Kronikk

Vi er helt avhengig av kontroversielle ytringer

  • Vidar Strømme
    Vidar Strømme
    Jurist
Ytringsfrihetskommisjonen (avbildet) består av 18 medlemmer og ble satt ned av kulturminister Abid Raja (V) i 2020. De skal undersøke hvordan det står til med ytringsfriheten i Norge.

Hvis man gir slipp på noen av ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper, får man nettopp det man ikke ønsker. Uansett om det er i den gode saks tjeneste.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ytringers virkninger i verden er uforutsigbare. Det er en av grunnene til at vi beskytter ytringsfriheten så sterkt som vi gjør: Vi vet at de kan føre til noe dårlig, at folk gjør dumme ting, for eksempel – men da går vi i rette med de dumme handlingene.

Ytringene er imidlertid nødvendige for vår eksistens, vår kommunikasjon, vårt demokrati. Og de kan også føre til noe bra, selvsagt, eller helt uventet – og kanskje nyskapende.

Ytringsfrihetskommisjonen har som oppgave blant annet å undersøke ytringsfriheten for kunstnere. Man kunne tenke at det var helt på sin plass at kommisjonen prøvde å gjøre det ved å sette seg nærmere inn i diskusjonene omkring ytringsfriheten for kunstnere. Men selv et innspillsmøte for dette formål fikk det som for mange var uforutsigbare følger.

Begard Rezas reaksjon da hun meldte seg ut av kommisjonen, står ikke i noe problematisk forhold til ytringsfriheten. Hun har truffet sitt valg og gitt uttrykk for sitt syn.

Kommisjonen er selvsagt heller ikke i utakt med ytringsfriheten. Den har prøvd å skaffe seg oversikt over det ytringslandskapet den skal behandle, den har ikke sagt noe om Sløseriombudsmannen. Rezas utmelding må kommisjonen tåle. Og det har den tålt.

Prisen vi betaler for frihet

Utmeldelsen førte i sin tur til at 15 kunstnerorganisasjoner støttet et opprop som kritiserer Ytringsfrihetskommisjonen. Oppropet omtaler en rapport som beskriver hets og trakassering av kunstnere.

I oppropet fremheves at flere kunstnere takket nei til å komme til innspillsmøtet på grunn av den «praksis og håndtering» som kommisjonen benyttet for å få innspill, og det vises uttrykkelig til Rezas utmelding.

Det kan vanskelig leses som annet enn en kritikk av at Ytringsfrihetskommisjonen inviterte en person som har uttrykt seg kritisk til kunstnerne på en måte kunstnerne mener skaper utrygghet.

Altså: Bare dersom han ikke ble invitert, men i stedet nektet en scene, ville kunstnerne ha den trygghet som skulle til for at de kunne utøve sin ytringsfrihet.

Fullstendig trygghet for dagens ytring vil effektivt kneble morgendagens motytring

Vi har demokratisk vedtatte lovgrenser for ytringsfriheten til å ivareta den trygghet som er forenlig med at vi også har frihet. Det kan føles utrygt også innenfor disse grensene, men det er prisen vi betaler for friheten.

Kunstnerorganisasjoner som tar til orde for at trygghetsgrensene burde praktiseres strengere enn det lovverket legger opp til, undergraver grunnlaget for sin egen frihet. For hvem kan ikke føle utrygghet i møte med eksperimentell og provoserende kunst, eller utleverende romaner?

En dreining mot språket

En av dem som støttet oppropet, var Den norske Forfatterforening. Inntil den, etter kritikk fra egne rekker, tok «selvkritikk på at [de] ikke fullt ut forsto konteksten støtteskrivet ville bli lest inn i».

Oppropet skulle nemlig ikke forstås som støtte til scenenekt eller boikott. Foreningen «opplevde» oppropet som solidarisk støtte til de som utsettes for trakassering – og kun som det. Uavhengig av hva som faktisk står der, uavhengig av den eksplisitte referansen til Rezas kommisjonsutmelding.

