Kronikk

Språk og nazisme: Stevnemøte med glemte ord

  • Eystein Eggen

Kjartan Fløgstad har vakt oppsikt med sin heftig forfektede teori om at de trakter av landet som brukte nynorsk, i hovedsak var "immune" mot NS under krigen, i motsetning til bokmålsdistrikter. Påstanden om sammenheng mellom målform og nazisme utgjør en logikkens flishaug, kløyvd i illsinne, skriver statsstipendiat Eystein Eggen, forfatter og historiker. Artikkelforfatteren har i tallrike skrifter talt NS-barnas sak, særlig kjent gjennom boken "Gutten fra Gimle".

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

L OGIKKENS FLISHAUG. "Kven var fascistane?" heter fjerde kapittel i en nettopp utkommet pamflett. Forfatteren Kjartan Fløgstad hevder i dette kapitlet blant annet: "Både passivt og med våpen i hand måtte det norske folket forsvara seg og nasjonen mot dei "nasjonalistiske" inntrengarane. Medan sentralkulturen slo ideologiske sprekker, var motkulturane ugjennomtrengelege for den nazistiske faren . . . bedehuset, fråhaldslosjane, mållaga og den frilynte ungdomsrørsla var ugjennomtrengelege . . . Legg ein kartet over nynorske skulekrinsar i 1940 over kartet som viser kor NS sto særleg svakt, ser ein nesten fullt samanfall. Der nynorsken sto sterkt, var NS veikt. Der NS var sterke, sto nynorsken tilsvarande svakt. Unntaka som stadfestar regelen er nokre kommunar i Setesdal og Nord-Gudbrandsdal, der gammal "ættegardskjensle" og ny kommunistfrykt slo gjennom". I møte med slike farer er det etter Fløgstads mening av avgjørende betydning at like før krigen sto nynorskbevegelsen uvanlig sterkt. I pamflettens neste kapittel "Motkulturane" gir Fløgstad sågar post mortem klapp på skulderen til jusprofessoren Nikolaus Gjelsvik. Denne store "målhovding" fra det mest patente Vestland så i mellomkrigstiden for seg at veien var stutt til "nynorsk einaste riksmål i landet".Jeg får en viss motvillig beundring for en forfatterkollega som alt i begynnelsen av sitt stridsskrift greier å løfte frem en slik logikkens flishaug, kløyvd i illsinne over å være blant de diskriminerte nynorskforfattere som nå snart er de eneste som skriver med sitt hjerteblod i sultedødens skygge. "Brennbart" heter da også pamfletten. Fløgstads ildpiler er lysende selv om de flyr høyt over målet. Noe slikt som dette har vel neppe kommet på trykk siden Andreas M. Hansen skrev sine betraktninger "Gor" og "Nor", ledsaget av kart som klart skulle vise skilnaden mellom kystens rundhodede og sparsommelige vestlendinger som stemte høyre, og de blåøyde hei og hå-skippertaks venstremenn i de brede bygder. Her må man nok konsultere de to anbefalte politiske kart.F ARETRUENDE STERKT I "DALSTROKA INNAFOR". Det første av de to kartene viser oppslutningen om NS ved Stortingsvalget i 1933. Kartet har en faretruende sterk skravering av "dalstroka innafor", hjembygdene til "midlandsmålet", som denne varianten av nynorsk ble kalt av professoribus. Det var området for "den norske triklangen". Der bodde blant annet pamflettens helt, felespilleren Myllarguten, mobbet og nedlatende diskriminert av den norske sentralkulturen. Mer påfallende i denne sammenheng er det at Myllargutens hjemlige revir på kartet ikke engang er stiplet eller skravert. Det er farget helt sort. Blant de tolv kommuner der NS i 1933 fikk størst oppslutning, er blant andre Seljord, Bø, Kviteseid, Rauland og Hjartdal, alle i Telemark, og med sistnevnte på topp: I Hjartdal kunne det nystiftede NS glede seg over en oppslutning på hele 47,4 