Koronahåndteringen er blitt perspektivløs

Nå er tiden kommet. Menigmann må få være med på å vurdere hva som er farlig – for seg selv og for oss som samfunn.

Vårt samfunn hadde allerede en noe overdreven oppmerksomhet mot helse og fysisk sikkerhet da koronaen rammet oss. Slike samfunnstendenser er ikke gitte størrelser, men et produkt av menneskelig samhandling og definisjon.

I utgangspunktet står menneskene ganske fritt til å definere hva som er det viktigste i livet.

Men vi er alle tett vevd sammen i et meningsfellesskap der det blir både slitsomt og feil stadig å bryte med samfunnstrenden. Dessuten lever vi jo etter sigende i et kunnskapssamfunn og må akseptere at vår vurdering ofte ikke er like god som ekspertenes.

Mister av syne

Samfunnsmessig innsnevring og ensretting skyter fart når noe løftes opp som en eksistensiell trussel mot oss alle, spesielt dersom det skjer fra øverste myndighets hold. Andre hensyn skyves til side, befolkningen må akseptere en slags unntakstilstand.

Denne prosessen har vi vært i, av og på, siden koronaviruset ble dette noe. Og når noe først er løftet opp som en eksistensiell trussel, er det vanskelig å ta forestillingen ned igjen. Fokuset, språket og tankebanene, de strukturene som skaper samfunnet, er endret og har skapt en slags ny normal.

De aktørene som forvalter kunnskapen om trusselen, er blitt bemektiget. Samtidig mister man av syne de andre truslene. Kunnskapen om dem er ikke like relevant.

Tiden er kommet

Men nå er tiden kommet. Koronatrusselen må settes i perspektiv, og menigmann må få være med på å vurdere hva som er farlig, for seg selv og for oss som samfunn.

Dette handler ikke bare om folkets ve og vel, men også om myndighetenes legitimitet.

På radioen snakkes det stadig om at vi ikke helt vet hvor farlig omikron er, og Norge opererer helt fremst blant føre-var-strategene. Talen om koronavirusets potensielle fare har hatt gehør hos folk flest, og vi har vært villige til å gi opp egne prioriteringer og lide andre typer livstap for å bekjempe denne trusselen.

Nå tror jeg ikke det er selvsagt lenger.

Tap av livsviktig kontekst

Som fembarnsmor og yrkesaktiv 52-åring er rutinen min livline. Jeg kan våkne med angst for kaos.

Livet kommer på plass først når jeg får stått opp, syklet til jobben, sett en kollegas blide ansikt og satt meg ved pulten, helst den samme.

Jeg hviler i årets syklus, med høytider, arbeid, helg og ferie. Etter hvert som jeg blir eldre, ser jeg at livet blir godt av å være i den fasen av livets syklus jeg faktisk er i, gjøre det som forventes i denne fasen, samhandle med dem som er blitt «mine».

Dagliglivets forutsigbare kontekst synes å være enda mer vesentlig for de tre tenåringene jeg deler hus med. Samtidig er deres kontekst enda hardere rammet av koronatiltakene.

Ikke bare skolen, men også trening, aktiviteter og alskens sosiale møter har måttet vike. Stadig nye, vesentlige deler av reisverket de skal bygge opp livet rundt, synes borte.

Som mor lurer jeg på hvor det blir av den ytre rammen som skulle bære når tenåringene endelig (!) våkner.

Påtagelig villrede

Riktignok kom konteksten brått tilbake da Norge ble gjenåpnet. Det kjentes kjært og sårbart. Men dette var bare en stakket stund.

Konteksten vi fikk, kunne like lett fjernes igjen. Ved inngangen til 2022 er ungdommens villrede påtagelig.

Dette, kan psykologen opplyse, er ganske forutsigbart. Konteksten skaper ikke bare trygghet, men også glede og velvære. Ja, selv hukommelsen vår er avhengig av den.

En skal altså ikke kimse av at konteksten er tatt fra oss. Vi vil ha den tilbake.

Vårt arbeids ubetydelighet

I tillegg har alle, voksne som unge, nå fått gjentatte signaler om at arbeidet de utretter eller skal utrette i sitt liv, egentlig er ubetydelig. Jeg har karret meg ut av både hjernerystelser og utbrenthet i den tro at det var viktig og meningsfylt, det jeg drev med på jobben.

Da meldingen kom om ny nedstengning i desember, fikk jeg følelse av at det arbeidet jeg strever med hver dag, egentlig ikke er så viktig. Denne følelsen av ubetydelighet må være enda mer påtrengende for yrkesgrupper som ikke har kunnet gjøre jobben sin i det hele tatt.

Igjen tenker jeg med spesiell uro på generasjonen som skal forme fremtiden. For ungdommer som går på skolen, eller studenter som endelig har klart å velge et fag, er beskjeden at deres bestrebelser er unnværlige for samfunnet.

Har vi råd til å fortsette å sende dette budskapet? Hva gjør det med motivasjonen og kreativiteten?

Umyndiggjøring

Samtidig er det som om vi har mistet retten til å prioritere selv.

Noen mente kanskje at det å gå i gudshuset for å tilbe sin skaper, var det viktigste i livet.

Andre at det å ta farvel med mennesker man har stått nær, på dødsleiet eller gjennom begravelsen, var selve livet.

Atter andre vil mene at det å treffes ute for å ta en pils med kompiser gjør livet verdt å leve.

I en lang periode har vi latt koronatrusselen og myndighetenes håndtering av den definere hva som er viktigst i livet. Hvor lenge er det til vi får igjen retten til selv å prioritere mellom ulike livstap?

Mest behagelig

For dette kan ikke være en vedvarende tilstand. Ikke bare fordi det innebærer en slags umyndiggjøring av befolkningen politikerne ikke bør bli vant til, men også fordi det viser seg at vi, befolkningen, er litt for lite villige til å være myndige.

Vi synes det er mest behagelig at andre prioriterer. Vi orker ikke tenke gjennom, langt mindre ytre oss om, hva slags liv samfunnet skal hegne om.

Alle jeg har snakket med til nå i 2022, synes denne siste nedstengningen begynner å bli urimelig og destruktiv. Men det er få som ønsker å målbære kritikken.

Kan forvitre

Jeg har anført en ufullstendig liste over livstap i skyggen av korona og er, som andre, ute av stand til å beregne slike tap opp mot hverandre.

Likevel, vi har kommet til et punkt nå hvor det må tas hensyn til at risikoen forbundet med dette viruset er vesentlig endret (ifølge ekspertene), samtidig som omfanget av tap av andre livsviktige kvaliteter er fullstendig uoversiktlige.

Norske myndigheter må skjønne at det kan være en stor risiko forbundet med å videreføre nedstengningen.

Siden jeg forsker på politikk og samfunn, skal jeg slutte med en advarsel som ekspert. Den tilliten det norske folk har vist myndighetene gjennom å stille på dugnad de siste to årene, er heller ikke en gitt størrelse. Den kan forvitre.

Tillitssamfunnet er Norges egentlige gull. Vi kommer til å trenge det dersom vi skulle stå overfor en større trussel enn omikron i 2022.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter