Kronikk

Hva fødselsdepresjonen gjorde med meg | Marita Rendal

  • Marita Rendal, mor

Det river i hjertet mitt, alt jeg har gjort mot henne, alt jeg har sagt, følt og tenkt om det lille, forsvarsløse barnet mitt som har skreket så lenge i smerter. Foto: David Mdzinarishvili / Reuters

Etter å ha slengt babyen fra meg i sengen og skreket til henne, «våkner» jeg og ser at jeg må ha hjelp. Jeg tør ikke lenger være alene med henne, for jeg har ikke kontroll over meg selv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er noe av det vanskeligste jeg noen gang har skrevet, men det må ut og frem slik at alle kan forstå. Jeg håper at noen skal kjenne seg igjen, tørre å snakke om det og be om hjelp. Kanskje kan det til og med redde et forhold, et spedbarn, en familie.

Sommeren 2009 får jeg mitt andre barn og min første fødselsdepresjon. Babyen min har fått en låsning i ryggen under fødselen som gjør at hun nå kommer til å gråte mye og sove lite i ni uutholdelige måneder.

Selv kommer jeg til å forskjellsbehandle barna mine i nesten to år fremover på grunn av en depresjon som ingen oppdager.

Vi sover ikke, noen av oss

De første ukene er alt fint, men plutselig blir ting så mye vanskeligere.
Hver gang jeg prøver å amme henne vrir hun seg, spreller med armer og ben mens hun gråter hysterisk. Fortvilelsen stiger i meg og det tar ikke lang tid før jeg gråter med henne. Hver gang.

Det samme skjer når hun skal sove. Uansett om jeg bysser henne i søvn, legger henne i vuggen eller triller med vognen. Vi sover ikke, noen av oss. Bare gråter. Eneste måten å få henne til sove, er om jeg rister henne.

Bysser jeg henne i armene mine, må jeg hoppe rundt på gulvet samtidig. Triller jeg vognen, må hele vognen riste. Når hun skal ha mat, må hun bysses i armene mens jeg hopper rundt i en ristende bevegelse. Det ser brutalt ut, og det hender at det blir nettopp det.

Jeg er ikke mentalt til stede

Selv ser jeg ikke at jeg presser henne ekstra hardt inntil meg når jeg bysser henne i armene. Jeg ser ikke hvor brå jeg er med henne når jeg skal legge henne fra meg.

Jeg forstår ikke hvor hardt jeg presser smokken inn i munnen hennes. Kjenner ikke hvor hardt jeg klapper henne i baken når jeg bysser henne. Jeg ser ikke at jeg gir vuggen litt for stor fart.

  • Ny norsk forskning: De fleste som har fødselsdepresjon, får symptomer allerede under svangerskapet

Jeg er ikke mentalt til stede. Jeg er så sliten og fortvilet at jeg ikke ser hvordan barseltårene mine glir over i fødselsdepresjon. Jeg vil bare at hun skal være stille.

Jeg skriker til henne, er brå

Det hender jeg skriker til henne av raseri, frustrasjon, fortvilelse og desperasjon. Hva skal jeg gjøre med dette barnet som jeg ikke forstår meg på?

Når hodet roer seg, gråter jeg igjen. Hulker over dårlig samvittighet og redsel. Men hver kontroll på helsestasjonen sier jeg det samme. At det går greit, men at det er tøft, og at hun gråter mye.

Jeg tør ikke si hvor ille det egentlig står til, føler ikke at det er rom for å si alt det stygge innimellom all prat om lengde, vekt og mating.

Ingen finner noe galt med barnet mitt

Da jeg gikk gravid, var det bare fokus på meg og magen, nå er det bare fokus på babyen, og jeg finner ikke plass til meg og tankene mine. Ingen skjønner at barnet mitt gråter i smerter og hvorfor jeg gråter med henne.

I ni frustrerende måneder holder vi på slik, men ingen finner noe galt med barnet mitt. Hverken helsestasjon eller sykehus.

Alt fra sukkervann til ultralyd har vi prøvd, før vi ved et lykketreff ender opp hos en kiropraktor som ser problemet med en gang, og etter et par behandlinger føles det som vi har fått et helt nytt barn. Hun smiler, sover og spiser, slik som hun skulle ha gjort fra starten av.

Jeg er ingen god mor, hva er galt med meg?

Likevel river det i hjertet mitt av alt jeg har gjort mot henne, alt jeg har sagt, følt og tenkt om det lille, forsvarsløse barnet mitt som har skreket så lenge i smerter.

Hun kunne jo ikke annet. Jeg er ingen god mor, hva er galt med meg? Det føles som tiden står stille, men hverdagen går likevel sakte videre, uten at jeg merker så mye til det.

Jeg ignorerer eldstejenta

Så etter nesten to år begynner jeg å se tegn. Små tegn i hverdagen som forteller meg at noe er galt. Mannen min ser det også, disse tegnene i adferden min.

Jeg tar meg selv i plutselig å være veldig streng mot eldstejenta. Hvorfor er jeg så sint på henne? Jeg legger merke til at hun nesten aldri sitter på fanget mitt og hvordan hun søker seg mer til faren.

Jeg blir oppmerksom på at jeg ofte ber henne ordne selv, hvordan jeg nærmest ignorerer henne og favoriserer minstejenta.

