Kronikk

Kina: Grønt skifte med svarte kanter

  • Jan Arild Snoen
    Jan Arild Snoen
    Forfatter og samfunnsdebattant
Prioriteringene i Kina er klare – det lokale og det nasjonale kommer foran det globale, skriver Jan Arild Snoen. Bildet er fra en kullgruve i Heilongjiang-provinsen i 2015.

Bare økningen i Kinas kullkraftproduksjon fra 2019 til 2021 var nesten dobbelt så høy som EUs samlede kullkraftproduksjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ved utgangen av 2020 befant nesten 40 prosent av verdens vindkraftkapasitet seg i Kina. Landet ligger også langt fremme inne solenergi. Samtidig bygger Kina fire-fem ganger mer ny kullkraft enn landet legger ned og står for mer enn halvparten av verdens kullkraftproduksjon.

Kinas klimapolitikk er full av motsetninger. Det er fordi den er en del av et større hele, der fortsatt høy økonomisk vekst, som Xi-regimets legitimitet hviler på, er i førersetet.

Partileder Xi Jinping erklærte i sin tale til FNs generalforsamling i september 2020 at Kina skal bli karbonnøytralt i 2060. Xi hadde også et mer kortsiktig mål om at Kinas utslipp skal nå toppen før 2030. At det skulle skje omkring dette tidspunktet, har det imidlertid vært bred enighet om blant analytikere siden tidlig på 2010-tallet.

Under Cop26-møtet i Glasgow peker optimistene på at utslippstoppen kanskje kan komme i 2028 eller 2029, og at Kina har lagt frem litt mer konkrete planer for hvordan utslippene skal kunne kuttes fremover.

Pessimistene peker på manglende skjerpelse av målene i oppkjøringen til toppmøtet, på at Xi Jinping ikke selv kommer til Glasgow, og ikke minst at kullkraftverkene fyres som aldri før.

Distrikts- og motkonjunkturpolitikk

Som jeg skriver i min nye bok «Den nye kalde krigen. USA mot Kina»: Prioriteringene i Kina er klare – det lokale og det nasjonale kommer foran det globale.

Vi ser at kullkraft stenges i rike områder på kysten, men nye kraftverk kommer til i fattigere områder i innlandet. Hensynet til lokal forurensning veier tyngre, både økonomisk og politisk i rike områder. Å legge ned kullkraftverket vil både øke verdien av land som lokale myndigheter kan selge, og stoppe protester fra en mer miljøbevisst middelklasse der.

Mange steder er det slik at lokale myndigheter ikke bare tillater, men stimulerer nye kullgruver og kullkraftverk, som en del av sin lokale industripolitikk.

De forsøker også å påvirke sentrale myndigheter, der det foregår en dragkamp mellom miljømyndighetene og dem som står for den økonomiske planleggingen.

I perioder med svakere økonomi lar sentrale myndigheter være å gripe inn, eller de legger egne stimulanser på topp. Bygging av kullkraftverk fungerer delvis som distrikts- og motkonjunkturpolitikk.

Industriell strategi og selvforsyning

Klimatiltak har større sjanse for å bli iverksatt dersom de fremstår som næringspolitikk og styrker nasjonal selvforsyning.

Ved å kopiere og videreutvikle vestlig teknologi, og anvende den i massiv skala ved hjelp av statlige subsidier, har regimets mål vært å dominere verdensmarkedet for fornybar energi og skape en stor eksportindustri. Det har de klart. I 2020 var syv av verdens ti største produsenter av vindmøller kinesiske.

Også innen solenergi dominerer kinesiske produsenter eksportmarkedene. Uansett motiv har Kinas satsing på vind- og solenergi bidratt positivt til det globale grønne skiftet ved å drive prisene ned.

Kina dekker mesteparten av sitt kullbehov selv, men importerer også en del. En overgang til fornybare energikilder styrker derfor selvforsyningen.

I mange land er kullkraft erstattet med gasskraft, noe som gir vesentlig lavere utslipp, både lokalt og globalt. Når dette i liten grad skjer i Kina, er det fordi landet har mislykkes i sine forsøk på å utvikle skifergass. Gasskraftsatsing ville vært avhengig av import.

Full fyr i kullkraftverkene

Omkring to tredjedeler av landets elektrisitetsproduksjon er kullkraft, mot en fjerdedel i USA og en femtedel i EU. Ifølge forskningsgruppen Ember står Kina for 53 prosent av verdens kullkraftproduksjon, opp fra 44 prosent i 2015.

Elproduksjonen økte med 14 prosent fra første halvår 2019 til samme periode i år. Av denne økningen sto kullkraft for 68 prosent. Bare økningen i Kinas kullkraftproduksjon fra 2019 til 2021 var nesten dobbelt så høy som EUs samlede kullkraftproduksjon.

Men det er ikke slutt med det: En rapport fra Global Energy Monitor i april 2021 viser at Kina i 2020 bestilte 38.4 GW ny kullkraft-kapasitet, mens 8,6 GW ble nedlagt.

Kullprisene og kullproduksjonen i Kina nådde nye rekordnivåer i oktober. For å opprettholde økonomisk vekst og unngå kraftmangelen som mange byer har opplevd i høst, vil sannsynligvis nye reguleringer som har som mål å få ned kullforbruket, bli satt til side eller myket opp.

Kinas økonomi sliter allerede, blant annet med overinvesteringer og ubalanser i eiendomsmarkedet. Neste år er det særlig viktig at det går bra på den fronten, siden Xi skal gjenvelges som partileder.

Retten til utslipp

I 1990 sto OECD-landene for omkring halvparten av de globale CO₂-utslippene. Nå er det under en tredjedel, og andelen vil fortsette å falle. Kinas utslipp av klimagasser økte voldsomt frem til 2011, deretter mer moderat. Landets utslipp er nå mer enn dobbelt så høyt som USAs.

Mellominntektslandene, og særlig Kina, er altså nøkkelen til utslippsreduksjon fremover. EU og USA under Biden har skjerpet sine utslippsmål, også på mellomlang sikt. Samtidig har det vært vanskelig å få med seg store utviklingsland. De skyver i stor grad ambisjonene så langt ut i tid at de får liten praktisk betydning - som Indias ferske målsetting om karbonnøytralitet i 2070.

Kina og India peker med rette på at rike land er blitt rike gjennom bruk av fossil energi og står for en dominerende andel av de historiske utslippene. De vil beholde muligheten til å gjøre det samme en stund til. Kina motsetter seg derfor sterkt EUs planer om karbontoll, som de ser som ren proteksjonisme.

Klimautslipp kommer foreløpig et stykke ned på Xi-regimets prioriteringsliste, og tiltak for å få dem ned bør helst gi andre, lokale fordeler. Men ettersom Kina både står for en stadig større del av verdens utslipp, og fordi skadevirkningene av klimaendringene i Kina blir tydeligere, vil klimamålene i økende grad få egen tyngde.

Tiltakene vil skjerpes, men lite tyder på at det går fort nok til å nå målet om å holde temperaturøkningen på 1,5 grader.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kina
  2. Klimapolitikk
  3. Kullkraftverk