Kronikk

Kronikk: Vi har ikke kirkevalg for å bli enige om alt i kirken

  • Jens-petter Johnsen
Våre demokratisk valgte ledere representerer ikke bare seg selv. Som medlem av kirkens rådsorganer har man ansvar for Den norske kirke som helhet, skriver Jens-Petter Johnsen.

Det er bra at uenighet kommer på bordet. Bare slik kan vi komme videre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De 8500 frivillige lederne som om en uke lar seg velge inn i kirkens 1235 menighetsråd, representerer et stort mangfold. Kirkemøtet som er sammensatt av medlemmene i de 11 bispedømmerådene, gjenspeiler den samme bredden.

Bispedømmenes nominasjonskomiteer har presentert bredt sammensatte lister til bispedømmerådsvalget i de 11 bispedømmene. At Åpen folkekirke i tillegg stiller lister ved bispedømmerådsvalget i ni av bispedømmene, har bidratt til økt oppmerksomhet rundt kirkedemokratiet. Det samme bidrar nettverket Levende folkekirke til ved å anbefale enkeltkandidater.

Jens-Petter Johnsen.

Mye tyder på at årets kirkevalg, som arrangeres samtidig med kommune— og fylkestingsvalget 13.–14. september, vil få høyere oppslutning enn kirkevalget fikk for fire år siden. Det vil være gledelig. Spørsmålet om likekjønnede par skal få gifte seg i kirken, preger mediebildet av kirkevalget. Spenningene i denne saken blir ikke borte etter årets kirkevalg, men nyvalgte kirkeledere utfordres til å finne nye løsninger.

Det er flere hensyn å ta. Først og fremst handler dette om menneskers liv, men det handler samtidig om å tolke og forstå Guds ord og om respekten for hverandre.

Ikke bekjempe hverandre

Er det bra med kirkevalgkamp? Både ja og nei.

Det er bra at uenighet blir synlig. Men det er ikke bra dersom kirkevalgene blir en arena som forsterker motsetninger og konflikter.

I ordskiftet foran årets kirkevalg brukes det sterke ord om hva som står på spill. Kanskje vi trenger å minne hverandre om at kirkevalgkampen handler om å få frem meninger og engasjement, ikke om å bekjempe hverandre.

Både i menighetsrådene og på Kirkemøtet trengs ledere som finner løsninger sammen. Kirkenes verdensråd som organiserer kirker i alle verdensdeler og ulike teologiske tradisjoner, har innført et konsensus-prinsipp når viktige avgjørelser skal tas. Dette for å forhindre at enkelte grupperinger til stadighet føler seg overkjørt av flertallsbeslutninger.

I vår kirketradisjon kan vi neppe innføre en slik beslutningsform, men vi har likevel noe å lære ved å se på hvorfor det var nødvendig å innføre den i Kirkenes verdensråds organer.

Dobbel lojalitet

Kirken kjennetegnes av en dobbel lojalitet. På den ene siden mot menneskene som bor i menigheten. På den andre siden mot sin egen bekjennelse og lære. Denne doble lojaliteten leder ufravikelig til spenninger. Men kirkens offisielle teologi og lære blir utilgjengelig for folk flest dersom vi ikke hele tiden er i dialog med menneskers hverdagstro.

Vår kirke har de seneste 20 årene gjennomført store reformer. I årene fremover vil kirkens organisasjonskart bli tegnet på nytt.

Kirken må endre seg. Ikke for å tilpasse seg og bli konturløs, men for å kunne løse sitt oppdrag i dagens Norge.

Og gjennom disse endringene skal kirken være til å kjenne igjen for deg som medlem. Kirken skal være der med det aktive gudstjenestelivet, sine tilbud ved livets store begivenheter, med de mange aktivitetene for barn og unge og med fellesskap av stor betydning for alle lokalsamfunn.

Omstilling i kirken

Mobiliseringen i forkant av kirkevalget bør ses i sammenheng med at Den norske kirke nå er inne i en viktig omstillingsfase. Den norske kirke er på vei bort fra offentlig sektor. Den kan ikke leve på restene av statlige privilegier. Derfor må kirken skaffe seg en ny selvbevissthet i møte med det livssynsåpne samfunn.

Kirken står overfor store og viktige endringsprosesser, men disse kommer ikke til å avgjøre kirkens fremtid i Norge.

Skal en kirke være livskraftig må den først og fremst verdsettes for, og få legitimitet fra, sin egentlige oppgave: Å spre budskapet om Jesus Kristus som Guds sønn.

Gud og gud

I det livssynsåpne samfunnet er det helt avgjørende at kirken taler presist om hva kristen tro er. Alle religioner, så vel som folkereligiøsiteten, snakker om gud. Kirkens budskap handler om Den treenige Gud.

Kirken kan aldri akseptere sekularismens argumenter om at vi ikke skal utfordre folk på deres forhold til tro. Det er ved å være kirke at kirken setter sine kulturelle og samfunnsmessige spor.

Kirken skal være det den er kalt til å være: Lys og salt i verden. Når kirken følger kallet fra kirkens Herre, setter den spor, både i det enkelte menneske og samfunnet.

For forsiktige?

Den kristen-humanistiske arven bærer vi med oss videre her i landet, også etter grunnlovsreformene i 2012. Grunnloven gir uttrykk for hvordan kristendom og humanisme gjennom et helt årtusen har preget landet vårt, og fortsatt skal gjøre det.

Kirken skal være kulturåpen og ha klar forståelse av sin plass i vår nasjonale historie, men kirken kan ikke hente all sin legitimitet fra tradisjon og historie.

Når hele 74 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, men så få går regelmessig til gudstjeneste, er det grunn til å spørre: Er vi kirkeaktive blitt så forsiktige at vi ikke våger å invitere med oss noen til kirken?

Avisen Dagen presenterte i desember i fjor noen tall som kan tyde på at det er slik. I en stor InFact-undersøkelse svarte mer enn halvparten av de spurte at de ville blitt med i kirken, hvis noen hadde invitert dem.

Representerer Kirken som helhet

Et større mangfold i livssyn bidrar til at det er legitimt å snakke om tro, men utfordrende å snakke om sannhet. Mangfold av tro og livssyn hører det moderne samfunnet til. Vi skal øve oss i respekt for mangfold og uenighet, men kirken kan ikke la respekten for andres tro ende i trosrelativisme.

Vi skal øve oss i respekt for våre demokratiske ordninger. Men våre demokratisk valgte ledere representerer ikke bare seg selv. Som medlem av kirkens rådsorganer har man ansvar for Den norske kirke som helhet.

Godt valg!

Les flere saker om kirkevalget:

Nyhetssak:

Les også

Grande tar offentlig standpunkt i kirkevalget

Prost Trond Bakkevig om kirkevalget:

Les også

Kirken er hverken et meningsfellesskap eller et aktivitetsfellesskap

Gard Sandaker-Nielsen, Åpen folkekirkes liste:

Les også

  1. En kirke bør ikke gjøre forskjell på folk

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religion