Jeg skjønner at jeg må ha hjelp

Jeg skjønner til slutt at jeg må ha hjelp. Jeg svelger stoltheten og skammen og kontakter Psykisk Helse. Gjennom et lavterskeltilbud kommer jeg raskt i gang med samtaleterapi. Det blir klart at jeg har hatt fødselsdepresjon hele denne tiden. Nå må jeg forsøke å jobbe meg ut av den.

En uoppdaget depresjon som sitter godt i. Det tar tid, og jeg må rette opp og bygge opp igjen forholdet mellom meg og barna mine. Jeg har mye å ordne opp i, men det er verdt det, for det er en investering i meg selv og min familie.

Jeg feiler hele tiden

Januar 2015 får jeg mitt tredje barn. Ordet fødselsdepresjon er fjernt fra tankene mine. Forventningene om at dette skal bli den perfekte barseltid er klare. Men det blir ikke slik.

Å be om hjelp fra familie og venner sitter langt inne.

Vi burde jo takle dette selv! Men jeg feiler, hele tiden. Jeg stenger meg inne i min egen boble, hvor det ikke finnes annet enn fortvilelse, sorg, og stygge tanker. Tanker om at det nok hadde vært best om barnevernet kom og tok alle barna mine, siden jeg uansett ikke klarer å ta hånd om dem.

Jeg ville bare bli borte for alltid

Desperate tanker om å ville forsvinne og bare bli borte for alltid. Befri mannen og barna mine fra den udugelige meg. Jeg ville ikke ta livet av meg, jeg ville bare bli borte.

Ofte sto jeg i vinduet på utkikk etter en «rømningsvei» for meg selv. Trøstende ord fra mannen min hadde liten effekt, jeg klarte ikke tro på det.

«Ser du ikke hvor traumatiserende det ville vært for oss alle, for barna, om du bare forlot oss?» Nei, jeg ser det ikke. Jeg ser det som en løsning på problemet, for jeg påtar meg all skyld for at babyen og jeg ikke «fungerer».

Jeg trenger hjelp igjen

Hver dag går jeg lange turer med babyen i vognen, ofte hele dagen mens de andre to er på skolen. Folk roser meg for å være så flink til å gå disse trilleturene. De skulle visst at det er det tryggeste for henne, å ligge der i vognen. Så slipper jeg å være redd for å gjøre henne vondt.

Når du ikke har nok til deg selv, har du heller ikke noe å gi til andre. Det er sånn det er. Det lille jeg har, går til barna. Det er så fortvilende og sårt.

Etter å ha slengt babyen fra meg i sengen og skreket til henne, «våkner» jeg og ser at jeg må ha hjelp. Jeg tør ikke lenger være alene med henne, for jeg har ikke kontroll over meg selv. Akkurat det sier jeg når jeg igjen kontakter menneskene som jobber i Psykisk Helse.Jeg får hjelp til å sortere tankene mine, og til å finne veien ut av depresjonen.

Hvordan vi kan hjelpe hverandre

De snakker også med mannen min, slik at han skal forstå hva en fødselsdepresjon egentlig innebærer og hvordan han best mulig kan være til hjelp for meg. Hvordan vi kan være til hjelp for hverandre.

Legen sykmelder meg, og med hjelp fra Nav overtar mannen min permisjonen og kan dermed være hjemme sammen med meg. Det er til uvurderlig hjelp for oss begge, og noe jeg absolutt skulle gjort første gangen.

Det blir lettere å finne rom til å snakke sammen og hvile, og jeg får mer ro rundt meg bare av å vite at han er der og kan hjelpe meg når som helst.

Sammen står vi sterkere som par

Det tok tid, det var hardt, hjerteskjærende og sårt, og noe av det beste og verste jeg har gjort i hele mitt liv. Men igjen, all tiden jeg brukte på terapi var en investering i meg selv og familien min.

Tiden leger sårene også for denne gang, og sammen står vi sterkere som par, som foreldre, som søsken og som familie.

Marita er nå frisk, og i ettertid har hun holdt foredrag om «fødselsdepresjon med barn som pårørende» i barnehagen hvor barna gikk, og hun har også delt sin historie på barseltreff på helsestasjonen. Hun kommer til å fortsette og jobbe aktivt med informasjon om fødselsdepresjon.

Her kan du lese flere artikler om fødselsdepresjon:

Les også

Vil sjekke alle mødre for barseldepresjon

Les også

Avgjørende å få hjelp tidlig

Les også

Suksess med lavterskelkurs for deprimerte mødre

Les også

For noen blir målet om å være slank og veltrent etter fødselen altoppslukende

Les også

Far kan få fødselsdepresjon

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barn og unge
  2. Baby
  3. Depresjon
  4. Psykisk helse
  5. Kronikk
  6. Fødsel

Relevante artikler

  1. NORGE

    «Hadde de spurt, kunne jeg svart at jeg har mest lyst til å kvele ungen min»

  2. DEBATT

    Fødselsdepresjon. Fy skam, Regjeringen!

  3. KRONIKK

    «I krybben lå de fineste barna. Og jeg tenkte at jeg ikke vil ha dem»

  4. DEBATT

    Kan filleristing forebygges? | Solveig Ude

  5. NORGE

    Trodde du at fødselsdepresjon var noe som kom etter en fødsel?

  6. A-MAGASINET

    De slo seg ikke til ro med helsestasjonens råd. Så de prøvde alternativ behandling for babyen.