bra. Visst var det barn som vi ikke forsto, og som var behandlingsresistente, men de var færre enn i dag.

I år 2017 var jeg tilbake i Bup. Jeg ble overveldet av lidelsesuttrykket til mange jeg møtte. Betydelig flere ble diagnostisert innenfor et nevroutviklingsforstyrrelsesspekter.

Mange barn fikk flere enn én diagnose. Atter andre fikk en diagnose med ordet «atypisk» foran – fordi de ikke oppfylte kriteriene for en definert diagnose.

Meget unge barn viste alvorlige symptomer på emosjonell flukt og livsvegring.

Jeg møtte foreldre som byttet på å bo på hybel for å hente seg inn. Andre foreldre var så slitne at de ba oss ta hånd om barnet deres fordi de var redde for å skade dem. Atter andre var naturlig nok så engstelige og sinte at de ikke kunne samarbeide konstruktivt.

Det var ikke slik svikt som preget sakene, da jeg jobbet med omsorgssvikt i barnevernet. I hvert fall ikke i utgangspunktet.

Ikke til stede i egen kropp

På mange måter opplevde jeg en ny gruppe som ønsker kontakt, men som har høy grad av sensitivitet, sterk irritabilitet og ambivalens i de fleste relasjoner. De kunne ha lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst.

Mange var kjennetegnet av mangel på tilstedeværelse i egen kropp og i samhandling med andre. Under og etter pandemien er ikke denne gruppen blitt mindre. Nedstengningen skadet de unge. Det er påpekt av mange, noe jeg tidligere har skrevet om i Aftenposten.

Spørsmålet er om skaden slo hyppigst ut på disse barna. Økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter (Pringsheim og medarb., 2021).

Den digitale utviklingen har i samme periode vært omfattende, og jeg har en gryende uro knyttet til hvordan vi omgås.

Det vi vet, er at barns sosiale og nevrale utvikling er påvirket både av hva de gjør, og av hva de ikke gjør. Erfaringer som barn gjør seg, styrer barnets nevrologi som kobler opp adferd, følelser og tenkning.

Voksnes og barns bruk av skjerm impliserer at vi bruker mindre tid ansikt-til-ansikt i alminnelige former for lek, rutiner, korrigering og samvær.

Jeg lurer på om det kan være en sammenheng mellom skjermbruk, mindre kontakt og de komplekse uttrykk vi møter hos barn og unge i klinikk, hvor brist på tilstedeværelse er fremtredende og vanskeliggjør behandling.

Skjermtid som erstatning for kontakt?

Kan denne nye tilstanden, som i stor grad preges av urytmisk emosjonell relatering, knyttes til hva jeg vil kalle «mikro kontaktsvikt», noe som oppstår ved gjentagende avbrudd i samspillet? Kan det ha seg slik at dette uttrykket vi begynner se omfanget av, preges av en større brist i synkroniseringen ved kontakt mellom individer? Og at en erstatning for dette blir mer skjermtid slik at man får enda mindre fysisk kontakt, sosialiseringserfaringer og tilstedeværelse?

I et eksperiment ved psykologisk institutt fikk omsorgsperson og spedbarn først samspille fritt (Tidemann & Melinder, 2022). Deretter fikk omsorgspersonen se på sin mobil i et minutt.

Fra å ha observert samspill med smil og pludder, svarte barna i mobilfasen med et minket engasjement og en økning av dyssynkrone bevegelser.

Folkehelseinstituttet har gjennomgått studier av foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby og medarb., 2022). I ni av de 15 studiene som man kunne trekke konklusjoner fra, fant man mer stress og et generelt dårligere samspill i gruppen hvor foreldrene brukte skjermer.

Det er mulig at intensiv skjermbruk i kritiske faser av den nevrale utviklingen kan påvirke og resultere i strukturelle, synaptiske og funksjonelle endringer, spesielt hos sårbare barn. Med skjermbruk følger stillesitting og mindre tid i klatrestativ. Redusert fysisk aktivitet minker mulighetene for kontakt med egen kropp og tilstedeværelse.

Begrepet «digitale innfødte» er myntet på en gruppe som oppviser en skjermrelatert avhengighet. Adferden reflekterer et skeivt belønningssystem og dårligere impulskontroll. Selv om avvikene kan være inngangskriterier for avhengighet, heller enn en konsekvens av avhengigheten, kan man ikke utelukke at det er en gjensidig påvirkning. IT-folk i Silicon Valley er i hvert fall klare: De vil ikke gi egne barn skjermer, nettopp fordi de kjenner sammenhengen mellom dopaminer som utløses ved tilfeldig «rus», og avhengighet.

Hvordan skal vi møte disse barna?

Vi vet at det kan hjelpe å trene på å være mer til stede i kombinasjon med læringsteoretiske tilnærminger og foreldrearbeid. Dette gjelder for gruppen barn som har flere likhetstrekk med lidelsesuttrykkene jeg allerede har beskrevet. God, gammel klinisk viten sier at kontakt med egne følelser og kroppslige tilstander starter med og forutsetter nærvær og tilstedeværelse mellom mennesker. Skjermbruk fremmer ikke akkurat slike forutsetninger.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barna Norge svikter
  2. Barnevern
  3. Skjerm
  4. Psykisk helsevern