prosent. Praktisk talt samtlige av Norsk Folkemuseums bygninger fra Telemark er fra gårder som under okkupasjonen var eid av NS-medlemmer. Folkevisens ord om at "Hjukse den stoltaste gard i Sauherad var" kan i denne sammenheng leses helt bokstavelig.Men i og med at Stortingsvalget i 1933 var på høsten, er det jo kanskje en teoretisk mulighet at teledølene ikke hadde fått med seg Adolf Hitlers maktovertagelse i januar? Litt merkelig, kanskje. De brakte jo skisporten helt til California. Kart nummer to syner NS-medlemskapet under okkupasjonen syv til tolv år senere, da antallet NS-medlemmer ble 60 ganger større enn før. Telemarkens mørkskraverte elendighet springer igjen dystert i øynene, kun overgått av noen nye sorte kometer som Valle i Setesdal, Finsland i indre Agder, Tolga i Østerdalen og Levanger og Beitstad i Nord-Trøndelag.S IGNALRAKETT OG PRESS PÅ BØNDENE. "Ei døde hefte på livets reise! Me fylkar oss hugheilt under Quislings førarskap til gjennomføring av bondereisinga og atterreising av eit fritt og sjølvstendig Noreg!" sluttet artikkelen "Bonde, kva drygjer du etter?" Forfatter var Pål Aukrust i Lom i Nord-Gudbrandsdal. Men sommeren 1940 virket ordene ikke som noe unntak. De var skrevet av bror til selve den nynorske nasjonallyriker par excellence. De virket som en signalrakett over det ganske land. Ordene la press på bøndene. Norges Bondelag brukte kun organisasjonspolitiske argumenter da laget denne sommeren greide å smyge seg unna direkte innkorporering i NS. Laget understreket i forhandlingene at det slett ikke var på grunn av noen motvilje mot "nasjonalsosialismen som ideologi", den var en "fortreffelig ideologi" het det i referatet. "Sjå på bygda di utafrå! Barmhøg og blåøyd stig ho fram som ei morgonvak fjellbrur. Ingen sjusovar har vore hennar brudgom ned gjennom tidene, men vil du læra hennar huglag å kjenne, så må du òg sjå på henne innafra", skrev min farfar, Eystein Eggen d.e., våren 1942 i forordet til bygdeboka for hjembygda Vingelen, et frilynt norskdomsanneks i Tolga i Hedemark, kommunen på tredjeplass i landet i NS-oppslutning. "Er du nasjonalsosialist? Da banker ditt hjerte heftigere ved Tolgas navn", innledet NS partiavisen sin helside om samme kommune noe lenger ut i krigen. Et av de heftigst bankende hjerter var farfars nevø, den unge bonden i Eggen. To ganger fikk han Quisling oppover som taler, og farfars bygdebok fikk han utgitt på glanset papir, smykket med Olav Aukrust-sitater og full av "ord så gamle og sjeldsynte at bare han visste dei".F LAGGET MED HELLIG-OLAV, DRØMTE OM TORE HUND.Vangsgutanes tid var kommet. Om det var øst eller vest i landet, nord eller sør, bygdeskribentenes blekk formelig sprutet ettersom bygdenes selvfølelse vokste, og bevilgningene til våre folkemuseer økte i hittil uant grad. Vestlandet var så visst intet unntak. Det var den aristokratiske Aarflot-familien i Volda på Sunnmøre som hadde hjulpet nynorskens grunnlegger, Ivar Aasen, frem. Nå stilte de med NS-ordføreren. De målbar en arv som var eldre enn professor Rokkans teorier om periferi og sentrum, en av Fløgstads bærebjelker. Alle virkelige historikere har fått med seg at de virkelige aristokrater bodde ved kysten. Våre høybyrdigste jordeiere i middelalderen hadde sin hovedgård på en holme nord for Harstad. Det var derfor det var så kostelig at NS'erne kalte sin bevegelse for Nasjonal Samling. De flagget med Hellig-Olav, men drømte om å være Tore Hund. Når forhenværende NS-minister Riisnæs på galehuset forlangte