Taket som himmelsymbol

Det bygde taket visualiserer noe som hele tiden er der over oss, utenfor vår rekkevidde og daglige bruk.

Vi føler oss oppløftet eller nedtrykt. Slike stemninger avspeiler hele vårt forhold til omverdenen. «På jorden og under himmelen», skriver filosofen Martin Heidegger. For slik er vi plassert og slik er vår erfaring: Vi er prisgitt alle himmelens krefter.

Enten opplevd som stigende og løftende under et uendelig blått rom fylt av sol og stjerner, eller som svevende og beskyttende under lette hvite skyer. Eller som fallende og truende når skyene er svarte og regntunge. Og vi sier jo «lavtrykk» og «høytrykk».

Hvorfor denne elementære fortellingen?

Fordi den gir mening til vår opplevelse av taket i arkitekturen. For himmelen selv gir oss et inntrykk av å være et «tak» – et himmelhvelv. Et hvelv som kan observeres en sommerdag ved havet, som en høyloftet krumning i stup mot horisonten.

Høyden opp til der vi dunker hodet i dette imaginære taket, er ti ganger den høyeste fjelltoppen vi ser i det fjerne, har psykologene regnet ut. Og på samme måten som i naturen, visualiserer også det bygde taket noe som hele tiden er der over oss, utenfor vår rekkevidde og daglige bruk. I motsetning til gulvet og veggene som vi selv innreder og kontrollerer.

Kuppelen

I arkitekturen er kuppelen blitt betraktet som en avbildning av himmelhvelvet. Helt fra romertiden er denne takformen blitt brukt i viktige sakralbygg som uttrykk for himmelens maktspill mellom gudene der oppe og vi her nede. Enten for å løfte oss opp, beskytte oss eller true oss.

Tre kjente kuppelbygg anvender hver av disse posisjonene til å tolke ideologiske særtrekk i samtiden: Pantheon i Roma med sin stigende kuppel (ca. år 125), Hagia Sofia i Istanbul med sin svevende kuppel (år 537) og St. Hallvard kloster på Enerhaugen i Oslo (år 1966) med sin fallende kuppel.

Pantheon

«Alle guders tempel» består av et sylindrisk rom under et tak formet som en halvkule med et åpent lysøye i toppen. Kuppelens diameter er nøyaktig den samme som høyden fra gulvet opp til åpningen: 43,3 meter. Som vil si at tak og vegger omslutter en perfekt kule.

Den stigende kuppelen trekker hele rommet nedenfra og opp mot lysåpningen via stråleformede ribber, opprinnelig omgitt av stjernetegn i gull. Observasjoner av besøkende som første gang kommer inn i Pantheon, viser det samme.

Straks kaster de blikket rett opp mot sollyset i kuppelen, deretter ser de nedover mot rommets sentrum midt på det krumme gulvet. Til slutt følger blikket sirkelbevegelsen langs veggen med alle statuene foran som avbilder planetgudene (nå helgener) på sine sokler.

Hvorfor en slik dramaturgi? Fordi Pantheon skulle avbilde universet, der himmelen og jorden er forent.

Derfor bindes oppe og nede, kuppel og sylinder, sammen av en kule, geometriens mest komplette form. Og derfor er gulvkrumningens høyeste punkt direkte under kuppeløyet som om jordkloden selv stiger opp for å motta sollyset ovenfra. Og derfor har planetene dalt ned fra himmelen og stilt seg på jorden, mens fire dype nisjer i veggen markerer himmelretningene mot nord, sør, øst og vest.

Slik sett er tempelet bygget som en mektig propaganda for imperiets triumfer. Et imperium ledet av keiseren, som kalte seg for «herre og Gud», og som med Pantheon ville vise at hele verden på grunn av ham var forent under solen.

Hagia Sofia

Moskeen i Istanbul var opprinnelig bygget som en kirke i daværende Konstantinopel. Bygningen er bekronet av en flat kuppel, formet nærmest som en svevende tallerken over et mektig firkantet rom definert av fire hjørnepilarer. Opprinnelig var kuppelen konstruert enda flatere, men falt ned.

Hvelvet er som løsrevet fra veggene med et omkransende vindusbånd, men er uten lysåpning i toppen som i Pantheon. I stedet var den sannsynligvis dekket av en enorm mosaikk av Gud på gullbunn.

Taket i Hagia Sofia var den første store monumentalkuppelen som ble bygget etter Pantheon, men med et helt annet budskap enn den stolte stigningen i keiserkuppelen. Nå var temaet «nåden», og den kom svevende ovenfra med Gud som selve solen i himmelhvelvet.

Et hvelv som så ut som om det senket seg ned over menneskene «i et gyllent rep» (historikeren Prokopios). Og det firkantede rommet som tok imot, var oldtidens symbol på «verden» med sine fire hjørner, og det stedet der folket strømmet til fra galleriene rundt for å motta nattverden.

Et nytt romersk imperium, denne gang med sete i øst, hadde altså endret fokus, nå basert på det kristne kjærlighetsbudskapet. Ledet av den bysantinske keiseren, skulle den nye ideologien spres over hele verden i bevisst konkurranse med paven i Roma. Med datidens største kirke under en svevende kuppel og med bildet av himmelfyrsten, kunne en slik målsetting knapt uttrykkes klarere.

St. Hallvard kloster

Da St. Hallvard kloster ble bygget 1960-årene, sto Europa overfor en helt annen utfordring: Den begynnende avkristningen. Kirkerommet er formet som en sylinder og ligger midt inne i en kube av tegl.

Arkitekten Kjell Lund slet i årevis med å få klosterprogrammet til å gå opp. Plutselig slo det ham at tidenes mest slitesterke figurer, sirkelen og kvadratet også her ga mening.

Ytterst la han kvadratet med alle munkecellene og møterommene, som et uttrykk for «verden». Og innenfor ligger hovedrommet med sylinder og kuppel, som et uttrykk for møtet med himmelen.

Dette møtet er bydende og påtrengende og skjer med voldsom kraft i en fallende bue ned mot rommet. Som en knyttneve i rå betong hviler kuppelen så tungt på sylinderveggen rundt at veggen skråner av trykket. De førstebesøkende som kommer inn, blir straks stille – preget av rommets kraftige stemning.

Alt i interiøret er barbert ned til det essensielle, slik også det annet Vatikankonsil som fant sted samtidig, ønsket det. Denne katolske reformbevegelsen ville vende tilbake til kildene, til det enkle budskapet fra oldtidens første kristne. Nærmest for å starte fra scratch i kampen for å vinne tilbake den moderne verden.

Slik avspeiler den fallende kuppelen på Enerhaugen noe annet enn det triumferende kuppelhvelvet i Pantheon og det misjonerende kuppelhvelvet i Hagia Sofia. Den avspeilte et eksistensielt alvor i samtiden som bygningens tenksomme arkitekt forsto å uttrykke. Et alvor som forespeilte en kristenhet under press.

Meningen

Slik vil våre erfaringer med naturen kunne gi mening til opplevelser av arkitekturen. For der veggene lukkes eller åpnes mot omverdenen rundt oss, og gulvet holder oss oppe fra bakken under oss, er taket som himmelen selv, full av sine krefter over oss.

Enten som høy og oppløftende, som svevende og beskyttende eller som fallende og truende.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.