Ukraina er blitt brennpunktet i den nye dragkampen mellom øst og vest
Både Russland og vestmaktene har ansvar for den fastlåste situasjonen.
Det skal godt gjøres å finne en stormakt som har satt nabolandenes ubetingede rett til selvbestemmelse foran egne sikkerhetsinteresser.
USAs tidligere president Bill Clintons sikkerhetsrådgiver Charles Kupchan sa det slik i en bok i 2007: «USA ville neppe sitte og se på at Russland bygde allianse med Mexico og Canada og plasserte militærinstallasjoner langs USAs grenser.»
I 1962 reagerte USA med blokade og trusler om omfattende militære mottiltak dersom Sovjetunionen ikke trakk sine rakettarsenaler tilbake fra Cuba. Året før støttet USA et væpnet invasjonsforsøk for å styrte Fidel Castro. Cubas rett til selvbestemmelse kom i bakgrunnen for mer presserende hensyn.
Under den kalde krigen aksepterte supermaktene stilltiende at motparten hadde en innflytelsessfære i sine nærområder. Sovjetunionen sendte den røde hær inn for å knuse opprør i Øst-Europa. USA intervenerte gjentatte ganger i Sør- og Mellom-Amerika dersom en regjering forsøkte seg på en jordreform eller noe annet som smakte av sosialisme.
Satt folkeretten til side
Senere har både Kina, USA og Russland satt folkeretten til side når interessepolitikken krevde det.
Kina har tatt seg til rette i Sør-Kina-havet på tross av internasjonale rettskjennelser til fordel for Filippinene og andre naboland.
USA invaderte Irak uten mandat fra FNs sikkerhetsråd i 2003.
Nato bombet Serbia uten FN-støtte i 1999.
I 2008 anerkjente en rekke vestlige land Kosovo som uavhengig selv om løsrivelsen ikke tok hensyn til folkerettskravet om en forhandlingsløsning med Serbia.
Russland brøt folkeretten da de annekterte Krim uten internasjonal godkjennelse av prosedyrene for folkeavstemningen og uten en overenskomst med den ukrainske regjeringen.
Sevastopol på Krim var sete for den viktigste basen for den russiske Svartehavsflåten. Et klarsignal fra Nato-toppmøtet i 2008 om medlemskap for Georgia og Ukraina stred mot russiske sikkerhetsinteresser. I tillegg kom hensynet til de store russisktalende folkegruppene på Krim og i det østlige Ukraina. Disse gruppene så den nye nasjonalistregjeringen som en trussel da den kom til makten etter demonstrasjonene i Kiev vinteren 2014.
Maktkampen i Eurasia
I videre sammenheng er Ukraina-krisen et uttrykk for maktkampen i Eurasia etter oppløsningen av Sovjetunionen.
Russland forsøker å gjenreise noe av sin gamle maktposisjon i nærområdene etter det ugjenkallelige tapet av kontroll over Øst-Europa. Oppløsningen av Sovjetunionen var «den største geopolitiske ulykken i det 20. århundre», som Putin sa i en tale våren 2005.
Vestmaktene vil på sin side utvide sikkerhetssonen østover etter at jernteppet gjennom Sentral-Europa ble hevet i 1989–90.
De nye øststatene søker en sterk forankring som kan demme opp mot russisk press, ikke minst de tidligere sovjetstatene som har store russiskorienterte minoriteter innen grensene.
Malt seg inn i et hjørne
I dag har alle tapt.
Georgia må finne seg i russisk kontroll over utbryterområdene Sør-Ossetia og Abkhasia. Ukraina er mer splittet enn noen gang; opprøret i øst uttrykker varig fiendskap. Etter amerikanske og europeiske demokratiindekser er Ukraina helt nede på 79. plass. Etter internasjonale korrupsjonsmål var landet på 129. plass av 180 land i 2020, ikke langt foran Russland.
Russland har malt seg inn i et hjørne ved å stille offisielle krav til Nato som vestmaktene umulig kan godta i noen form for avtale.
Vestmaktene og USA har på sin side fremmet Nato-utvidelsene som en ubetinget prinsippsak, umulig for Russland å akseptere. I tillegg har presset mot Russland drevet landet tettere inn i et militært, økonomisk og politisk samarbeid med Kina.
Dermed risikerer USA å måtte kjempe på to fronter samtidig, i strid med strategiske råd fra europeiske allierte som Frankrike og i strid med amerikansk diplomati da Kissinger og president Nixon «spilte Kina-kortet» for å slå en kile mellom Kina og Sovjetunionen i 1972.
Dragkampen mellom øst og vest
Både Russland og vestmaktene har ansvar for den fastlåste situasjonen.
Russland har drevet omfattende krigføring i Tsjetsjenia, raslet med våpen langs grensene og bygget allianser med autoritære regimer i det de kaller sitt nære utland.
Vestmaktene har utvidet EU og Nato uten hensyn til hvilke reaksjoner dette skaper i Moskva.
Ukraina er blitt brennpunktet i den nye dragkampen mellom øst og vest, med sin helt sentrale strategiske beliggenhet. Dragkampen er gjenskapt mellom regioner og fraksjoner innad i Ukraina.
Kunne vært mer diplomatisk
Den amerikanske historikeren Mary Sarotte har nylig utgitt en inngående historikk over Natos østutvidelse etter den tyske gjenforeningen i 1990, basert på frigitte kilder (Not One Inch, 2021).
Det startet med et muntlig tilsagn fra USAs tidligere utenriksminister James Baker til Mikhail Gorbatsjov om at Nato ikke skulle utvides «en tomme østover». Dette ble aldri noen formell avtale, selv om Russland har følt seg sveket siden.
Hensikten var å berolige Gorbatsjov med at innlemmelsen av Øst-Tyskland i vest ikke skulle ha for vidtrekkende følger. Vestlige ledere mente at det ikke hadde vært gitt noe bindende løfte, og Baker selv fortrengte det raskt.
Midt på 1990-tallet sa president Clinton at Nato kunne utvides uten betingelser og så langt tidligere øststater ville det. Dette er et eksempel på betydningen av innenrikspolitikk i utenrikspolitikken. Clinton ville vise fasthet og handlekraft foran nyvalget i 1996.
Sarottes hovedpoeng er at utvidelsen kunne ha foregått på en langt mer diplomatisk måte, mer åpen for russiske hensyn og med innebygde begrensninger lik de selvpålagte restriksjonene om baser, atomvåpen og øvelser som Danmark og Norge påla seg etter Nato-tilslutningen i 1949. Russland, som stor atommakt, kan ikke presses i kne.
Mer flytende, ustabil situasjon
Kanskje det kunne ha gått bedre enn det vi ser i dag, kanskje ikke.
Sikkert er det at stormaktenes umiddelbare reflekser har ført til en mer flytende, ustabil situasjon enn under den kalde krigen – en kamp for innflytelsessfærer og interessepolitikk uten gjensidig aksept for reglene.
Heller ikke Ukraina og andre land i nærområdene har fordel av dette. Alle har tapt.