å bli titulert "hordagramen", er det av nyere forskning feilaktig blitt utlagt som "en larve eller et insekt". Det gamle ordet "gram" var skaldekjenning for "fyrste", og fyrstelige skred de gamle på Risnes i Masfjorden nord for Bergen som fanejunkere frem i sin bygd. For å få sine kart til å stemme med terrenget, hopper Fløgstad helt over Nord-Trøndelag. Nynorsken sto ikke svakt i Duuns og Uppdals hjemfylke. Grunnen var grundig beredt av landsmålsprofessoren Hægstad, som i "Gamalt trøndermål" hadde servert inntrønderne en virkelig lekkerbisken: Han påviste at det gjengse bygdeordet "tart" (inntil da, brukt om tid) også hadde vært brukt i de gamle middelalderdiplomer. Og det var på solid nynorsk at den kjente bonden i Beitstad, nummer 11 på NS-lista, målbar "Kvifor eg er medlem av NS": Han hadde nå mistet tre unge slektninger på østfronten, skrev bonden, "millom dei to emnerike gutar av mine eigne". "No skal me væra lure og ikkje seie noko", brummet min gamle lærer Magne Skodvin til meg da vi begynte å høre om den nye datamaskinen i Bergen. Den ble nemlig foret med det som var igjen av NS' medlemskartotek og spydde ut resultater som hadde lite med de historiske realiteter å gjøre. Nynorsk-eminensen Skodvin med navn fra ut mot havet, var ikke bare etterkrigstidens ledende samfunnshistoriker. Han var også sønn av folkehøyskolestyreren i Ullensvang. Hver morgen så han i ungdommen rett over Hardangerfjorden og bort på Agatunet, heimen til den slekt som stilte flest NS-medlemmer i Hordaland. Skodvin hadde konstant skranten samvittighet fordi så meget av hans eget kulturgods ble demonisert. Mang en frontkjemper hadde gått på Lars Eskelands folkehøyskole på Voss der det vel fremdeles står: Heil og sæl i olavsfarger over inngangsdørens treskurd. Jeg savner Skodvins inkluderende varme i den tradisjon som Fløgstad hevder å representere.G JELSVIK SAMMEN MED UDYRET HAMSUN. En metodisk eiendommelighet ved Fløgstads pamflett er at forfatteren nidkjært fascismefotgår riksmålsbandittene både før og etter krigen, mens han på den andre siden nøyer seg med å heroisere Nikolaus Gjelsviks rolle i mellomkrigstiden. Også etter min mening er Gjelsvik forrige århundres fremste nynorskmann. Det er blendende dokumentert i hans verk "Von og veg", kanskje den fremste bok om norsk stil og setningsbygning som noensinne er skrevet. Det Fløgstad ikke nevner, er at Gjelsvik sammen med udyret Hamsun var forfatter av skriftet "Revolusjonspolitikk og norsk lov". Sigmund Skard, en annen kjent målmann, sa det slik til meg en gang: "Det var kanskje godt at Gjelsvik døyde før krigen. Han var no tysk gift og".Etter krigen savner jeg avgjort en referanse til "Skjot meg i brjostet" — Sagen, norsk forsvars ivrigste målmann. Major Sagen var så forbannet på rettsoppgjøret at han reiste bygdene rundt og "tala med gamle bønder, både i Sogn og Gudbrandsdale. Dei er alle samde om at denne rettargongen er desperat. Han vil avla eit hat som vil verta sitjande i generasjonar". En annen kjent målmann som var kritisk til rettsoppgjøret, var sorenskriver Stavang, arbeiderpartirepresentant fra Sogn og Fjordane. Stavang ble rikskjendis på sitt forslag om å kalle automobilene for "skjenelause kjøyregreier". Fløgstad skriver "målrørsle", men mener klassekamp. Hans problemer skyldes at han gjør klassefienden avhengig av målform. Fløgstad angriper dermed det skikt som av historiske årsaker ikke bare hadde mest sympati for nynorsken, men sågar hadde båret den frem.

Les mer om

  1. Kronikk