Fra et ubetenksomt angrep på ytringsfriheten gikk foreningen altså over til et angrep på språkets betydning i stedet. Som foreningen er like avhengig av som ytringsfriheten.

Foreningen har nå sendt oppropet på avstemming blant sine medlemmer. Når selv ikke forfatterforeningen klarer å navigere i dette farvannet, er det kanskje ikke så rart at også andre strever med å navigere etter ytringsfrihetens prinsipper.

Ikke først og fremst trygghet

Skyldes navigasjonsproblemene at debatten gjelder sosiale medier, hvor nye prinsipper gjelder? Et slikt syn virker sentralt i et oppfølgende innlegg av forfatter Line Baugstø, som spør om ikke ytringsfriheten handler om trygghet. Her kritiseres både organisasjonen Norsk Pen, Ytringsfrihetskommisjonen og Kjersti Løken Stavrum, som leder begge.

En rød tråd i innlegget er «det nye med sosiale medier». Dette nye rettferdiggjør at Trump utestenges fra sosiale medier, og at den omtalte «Sløseriombudsmannen» burde holdes unna. Hvis ikke vil ikke utsatte aktører føle den tilstrekkelige trygghet, og viktige stemmer vil stilne.

Man skal altså ikke bare vernes mot konkrete krenkelser, men mot personer som må antas å slenge om seg med ugreie ytringer og derfor generelt skaper utrygghet.

Ytringsfriheten handler også om trygghet, men ikke først og fremst om det. For ytringer går begge veier. Fullstendig trygghet for dagens ytring vil effektivt kneble morgendagens motytring.

Det gjelder den enkelte dialog, hvor tryggheten selvsagt ikke bare kan verne den som driter ut andre først, uansett om det er en kunstner på en scene med maling eller en kritiker på Facebook med ord. Og det gjelder den samlede mengde ytringer i samfunnet.

Man må ruste seg mot algoritmenes virkninger på andre måter enn man må i møte med redigerte offentligheter

Ytringsfriheten skal gi rom for ytringer i alle retninger. Den skal sikre at staten ikke blander seg inn, og den skal verne mot at medborgere handler eller ytrer seg ulovlig mot det de er uenige i.

Et hovedpoeng med ytringsfriheten er å utfordre og stille spørsmål ved etablerte sannheter og praksiser. Dette formålet er vanskelig å forene med et krav om at de som utfordres, har krav på å trygges fra plagsomme, men lovlige ytringer.

Grunnleggende prinsipper

Sosiale medier skaper både muligheter og utfordringer for måten ytringsfriheten fungerer på. Flere får en stemme, og flere får tilgang til andres stemmer. Det er utmerket.

Men algoritmer forsterker følelsesengasjerende ytringers spredning på en måte som gjør at de genererer stort engasjement – både på godt og vondt. Særlig inntrykket av ubehagelige ytringer forsterkes og kan bli overveldende.

Man må ruste seg mot dette på andre måter enn man må i møte med redigerte offentligheter. Et effektivt vern er mer ressurskrevende for både private og staten. Men det er ingen grunn til at ikke de helt grunnleggende prinsippene skal være de samme for ytringer på sosiale medier.

Det innebærer blant annet at det er lov å fremsette alle de ytringene som ikke er forbudt, og at ytringsfriheten gjelder for alle. Det innebærer at man ikke skal bedrive forhåndssensur.

Dersom man gir avkall på noen av disse utgangspunktene, uansett om det er i den gode saks tjeneste, så blir resultatet nettopp det man ikke ønsker. Det gir nemlig mindre reell ytringsfrihet for alle, og det gir mindre rom for de kontroversielle ytringer både kunstnere og demokratiet vårt er avhengig av.

Les også

  1. Handler ikke ytringsfrihet om trygghet?

  2. Kunsten å ytre seg

  3. Uredde kunstnere søker trygghet | Kjetil Rolness

Les mer om

  1. Ytringsfrihet