Anonymitet på Twitter – mot flokken på Facebook | Petter Bae Brandtzæg

Vanlig folk vegrer seg for å ta del i den offentlige debatten i frykt for å bli utsatt for Facebook-flokkens digitale gapestokk, der meninger hausses og klikkes frem.

I 2006 var det nærmest bannlyst ikke å være anonym på nettet. Ti år senere skriver statsråd Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet 24. juni hånlig om anonymitetens feige våpendragere på nett: Om de som gjemmer «seg bak et kreativt pseudonym». De som slipper å tenke seg om både to og tre ganger før de sender av gårde fornærmende kommentarer.

«Her skal ben knekkes, egoer knuses og forfengelighet avsløres». Alt, selvsagt, hentyder til Fru Hjorts anonyme harselas med journalisteliten på Twitter.Anders Giæver, kommentator i VG, følger opp med en bekymring om en anonymisering av den offentlige debatten i 26. juni. Men er virkelig anonymiseringen av den offentlige debatten den store trusselen i dag? Hva med offentlig og synlig «shaming» på Facebook? Det er i flokken på Facebook knusing og knekking av individer skjer i dag. Det er her misbruk av makt foregår. Ikke på en stakkars anonym konto på Twitter.

I selvrettferdighetens navn

Fru Hjort, bedre kjent som DN-journalist Mina Ghabel Lunde har fått gjennomgå i alle kanaler, på TV, radio og i aviser, men enda mer på Facebook. Det er blitt skreket høyt og lavt på Facebook om hvor idiotisk Mina har vært med sitt anonyme Twitterkollektiv. Mina har ikke unnskyldt sin utilbørlige anonyme adferd godt nok. Og hun må jaggu avsløre hvem de fem andre i Twitterkollektivet er. For anonymitet, det er djevelen og feigheten selv.

Mina har derfor gjort seg fortjent til Facebook-shaming: Å bli uthengt på Facebook, den nye fornedrende digitale gapestokken som klappes (eller likes) frem av Facebook-flokken. Flokken på Facebook finner dette hysterisk morsomt. De kaller det «popcorn-time», og likerklikkene sitter løst.

Facebook gir definisjonsmakten

Kommentatorer, journalisteliten og andre slår seg på brystet med store og viktige prinsipper om åpenhet. Anonymitet bør ikke og skal ikke forekomme. Det ødelegger og forsøpler det offentlige ordskiftet. Ja, velkjent forskning fra sosial psykologien tilbake til 60-tallet viser at vi depersonalisertes når vi opptrer anonymt. Vi mister hemninger og utviser oftere en uansvarlig adferd. Synlighet korrigerer, og det er nettsynlighet som er normen.

Anders Giæver mener vi kan nå en aksept for anonymitet på en måte som etter hvert vil bli vanskelig å kontrollere. Nei, det vil jeg påstå er feil. I 2016, er anonymitet på nettet en aktivitet for særinger, slik Doremus på Twitter er et eksempel på.

Avisene har fjernet de anonyme kommentarfeltene og satset fullt og helt på integrasjon på Facebook. Om du har noe å si, er Facebook stedet du må være. Ingen ting har skjedd om det ikke er på Facebook. Med over 3,2 millioner aktive brukere, er Facebook det mest brukte nyhets- og debattmediet i Norge. De som behersker og bruker Facebook som en debattkanal har definisjonsmakt.

Synlige maktstrukturer

Men Facebook har ikke betydd all makt til folket. En stakkars menigmann eller kvinne på Facebook, eller for den saks skyld en mektig organisasjon eller avis, er ikke i nærheten av å oppnå samme engasjement på Facebook-oppdateringene til enkelte synsere innen journalist- og kultureliten. Maktens strukturer er synlige på Facebook.

De får hundretalls likes på innlegg som knapt har ligget ute en times tid og kommentarene hagler inn fra «the usual suspects». De brysomme stemmene blokkeres. Dette skaper en enorm makt blant enkelte dronninger og konger i Facebook-sfærene.

Trolling gjør folk sårbare

Det interessante her er hvordan et uskyldig nett-troll kan gjøres til enda verre troll i massenes selvrettferdige korstog på Facebook, som da Thor Morten Wangen, en vanlig gutt, påpekte en skrivefeil på Erna Solbergs Facebook-profil. Det utlyste et massivt skred av negativ oppmerksomhet mot ham selv, og illustrerer hvordan små ting på Facebook kan komme helt ut av kontroll og proporsjoner.

Med andre ord – bakgrunn, personlighet og sosialt nettverk er viktige faktorer om du skal lykkes på Facebook, mens folk flest blir mer sårbare. De med den største heiagjengen på Facebook er vinnerne. Sier vanlig folk noe feil, kan de bli arrestert og uthengt. Flere undersøkelser rapporterer om stillhetssprialer på sosiale medier, for de færreste tåler nettsynlighet.

Frykten for reaksjoner fra andre legger bånd på egne meninger, en angst for sosial uthenging og utstøting – Facebook shaming. En nylig studie jeg selv har gjennomført, viser til og med at unge og uerfarne journalister også kjenner på denne redselen. De velger derfor stillheten. De vegrer seg for å delta av frykt for flokken på Facebook.

Dette er et demokratisk problem som vi kanskje bare har sett starten på. Dette fenomenet er beskrevet godt i boken UTHENGT: Ydmykelse og skam på nettet (So You’ve Been Publicly Shamed) av Jon Ronson, en britisk forfatter, journalist og filmskaper.

Vegrer seg for offentlig debatt

Det er altså andre mekanismer enn nettanonymitet som utfordrer den offentlige debatten. Mye har skjedd på internett siste ti år, den gang nettdeltagelse pr. definisjon var anonym. Utfordringene i dag er en utbredt bruk av Facebook-shaming. Folk går ikke bare av hengslene når de er anonyme – de går også av hengslene i flokk. Det er av Facebook-flokken «egoer knuses og forfengelighet avsløres» med massive heiarop fra tusenvis av «friends».

Vi har derfor fått en situasjon der vanlig folk vegrer seg for å ta del i den offentlige debatten, noe som er langt mer alvorlig enn at en og annen kommentator eller forsker blir utsatt for (saklig og usaklig) kritikk fra en anonym Twitterkonto.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter