En fredelig løsning i Nagorno-Karabakh er mulig
Det er fare for at flere aktører blir dradd inn i konflikten. Derfor er det særdeles viktig å få stanset fiendtlighetene og få i gang reelle forhandlinger.
Etter de hardeste kampene i Nagorno-Karabakh-konflikten siden 1994 ble det 10. oktober inngått en midlertidig humanitær våpenhvile. Den ble fremforhandlet i Moskva i et møte mellom Russlands, Armenias og Aserbajdsjans utenriksministere. Dessverre ble våpenhvilen nesten umiddelbart brutt av begge parter.
I erklæringen fra møtet heter det at partene så snart som mulig skal innlede substansielle forhandlinger med sikte på å finne en fredelig løsning på konflikten. Dette skal skje med bistand fra formannskapet (Frankrike, Russland, USA) i Osses Minsk-gruppe.
Dette er ikke noe nytt. Slike forhandlinger har pågått siden våpenhvilen i 1994. En vesentlig hindring har vært folkeopinionen i de to landene og hos armenerne i Nagorno-Karabakh.
Krigen 1992–1994 resulterte i tap av 30.000 menneskeliv, dannelse av de facto-republikken Artsakh i Nagorno-Karabakh og armensk okkupasjon av syv omkringliggende aserbajdsjanske regioner. Konflikten medførte også gjensidig etnisk rensing.
Siden den gang har det vokst opp en ny generasjon hvor det overveldende flertall aldri har vært i kontakt med representanter for den andre nasjonen. I en slik situasjon får propaganda og foreldregenerasjonens mistillit og fordommer lett innpass hos barn og unge. Krigshandlinger og krigsretorikk bidrar til å styrke stereotypiene.
Bred militær offensiv
Under de pågående fiendtlighetene har Tyrkia i langt større grad enn tidligere markert sin støtte til Aserbajdsjan. Dette har nok medvirket til at Aserbajdsjan har valgt å sette i gang en bred militær offensiv.
Russland har ivaretatt et godt forhold til begge parter i konflikten og klarte å bringe dem til forhandlingsbordet. Det bør nevnes i denne forbindelse at Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO) som Armenia er med i, ikke kommer i spill så lenge armensk territorium ikke angripes.
Georgia, som har betydelige minoriteter av armenere og aserbajdsjanere, er bekymret og har tilbudt seg å megle. Iran, som har en aserbajdsjansk minoritet på nesten 20 millioner, har advart mot kamphandlinger i Irans grenseområder mot partene. Irans president Hassan Rouhani har ringt president Vladimir Putin.
Faren for at flere aktører skal bli dradd inn i konflikten gjør det særdeles viktig å få stanset fiendtlighetene og få i gang reelle forhandlinger.
Halve Nagorno-Karabakhs befolkning skal være drevet på flukt
Gjensidige innrømmelser
Alvoret i dagens situasjon pålegger partene et stort ansvar for å gå inn i forhandlingene med oppriktig vilje til å finne en fredelig løsning. Samtidig må Osse og Minsk-gruppen, stormaktene og det internasjonale samfunn i langt sterkere grad enn hittil prioritere arbeidet med å finne en løsning. Begge parter må innse at en fredelig løsning ikke vil være mulig uten gjensidige innrømmelser.
Her gjelder det å bygge videre på det arbeidet som allerede er gjort tidligere i forhandlingsprosessen, og da først og fremst på de såkalte grunnprinsippene (Basic Principles). Disse kan deles i tre og prioriteres tidsmessig fra laveste til høyeste vanskelighetsgrad:
1. Tilbakelevering til Aserbajdsjan av de syv regionene omkring Nagorno-Karabakh
2. Fredsbevarende styrker
3. Endelig status for Nagorno-Karabakh
Tilbakelevering av de syv regionene bør være det minst vanskelige å få til. Det må oppnås enighet om en gradvis tilbakelevering med opprettholdelse av en korridor fra Nagorno-Karabakh til Armenia. Regionene må demilitariseres. En kompliserende faktor er omkring 17.000 armenske bosettere som har slått seg ned i regionene. Aserbajdsjanere som ble fordrevet fra regionene, må få mulighet til å vende tilbake.
Fredsbevarende styrker
Det er vanskelig å forestille seg at en tilbakelevering kan foregå i ordnede former uten utplassering av fredsbevarende styrker. Osse har ikke ressurser til å finansiere disse. Et naturlig alternativ er FN, eventuelt EU.
Det vanskeligste spørsmålet for forhandlerne er utvilsomt Nagorno-Karabakhs endelige status. Nagorno-Karabakh-konflikten er et klassisk eksempel på en kollisjon mellom prinsippet om territoriell integritet og prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett.
Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan, men armenerne i Nagorno-Karabakh ønsker ikke å tilhøre Aserbajdsjan. De ønsker internasjonal de jure anerkjennelse av Artsakh.
Et alternativ armenerne i utgangspunktet ikke vil akseptere, men som Aserbajdsjan i hvert fall tidligere har villet akseptere, er høy grad av autonomi innenfor Aserbajdsjan.
I diskusjonen om status har spørsmålet om en folkeavstemning vært drøftet. I den forbindelse har Aserbajdsjan krevd at de fordrevne aserbajdsjanske Nagorno-Karabakh-innbyggerne må få delta. Disse må også få mulighet til å vende tilbake til sine hjemsteder.
Folkeavstemning
Hvis statusspørsmålet skal avgjøres ved alminnelig flertall, vil uansett armenernes stemmegivning bli avgjørende. I 1989 utgjorde de 76,9 prosent av befolkningen. Et annet avstemningsalternativ er den såkalte Kypros-varianten, hvor avgjørelsen om gjenforening ble gjort avhengig av et ja fra både greskkyprioter og tyrkiskkyprioter.
Man kunne også tenke seg en slik avstemning i Nagorno-Karabakh. Den endelige avgjørelsen om status kan så utsettes i håp om at situasjonen for en løsning vil bli gunstigere en gang i fremtiden. Dette kan for eksempel skje ved at aserbajdsjanere og armenere har vennet seg til å leve fredelig sammen, i beste fall med demokratiske styresett.
Fredelig løsning
En slik utvikling vil ha enorm betydning for økonomi, samkvem og velstandsutvikling i Sør-Kaukasus. En fredelig løsning vil også kunne føre til en gjenåpning av grensen mellom Armenia og Tyrkia og mellom Armenia og Nakhitsjevan.
Det viktigste som kan gjøres for en fredelig løsning i dag, er å bryte den hermetiske isolasjonen og få armenere og aserbajdsjanere til sammen å ta de første små skrittene mot en bedre fremtid.
Det vil, som Thomas de Waal sier i siste kapittel av sin bok Black Garden, kunne «begynne å tine det frosne landskapet». Det vil også kunne trygge den demokratiske utviklingen i Armenia, åpne for en tilsvarende i Aserbajdsjan – og sikre den i regionens tredje land, Georgia.
