Terroristen valgte å drepe engasjerte ungdommer på grunn av sånne som meg

Det føles tidvis som at jeg må forklare og forsvare min eksistens.

Da bomben smalt, var jeg ikke i Regjeringskvartalet. Da terroristen skjøt på Utøya, var jeg heller ikke der. Ei heller var jeg medlem av Arbeiderpartiet.

Frykten fanget meg. Frykt for at det var en muslim som sto bak, og om vi som samfunn i det hele tatt ville klare å stå sammen etter bomben. Jeg fulgte med på nyhetene, og ekspertene var ikke i tvil om at det var muslimer som sto bak.

I grunn ikke jeg heller. Innimellom bildene fra Regjeringskvartalet klarte jeg ikke å legge frykten fra meg.

Samtidig håpet jeg at både ekspertene og jeg tok feil om terroristen.

Kjente på lettelse

Etter hvert begynte meldingene om skyting på Utøya å komme. Jeg satt med hjertet i halsen de neste timene. Kort tid før jeg kom over informasjon om terroristen på Twitter, så jeg på statsminister Jens Stoltenbergs pressekonferanse, hvor han sa at «Norge står sammen i krisetider».

Jeg ble forbauset over at det ikke var en muslim. På den ene siden kjente jeg på følelsen av lettelse, men jeg klarte ikke å glede meg over det. Til det var grusomhetene for store. De neste timene forsøkte jeg å finne informasjon om terroristen. Jeg leste omtrent alt jeg kom over.

Snikende kom skyldfølelsen.

Det var på grunn av meg – en norsk muslim – at terroristen valgte å sprenge Regjeringskvartalet og skyte engasjerte barn og ungdommer på Utøya.

Kampen mot hatet

Jeg var overbevist om at samholdet man opplevde i dagene etter terrorangrepet, ville eksistere lenge. At sentrale politikere fra Fremskrittspartiet ville være mer bevisst over hvordan de uttrykker seg.

Jeg hadde håpet at fremveksten av høyreekstremisme ble tatt alvorlig.

Men aller mest hadde jeg kanskje håpet at flere ville engasjere seg i kampen mot hatet og hverdagsrasismen. Spesielt på tvers av politiske skillelinjer.

Skaper skiller i samfunnet

Min overbevisning var helt klart feil. Hva skal vi med en handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer fra regjeringen når den samme regjeringen har gitt statsstøtte til en blogg som polariserer, splitter og nører opp under hat ved å støtte opp om konspirasjonsteorien om Euroabia.

Når vi har en tidligere justisminister som har tatt til orde for korstog mot muslimer og videre lefler med ytre høyre?

Samtidig har vi gjennom de senere årene opplevd at høyreekstremister igjen har marsjert i våre gater. Vi har opplevd et nytt terrorangrep begått av en høyreekstremist bare åtte år etter 22. juli 2011.

Andre grupperinger gjør også sitt ytterste for å skape kunstige skiller i samfunnet vårt under dekke av at det handler om ytringsfrihet.

Troll sprekker ikke i solen

Vi skulle møte hatet med kjærlighet. Utviklingen i tiden etter 22. juli bekymrer mer enn jeg liker å uttrykke. Vi ikke fikk en god nok debatt om tankegodset, og hatet bak terroren i 2011 fremstår for meg som en åpenbar årsak.

Vi må snakke om hatet som brer seg om i samfunnet vårt. Vi må erkjenne at det er reelt, ta til motmæle og stå sammen mot hatet.

Vi har over tid sett en normalisering av hat. Det som ikke var stuerent i går, kan man helt fint si i dag, uten at noen hever et øyenbryn.

Der det tidligere var nettroll som sto bak hatet, kan det være hvem som helst i dag. Kanskje til og med de man minst forventer det fra. Påstanden om at troll sprekker i solen, stemmer ikke.

Det har ikke kommet av seg selv, ei heller oppstått i et vakuum. Det er en grunn til at de kreftene på ytre høyre har fått vann på møllen.

Senest i dag har noen tagget «Breivik fikk rett» på Benjamin Hermansens minnesmerke på Holmlia.

Må forsvare min eksistens

Ord som blir sagt, er av betydning, og det samme er det som ikke blir sagt. Ti år etter terrorangrepene oppleves det som vanskelig å bare få lov til være en helt alminnelig norsk muslim.

Det føles tidvis som at jeg må forklare og forsvare min eksistens. Jeg har kjent på hatet i kommentarfeltene hvor jeg er blitt sammenlignet med kakerlakk, men også i form av direkte meldinger og i det virkelige livet.

Selv om jeg tok feil om samholdet og hvordan vi som samfunn skulle håndtere tiden etter terrorangrepene, har jeg ikke gitt opp. Jeg kan ikke være tilskuer til samfunnsutviklingen.

Derfor har jeg valgt å engasjere meg.

Vi skylder altfor mange aldri å glemme, aldri tie. Både de som ble drept, skadet, deres pårørende og alle andre som har fått kjenne hatet på kroppen.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.