Kronikk

Lakseeventyret: En historie om korttenkthet

  • Simen Sætre
    Forfatter
  • Kjetil Østli
    Forfatter
Simen Sætre og Kjetil Østli er forfattere av boken «Den nye fisken».

En historie om et land som fant opp en fisk, de velsignelser og prøvelser det ga – og noen lærdommer å trekke.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det snakkes og skrives om noe som heter «lakseeventyret». Ordet dukker opp i reklamer, hos politikere, endog i historiebøker, men hvordan lyder det?

Det er visst aldri skrevet ned. Og når ingen har gjort det, kan vi like godt gjøre det selv. Det kunne begynne slik:

I et land i en tid for ikke lenge siden fant menneskene ut at de ville lage en ny fisk. De samlet inn de beste laksene fra alle landets elver og lot dem svømme i store kar.

Og så begynte vitenskapsmenn å røre i grytene. De parret de største laksene med de feiteste og tammeste, og lot den nye fisken leve i nøter i havet.

Den flotte nye fisken ble en lykke for landet. Folk på kysten smilte igjen, fiskere som hadde mistet jobben, fikk nye ting å gjøre. Hus ble pusset opp, folk kom flyttende, og de som fikk dyrke opp den nye fisken i sine nøter, fikk respekt og stor rikdom.

Ingen grenser

Så langt var alt godt, så godt at ingen lot seg merke med små endringer i fjordene. Men nok om det, for hva som skjer i havet, kan man aldri vite sikkert. Havet har alltid vært som en stor svart boks hvor det som skjer under overflaten, ikke har vært synlig for oss.

Den nye fisken ble foret opp i stadig større mengder. Store selskaper slukte de små, og de ble større, og fisken kom ut i verden hvor folk spiste den rå.

De som hadde greie på slikt, sa at fisken var god for hjertet, for hjernen, for huden, mot astma, mot det meste. Hvis syke spiste den, kunne de bli friske.

Det var visst ingen grenser for hva den nye fisken kunne klare. Den kunne hindre sult i verden, ble det sagt. Hvis folk spiste den, kunne det til og med hindre verden i å bli varmere.

Og landets ledere sa, dette er godt, den nye fisken er Fremtiden. De ville ha mer av den, og gjerne fem ganger så mye.

Eventyrets prøvelser

Merk alle eventyr har prøvelser og hindringer, det er et kjennemerke i sjangeren, så det må vi også ha med her:

Men ute i noen avkroker av landet begynte noen å murre. Den nye fisken hadde lokket til seg milliarder av lus. Lusen hadde i millioner av år levd usikre liv, hvor de måtte feste seg på ville laks som svømte forbi, men nå var også lusens liv forandret.

De nye fiskene var fanget på innsiden av merdene, og det var millioner av dem! Med millioner av fisker å feste seg på, kunne også lusen formere seg og leve glade dager.

Og lusen spredte seg snart også til den ville laksen. For å drepe lusen helte man gift i havet, men da skadet man eller drepte også reke og hummer. Gamle fiskere sa at også annen fisk forsvant, men hvem kunne vel vite sikkert hva som skjedde i havet.

Man helte på mer av lusegiften, slik at den tamme fisken ikke skulle svømme rundt med lus og blødende sår. Men da skjedde enda noe rart. Lusen hadde nå fått så mye gift helt på seg, at den som i et under hadde begynt å tåle giften.

Færre laks i elvene

Folk ble rådville og lette etter nye remedier. De kastet den nye fisken i varmt vann, slik at lusen døde, men ofte døde også fisken.

De fisket opp milliarder av andre småfisk, som rognkjeks og leppefisk, slik at de skulle spise lus av laksen. De lusespisende fiskene ble kalt «rensefisk», og lenge trodde man at ideen var god, men også disse små fiskene døde.

Imens hadde den tamme fisken begynt å rømme. Den svømte opp i elvene og parret seg med sine gamle slektninger. Det umake paret fikk barn som var halv ville og halvt tamme, og villaksens gener som var perfekt tilpasset sin elv, ble i et ulykkelig øyeblikk av kåtskap hvisket bort.

Det ble færre laks i elvene. Forklaringene var mange, men hvem kan vite sikkert hva som skjer i elvene?

«Forbannede oppdrettere!»

Nå var det blitt så mange tamme fisker som trengte fôr, at det ikke var nok villfisk igjen i verden til å mate den. Den nye fisken fikk planter og vegetabilske oljer. Over havene gikk store båter med soya, mais og andre sorter. Men heller ikke dette vakte jubel, for soyaen måtte dyrkes der det før hadde vært frodig skog.

De vakre ideene om å mette verden og hindre klimaet fra å bli varmere, var ikke lenger sanne når fisken døde, fôret måtte dyrkes og maten måtte fraktes over hele verden.

Løste man ett problem, kunne man visst få ti nye.

Det hendte at noen forsøkte å stille spørsmål ved alt som skjedde, men heller ikke det var enkelt. Landets ledere hadde sagt at den nye fisken var Fremtiden. Og hvem ønsker å sette seg opp mot Fremtiden?

I 2019 så det slik ut ved merdene ved Rinøya i Lødingen. Død laks ligger med buken opp flytende i vannet.

De som prøvde, kunne bli usikre i jobbene sine. Villaksvenn! kunne de bli kalt. Aktivist! Konspirasjonsteoretiker! Eierne av den nye fisken var nå blitt store og mektige og ville beholde ting slik de var.

Folk ble lei og ropte mot dem: Forbannede oppdrettere! Laksemafia! Fisken deres ødelegger naturen!

Hva gikk galt?

Det som hadde vært en fantastisk oppfinnelse, var blitt en kime til uvennskap og splittelse. Det som hadde vært små fisker som svømte rundt i kar, var blitt en makt som formet landet og dem som bodde der.

Og de som visste om slikt, sa nå også at den ville laksen, den høyt elskede fisken som naturen selv hadde skapt og som var opphavet til hele eventyret, var utrydningstruet.

Det som hadde vært en fantastisk oppfinnelse, var blitt en kime til uvennskap og splittelse.

Kraftverk hadde svekket den, sur nedbør hadde hemmet den, varmere klima hadde forringet den, og nå var den truet av lus og rømming og kunne forsvinne for alltid. Trodde man. For ingen kan vel slå fast nøyaktig hva som skjer i elver, hav og fjorder.

Alle eventyr har en lærdom og et budskap, så det må vi legge inn til slutt:

Hva hadde skjedd i dette landet? Det var rammet av det en klok gammel mann kalte «loven om utilsiktede konsekvenser». Vi mennesker kan så mye, vi vet så mye, like fullt kan våre avgjørelser gi konsekvenser vi ikke ante.

Vi tenker kortsiktig, og vi blir grådige. Vi lar oss rive med og tar avgjørelser på svakt grunnlag. Naturen er komplisert for oss, den er stor og forunderlig, og når noe først er forandret, kan det som var, bli borte for alltid.

Husk det når du setter deg store mål, om nye vesener, femdoblinger og alt det som omskaper naturen – hvis ikke kan dine velsignelser ende som prøvelser.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Laks
  2. Fisk