Kronikk

Flyktninger må få slippe å jobbe kun i barnehager og med renhold

  • Tina Hansen
    Stipendiat og universitetslektor, UiT Norges arktiske universitet
  • Gunn Elin Fedreheim
    Postdoktor og PhD i sosiologi, UiT Norges arktiske universitet
  • Marit Aure
    Instituttleder og professor i samfunnsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet
Mange flyktninger er undersysselsatt. De sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet. For dem kan arbeidspraksis være et skritt i prosessen mot å komme i arbeid, skriver kronikkforfatterne.

Norske kommuner er nødt til å stille flere praksisplasser til rådighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Deltagelse i arbeidslivet er et av de viktigste virkemidlene for å bli integrert i det norske samfunnet. Det kan bidra til økonomisk uavhengighet, selvtillit og møter med andre i Norge. Dette er viktig for flyktninger fra Ukraina, men like viktig for flyktninger som har vært i landet vårt en tid, og befinner seg i arbeidslivets randsoner.

Flere regjeringer har oppfordret offentlige og private arbeidsgivere til å tilby praksisplasser til flyktninger. Offentlig sektor har særlig en lang vei å gå for å imøtekomme denne oppfordringen.

Vår forskning, «Arbeidsinkludering av flyktninger gjennom praksis, en flernivåstudie av arbeidsgiveres synspunkter på det å tilby praksis», publisert i mai i år, viser dette tydelig.

Samtidig mangler arbeidslivet arbeidskraft.

Et samfunnsansvar i privat sektor

Arbeids- eller språkpraksis er for mange flyktninger en kortvarig mulighet til å lære hvordan norsk arbeidsliv fungerer. Praksisarbeidet er ubetalt, men flyktningene mottar introduksjonsstønad i perioden de er i praksis.

Flyktningene skal få anledning til å lære hvordan oppgaver utføres og hvordan ordninger i arbeidslivet fungerer. De skal også lære hvordan kundekontakt gjøres og få sjansen til å øve på språk i møte med kolleger, ledere, kunder og klienter.

Arbeidsgiverne har derfor en sentral posisjon i å tilby arbeidsplasser. Men de må også tilrettelegge for flyktninger som trenger å lære norsk språk, eller få erfaring med arbeidslivet.

I forskningsarbeidet vårt finner vi at mange arbeidsgivere i privat sektor tilbyr praksisplasser. De fleste ser det som et samfunnsansvar. Det gir dem muligheter til å prøve ut arbeidstagere og bli kjent med mulige fremtidige ansatte. Men det krever også arbeid og veiledning.

Kommuner tilbyr få praksisplasser

Norske kommuner har en rekke lovpålagte oppgaver. De har dermed også en stor variasjon i tjenestene de tilbyr. Dette innebærer et mangfold av mulige praksisplasser i mange ulike sektorer. Likevel ser vi at kommunene i studien vår tilbyr få praksisplasser og da i all hovedsak innenfor barnehager, skole og renhold.

I studien vår intervjuet vi til sammen 62 arbeidsgivere, ansatte i Nav og flyktninger i tre kommuner. For eksempel etterspør en privat arbeidsgiver som i flere år har hatt mange arbeidssøkere i praksis praksisplasser både på rådhuset og i andre deler av kommunen.

Norske kommuner er nødt til å stille flere praksisplasser til rådighet og bidra til integrering av flyktninger. Dette ser i dag ut til å være et ubenyttet potensial. Kommunene i Norge er viktige arbeidsgivere som kan tilby flere relevante praksisplasser.

Sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet

Flyktninger som kommer til Norge, har ulik bakgrunn, kompetanse, erfaringer og ønsker. Det er derfor viktig å finne praksisplasser som matcher den enkelte flyktnings kompetanse. Vi har sett at når praksisplassene er begrenset til et lite utvalg bransjer, er det mange som ikke får muligheter som matcher deres bakgrunn.

Det kan føre til at flyktninger ikke får god og relevant kjennskap til arbeidslivet i sin bransje. De får heller ikke kompetanse på sitt fagområde eller referanser og nettverk som kan hjelpe dem inn i arbeid de har erfaring med.

I dag sliter mange kommuner med å skaffe arbeidskraft. Arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte påpekte nylig i en pressemelding at norske virksomheter mangler 70.000 ansatte. Samtidig har Norge en uutnyttet arbeidskraftreserve i flyktninger som er bosatt i landet.

Mange flyktninger er undersysselsatt. De sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet. For dem kan arbeidspraksis være et skritt i prosessen mot å komme i arbeid.

For arbeidsgivere både i offentlig og privat sektor i alle bransjer kan det å tilby praksisplass være en måte å bli kjent med en potensiell arbeidstager.

Flyktninger kan fylle arbeidskraftsbehov

Vi har fortsatt til gode å intervjue arbeidsgivere og flyktninger fra praksisplasser i for eksempel kommuneadministrasjon, Equinor, akademia, teknisk etat i kommunen, mm.

De arbeidsgiverne vi har intervjuet, motiveres av tanken på en mangfoldig arbeidsstokk. De ser på det å ta imot flyktninger i praksis som en samfunnsforpliktelse. Det ser likevel ut som denne forpliktelsen fordeles skjevt.

Mange deler av arbeidslivet kunne tjene på å tilby praksisplasser. Samtidig kan de bidra i det viktige arbeidet med å legge til rette for økt deltagelse i arbeidslivet. Det gjelder også innenfor bransjer som stiller krav til spesifikk kompetanse.

Mange av flyktningene innehar slik kompetanse. De kan derfor fylle arbeidskraftsbehov. Flere private og offentlige virksomheter kan se mot denne arbeidskraftreserven.

Kanskje finnes allerede den kompetansen dere trenger der!


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Flyktninger
  2. Arbeidsliv
  3. Nav
  4. Integrering
  5. Forskning