Kan Apollo inspirere oss til å løse menneskehetens største problemer i dag?

Hver og én av måneferdene har medført betydelige vitenskapelige oppdagelser og oppfinnelser.

For 50 år siden i dag forlot Apollo 17 månens overflate, den siste bemannede måneferd til dags dato. Slik sluttet et nesten ufattelig kapittel i menneskehetens historie. Den tidens datateknologi var med våre øyne uhyre enkel. Oppgaven var enorm – og livsfarlig: å sende levende mennesker ut av Jordens trygge gravitasjon til et annet himmellegeme og få dem trygt tilbake.

Kan Apollo inspirere oss til å løse menneskehetens største problemer i dag?

Vår tids Columbus og Magellan

For noen dager siden sto vi – en pappa og datter fra lille Norge – på markeringen av Apollo-programmets slutt og samtalte ivrig med Charlie Duke og Harrison Schmitt, to av bare tolv mennesker som har gått på månens overflate.

Vi lyttet til Gerry Griffin og Milt Windler, to av de legendariske «flight directors» (flyvelederne) som – blant mye annet – fikk Apollo 13 hjem da en eksplosjon nær strandet tre mennesker i det tomme verdensrommet.

Og vi fikk ta Fred Haise i hånden, månelandingspiloten på Apollo 13. Han fikk aldri lande på månen, men sørget for at tragedie ble snudd til mirakuløs suksess.

Det er en opplevelse å møte disse menneskene. De er på mange måter vår tids Columbus, Magellan, Cook – eller Leiv Eiriksson, om enn uten ambisjoner om å underlegge seg andre mennesker og sivilisasjoner.

De fleste kjenner til Neil Amstrong og hans mannskap på Apollo 11. De gjennomførte den første månelandingen i juli 1969.

Mange husker Apollo 13, om ikke annet på grunn av filmen med Tom Hanks. Den viser hvordan de tre astronautene kom seg hjem etter eksplosjonen som satte fartøyets essensielle systemer ut av spill.

En del vil gjenkjenne det første bildet tatt av et menneske som med sitt blotte øye ser Jorden fra månen: «Earthrise» – jordoppgang – tatt på julaften i 1968 av Bill Anders (senere amerikansk ambassadør til Norge). Med de historiene har vi imidlertid bare skrapt i overflaten.

Samarbeid under den kalde krigen

Hver Apollo-ferd var bemerkelsesverdig. Etter den tragiske dødsulykken med Apollo 1 i januar 1967 ble programmet rekonstruert og gjort sikrere. Samtidig nærmet president John F. Kennedys frist fra 1961 seg med stormskritt: at man skulle sende et menneske til månen innen utgangen av tiåret.

I kjølvannet av ubemannede testoppskytinger kom de bemannede, krevende forberedelsesferdene med Apollo 7 til 10 i raskt tempo. Og så, etter den første, sagnomsuste månelandingen, fulgte Apollo 12 til 17. Hver og én medførte betydelige vitenskapelige oppdagelser og oppfinnelser.

La oss heller ikke glemme den aller siste Apollo-ferden, i nært og fredelig samarbeid med Sovjetunionen midt under den kalde krigen: Apollo-Sojuz i 1975 – om enn det var en ferd som begrenset seg til å gå i bane rundt Jorden.

Kritikken var hard hele veien, ikke minst på hjemmebane i USA: Dette var ikke verdt pengene, og risikoen var for stor. Men dersom vi skal forstå mer av vår plass i Universet og senere håpe på å reise til andre planeter og himmellegemer, var og er utforskningen av månen livsviktig. Mineralene som måneferdene brakte hjem, og en rekke eksperimenter på månens overflate, studeres ennå intenst.

Et krater oppkalt etter Nansen

Det ekstremt komplekse prosjektet, som involverte over 400.000 mennesker, fikk sin opprinnelige kraft fra det politiske og militære kappløpet med Sovjetunionen.

Det vi lett glemmer, er hvor stor den gjensidige beundringen mellom de to konkurrentene var, og hvordan måneprosjektet avfødte et tett og svært vellykket samarbeid mellom supermaktene, midt under den kalde krigen og helt til disse dager.

Det er ikke umulig at nettopp romforskningen kan bidra til en ny samarbeidsånd mellom USA og Russland i kjølvannet av den tragiske krigen i Ukraina, gitt de dype og sterke båndene – og den gjensidige avhengigheten – som denne forskningen har skapt gjennom 50 år.

Da man var kommet til Apollo 17 i 1972, var mye av interessen fra allmennheten borte. Vitenskapelig ble riktignok hver ferd bare viktigere, og mye kunne ennå oppnås. De siste ferdene, 18 og 19, var imidlertid for lengst kansellert. Og Richard Nixon hadde sørget for at 17 ble utsatt til etter presidentvalget, slik at en eventuell ulykke ikke skulle komme i veien for hans valgsuksess.

På Apollo 17 var Harrison Schmitt månelandingspilot, det vil si én av de to som faktisk lander på månen. Schmitt var ikke opprinnelig pilot. Han var geolog med feltstudier fra Norge og den eneste geologen som reiste til månen.

Da han fikk gi navn til ett av månekratrene, kalte han det Nansen til ære for Norge. Han fant steiner som viser at det har vært vulkansk aktivitet på månen i dens unge alder. Og han ble den nest siste som forlot måneoverflaten, 14. desember i 1972.

Den siste var Eugene Cernan. Han forsto den historiske dimensjonen og uttalte før han gikk om bord i månelanderen: «Vi forlater månen slik vi kom, og slik vi – om Gud vil – skal komme tilbake: i fred og håp for hele menneskeheten.» For astronautene var den globale fredsdimensjonen alltid viktig.

Talen som forble i arkivene

Så skjøt månelanderen for siste gang opp fra måneoverflaten. Et kamera sto igjen på månebilen og filmet det hele. Oppe i kommandomodulen ventet Ron Evans, klar til å ta imot sine medastronauter.

I 1969 hadde Richard Nixon forberedt en tale som skulle holdes dersom Apollo 11s månelander ikke klarte å ta av fra månen: «Skjebnen har bestemt at menneskene som ble sendt til månen i fred, for alltid skal hvile der i fred. ... Hvert menneske som ser opp mot månen i nettene som kommer, vil vite at i et hjørne av denne fremmede verden, vil det for alltid finnes noe av oss.» Talen forble heldigvis i arkivene.

Om få år skal mennesker igjen til månen, denne gang med et mangfold i kjønn og hudfarge som astronautene den gang manglet. Vi har uansett mye å lære av dem: pionéren Neil Armstrong, som tok de første skrittene på månen. Kunstneren Alan Bean, som malte unike bilder basert på sine opplevelser i rommet. Presten Jim Irwin, som fant den eldgamle månesteinen som fikk navnet Genesis, og som selv fant en ny dimensjon ved sin spiritualitet. Listen er lang.

Idet vi kjemper for en fredeligere verden og for å forhindre ødeleggelse av biomangfold og klima, er det definitivt verre steder vi kan lete etter inspirasjon enn i Apollo-programmet.